På besøk i Fukushima: Full beskyttelses­drakt og radio­aktive kirsebærtrær

Fukushima, Japan: Selv om arbeidet med å avvikle det ødelagte atomkraftverket i Fukushima ikke er det mest ufarlige i verden, verken for ingeniører eller noen av de andre faggruppene, er det hverdagen til de 3770 ansatte som hver dag går gjennom porten i det massive gjerdet rundt restene av anlegget.

I årene umiddelbart etter nedsmeltingen av tre av anleggets reaktorer, som skjedde etter et ødeleggende jordskjelv og en enda mer ødeleggende tsunami 11. mars 2011, ble antallet ansatte nesten doblet, og radioaktiviteten på den travle byggeplassen som anlegget har vært siden, var mye høyere enn i dag.

Da forfatteren av denne artikkelen besøkte det ødelagte verket for første gang i 2014, ble vi utstyrt med hvite beskyttelsesdrakter som dekket hele kroppen da man skulle på en tur i anlegget.

I forrige uke kunne vi nøye oss med en vest med et dosimeter i lomma og et par gummistøvler samt hjelm og maske, da vi sto på et stillas drøyt hundre meter fra de nedsmeltede reaktorene. Begrunnelsen for masken var dessuten ikke radioaktivitet, men frykt for covid-19-smitte. Da jeg sto på samme sted i fjor med en annen gruppe journalister, trengte vi ikke engang en maske.

Reaktorbygg er dekket over

Det har vært en enorm forbedring i situasjonen på arbeidsplassen, og dette har tilsynelatende også vært høyt prioritert for Tokyos elselskap Tepco, som driver anlegget, i arbeidet med å rydde opp etter ulykken.

Tunge murbiter med høy radioaktivitet, som etter eksplosjonene i dagene etter ulykken lå rundt de tre ødelagte reaktorbygningene, er nå fjernet. Nye overbygg for reaktorbygningene er under bygging.

Mange av de eldste tankene på stedet, som var boltet sammen og som inneholdt ophopet brukt kjølevann, har gjennom årene blitt erstattet av sveisede tanker som er mye tettere og bedre sikret mot lekkasje. Denne nye typen tank, spesielt designet for formålet, er ikke festet til bakken under, så den vil kunne bevege seg uten å sprekke ved et sterkt jordskjelv. Samtidig er vannet i mange av tankene i dag, i motsetning til de første årene, nesten fullstendig renset for radioaktive bestanddeler.

I det hele tatt har det vært behov for all den innovative kreativitet som Tepcos egne ingeniører har kunnet skape, sammen med selskapets underleverandører. Det har i stor grad handlet om å finne på nye former for fjernkontroll.

Fjernstyrte roboter

Det er fjernkontroll av kranene nær reaktorene og de spesialbygde robotene som sendes inn i de nedsmeltede reaktorbygningene. Robotenes oppgave er å registrere hvordan murbiter og smeltet kjernebrensel ligger i forhold til hverandre, slik at man på et tidspunkt og uendelig gradvis kan begynne å fjerne denne livsfarlige blandingen i bunnen av reaktorbygningen.

Denne nye teknologien har bidratt til å skape et arbeidsmiljø som er mindre farlig i dag enn det ellers ville vært.

– Vi har gjort store framskritt i den teknologiske utviklingen av nye former for fjernkontroll ved avviklingen av dette anlegget, basert på våre spesifikke behov, sa Tepcos nestleder for anlegget, Takahiro Kimoto, mens vi sto på stillaset og så utover den helt spesielle arbeidsplassen.

Naturligvis er det fortsatt farlig. Reglene er lempet på fortløpende, men det er fortsatt strenge regler for hvilke klær og hva slags utstyr du må ha i hvilke soner av anlegget, hvor nær du kan komme og hvor lenge du kan oppholde deg på stedet uten pause.

Alle arbeidere bærer et personlig dosimeter, som i mikrosievert pr. time registrerer den radioaktive eksponeringen som man utsettes for i løpet av en arbeidsdag, og hvor stor den totale eksponeringen er i løpet av en uke, en måned og et år.

Heteslag i beskyttelsesdrakter

Når man ser ut over plassen like nedenfor reaktor nummer én helt til venstre, går ingeniører og arbeidere nær reaktoren rundt i hvite månedrakter og gassmasker, som de gjorde for seks år siden.

Her arbeides det for øyeblikket med å fjerne lagrene av brukte og ubrukte, men usmeltede drivstoffstenger som ikke var i bruk på ulykkestidspunktet, men som ble lagret i den øvre delen av reaktorbygningen.

Etter hvert er det imidlertid bare i umiddelbar nærhet av reaktorene selv at de strengeste forholdsregler er nødvendige.

Det er faktisk ikke radioaktiviteten i direkte forstand som har gjort de fleste ansatte syke mens de jobber på anlegget. 21 ansatte ble rammet av heteslag den første sommeren, fordi de gikk rundt Japans sommervarme i de tettsittende beskyttelsesdraktene som var påkrevd på den tiden. I dag er det spesielle regler om sommeren, som skal sikre mot at noe slikt gjentar seg, og man er nede på ett eller to heteslag om en sommer. Men det er varmt.

Noe vakkert å se på

Arbeidet med å sikre en trygg arbeidsdag for de ansatte ingeniører og arbeidere har også handlet om noe annet enn de ødelagte reaktorene og deres nærmeste omgivelser. Nær porten i gjerdet er det bygd en helt ny oppholdsbygning, der de ansatte kan spise lunsj og ta en pause – helt uten vinduer, slik at ingen radioaktivitet fra luften kan trenge inn.

En allé med 380 kirsebærtrær ned gjennom anlegget har også blitt bevart – selv om de aller fleste av de 1000 kirsebærtrærne som fram til katastrofen i 2011 blomstret vakkert i området tidlig på våren, i dag er felt, så det ikke er noen risiko for at radioaktivitet akkumuleres i grener, kvister og blader.

– Det er også en del av et godt arbeidsmiljø å ha noe vakkert å se på, forklarer Kimoto.

Denne artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.