Vindturbin-frykten øker: Helsefarlig støy er nær umulig å stanse

Med 50 meter opp til Eiffeltårnet rager den største av vindmøllene på Østerild test­senter i det nordvestlige Jylland 280 meter over bakken – en liten kar sammenlignet med de 450 meter høye møllene som regjeringen i fjor ga grønt lys til å teste før de skal masseproduseres og tas i bruk.

Utsikten til større møller bekymrer imidlertid forskere som frykter at infralyd fra dem kan utløse irritasjon, svimmelhet, tretthet, migrene og andre plager.

Med SVM-regjeringens mål om å firedoble mengden fornybar energi på land fram mot 2030, er mange dansker i faresonen, advarte en svensk professor for få dager siden overfor Ingeniøren.

Men hvorfor produserer større vindmøller mer infralyd enn mindre? Hva er egentlig infralyd? Og hvorfor er den nesten umulig å bygge seg bort fra?

Mer infralyd i framtiden?

Vindmøller avgir infralyd og støy ved andre frekvenser når vingene skyver til luftmolekyler i et komplekst samspill med mange forhold, som vingehastighet, trykkforskjeller og turbulens. En stor del av infralyden oppstår når vingene passerer tårnet og får luften til å implodere.

Moderne møllevinger – som siden årtusenskiftet i snitt har blitt halvannen gang lengre, slik at de lengste i dag strekker seg over 100 meter – passerer tårnet omtrent én til to ganger i sekundet ved lav vindhastighet.

På grunn av dette pulserer støyen. Ifølge enkelte forskere har det stor betydning for at naboer til vindmølleparker opplever ulike symptomer. Sammenligningen er at mens et konstant lys kan være behagelig, er blinkende lys fra en defekt lampe ofte svært irriterende.

Jo større vindmøller er, desto mer infralyd produserer de, viser forskning fra både Danmark og utlandet. Det skyldes at de større vingene beveger seg relativt saktere gjennom luften, blant annet fordi de presser sammen flere luftmolekyler når de passerer tårnet.

Mens møllene i 1985 hadde en gjennomsnittlig rotordiameter på rundt 15 meter, er den i dag 100–150 meter.

Industrien bygger samtidig stadig høyere møller, fordi de klarer å hente ut mer energi fra vinden på et gitt areal med et gitt materialforbruk. SVM-regjeringen har som mål å firedoble produksjonskapasiteten for fornybar energi på land innen 2030.

Men hvorfor kan dette være et problem når det gjelder infralyd?

Hva er egentlig infralyd?

Infralyd er lyd under den normalt hørbare terskelen (ordet infra betyr «under» eller «nedenfor»). Teknisk sett omfatter begrepet frekvenser under 20 hertz – altså at lydbølgen, som oppstår når luftmolekyler settes i svingninger, beveger seg med høyst 20 svingninger per sekund.

De fleste mennesker hører frekvenser mellom 20 og 20.000 hertz, men nyere forskning viser at det også avhenger av hvor mye energi lyden har. Ved 90 desibel kan mange høre infralyd ved frekvenser nær 20 hertz, mens hørbarheten avtar lenger ned i frekvensspekteret.

Selv om øret ikke nødvendigvis oppfatter infralyd, kan den noen ganger merkes når nivåene er høye nok. Det er for eksempel infralyden man kjenner i brystkassen eller andre deler av kroppen hvis man står nær høyttalerne på en konsert.

I Danmark må avstanden til naboer være minst fire ganger vindmøllens høyde. Infralyd sprer seg imidlertid mye lenger enn det.

Ved 20 hertz har lyden en bølgelengde på 17,15 meter ved 20 grader celsius, der lyd beveger seg med omtrent 343 meter i sekundet. En frekvens på 0,1 hertz har en bølgelengde på rundt tre kilometer – til sammenligning har lyd på 10.000 hertz, midt i det hørbare spekteret, en bølgelengde på 3,4 centimeter.

Umulig å slippe unna?

På grunn av de lange bølgelengdene mister infralyd lite energi når den beveger seg gjennom rom. De lange bølgelengdene absorberes i liten grad av luft, trær, betong og andre materialer – derfor er det den dype bassen fra en subwoofer, og ikke de høyere frekvensene, som høres lengst unna.

Fordi infralyd kan være produsert langt borte, er den ofte vanskelig å lokalisere og kan oppleves som vibrasjoner eller en dyp rumling – også når lyden ligger under hørbarhetsgrensen. Studier viser at infralyd kan bevege seg opptil 20 kilometer uten å miste styrke.

Utbruddet fra vulkanen Etna på Sicilia i 2016 ble for eksempel målt 1200 kilometer unna, med 20 prosent av lydenergien som ble målt fem kilometer fra vulkanen.

Siden lave frekvenser i liten grad absorberes av materialer, er det vanskelig å holde infralyd ute av boliger – på samme måte som med lyden fra naboens subwoofer. Naboer til vindmølleparker som merker eller hører infralyd, plages derfor av støyen uansett om de er ute eller inne.

En finsk studie viser at infralyd fra vindmølleparker først avtar merkbart 15 kilometer unna. Likevel er forskernes beste råd i dag for å unngå infralyd fra vindmøller å plassere parkene så langt fra bebyggelse som mulig.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren.