Rapport om små modulære reaktorer: For dyrt, for tregt, for risikabelt

Små modulære atomreaktorer (SMR) er av mange forskere og utviklere spådd en stor fremtid i en mer CO₂-nøytralt energimiks.

Men nå viser det seg at SMR-prosjektene tar for lang tid å sette i drift, noe som gjør energiutbyttet mindre på kort sikt. Derfor vil de små modulære reaktorene neppe komme til å spille en vesentlig rolle i overgangen fra fossile brensler de neste 10-15 årene.

Det konkluderer det amerikanske analyseinstituttet Institute for Energy Economics and Financial Analysis (IEEFA) etter en undersøkelse av data fra fire SMR-er som enten er operative eller under bygging, i en ny rapport.

– Et sentralt argument fra SMR-tilhengere er at de nye reaktorene vil være økonomisk konkurransedyktige. Vår erfaring med SMR-er som er blitt bygget, eller som for tiden er under bygging, viser at dette rett og slett ikke er sant, sier David Schlissel, direktør for ressursplanlegging i IEEFA og medforfatter av rapporten, i en pressemelding.

Økonomien er altså drivkraften for utviklingen av de små moduloppbygde reaktorene. Når SMR-ene ennå ikke er lønnsomme, skyldes det at de har problemer med å innhente myndighetsgodkjenninger, i likhet med store byggeprosjekter som ofte blir mer kompliserte og tar lengre tid.

Mye snakk – kun to i drift

Professor Bent Lauritzen, som er senterleder ved DTU Fysikk i Danmark og ansvarlig for et spesialkurs i atomreaktorfysikk, mener at man må bite i det sure eplet og fortsette utviklingen av de små reaktorene.

– Jeg er selv en av dem som tror på at det nok skal lykkes, sier han og erkjenner samtidig at utviklerne bak SMR-ene sett over en bred kam fortsatt mangler å bevise at de evner å produsere dem både raskt og billig.

– Små modulære reaktorer er noe man har snakket om i mange år, men det er kun bygget to som er kvalifisert til den betegnelsen – én i Russland og én i Kina, sier Bent Lauritzen.

Det russiske Akademik Lomonosov-atomkraftverket er bygget på en pram, og ifølge selskapet bak er den russiske SMR den eneste flytende reaktoren i verden. Den kinesiske SMR står derimot på land og var den første SMR i verden som ble koblet til strømnettet.

– En åpenbar gulrot

Allikevel er det en enorm global interesse fordi teknologien bak de modulære reaktorene potensielt kan redusere kostnadene ved atomkraft betydelig – vi er der bare ikke ennå.

Hele ideen med små modulære reaktorer er nemlig at man bygger det modulært, slik at de enkelte modulene kan transporteres på landeveien. Det betyr at byggekompetansen kan samles ett sted, noe som til slutt reduserer byggetiden og gjør det samlede prosjektet billigere.

– Det er en åpenbar gulrot i å samle kompetansen på en fabrikk for å lage en serieproduksjon og dermed redusere konstruksjonstiden. Samtidig er det noen utfordringer i at det må lages felles, internasjonale standarder for SMR-er, fordi formålet med små moduler forsvinner hvis for eksempel en reaktordel bygget i England ikke kan implementeres på en fasilitet i Nederland, sier Bent Lauritzen.

Han peker på at utfordringene som relaterer seg til såkalte fjerdegenerasjonsreaktorer, som danske Copenhagen Atomics og Seaborg utvikler, bare er større. Denne typen reaktorer omfatter en helt ny type atomkraft som blant annet bruker flytende salt eller metall som kjølemiddel i stedet for vann, som brukes på de konvensjonelle atomkraftverkene.

Men det går langsomt med å få dem til å gi økonomisk mening, selv om de i teorien løser en masse problemer med konvensjonell atomkraft, for eksempel fordi det flytende saltet korroderer metallrørene som det skal strømme gjennom. I tillegg viser det seg vanskelig å få dem godkjent fordi det ikke finnes for eksempel sikkerhetsstandarder for hvordan man skal bygge dem, forteller Bent Lauritzen.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.