Norges siste reaktorsjef: – Urealistisk med kjernekraft i Norge

Artikkelen ble først publisert 18. april 2022.

– Å snakke om at kjernekraft skal løse dagens energiutfordring i Norge er meningsløst. Det vil ta minst 25 år å få på plass kjernekraft i Norge. Det sier Norges siste atomreaktorsjef, Ole Reistad.

Han kommer med en kraftig advarsel til de som mener Norge kan løse kraftkrisen med å utvikle ny kjernekraft.

– Dersom vi skal satse på kjernekraft i Norge, må det være fordi vi mener det er viktig for oss de neste 100 år, ikke for å løse kraftkrisen her og nå, sier han.

– Krever enorme ressurser

Før påsken gikk Høyres landsmøte inn for at Norge skal innta en «aktiv rolle» i å utvikle ny kjernekraftteknologi. De vil også utrede mulighetene for kjernekraft i Norge. Vedtaket kommer i lys av kraftkrisen og behovet for ren elektrisitet. Vindkraftmotstandere har også tatt til orde for norsk kjernekraft.

Men nå heller Norges siste reaktorsjef kaldt vann i blodet på dem som tror strømkrisen i Norge kan løses med kjernekraft.

– Vi har verken kompetansen, menneskene, lovverket, eller industrien som skal til for å bygge kommersielle kjernekraft i Norge nå, sier Reistad.

Reistad er den aller siste i Norge som har utdanning i reaktorfysikk, han har vært seksjonsleder i Statens strålevern, undervisningsleder i nukleær teknologi ved Universitetet i Oslo, og reaktorsjef ved Institutt for Energiteknikk (IFE). Han er den siste som har hatt driftsansvar for kjernereaktorer i Norge.

I dette intervjuet tar Reistad bladet fra munnen om norsk kjernekraft. Han mener tilhengerne ikke forstår hvor mye ressurser som må til for å bygge kjernekraft i Norge.

• Han peker på skrikende kompetansemangel.
• Han peker på sammenhengen mellom kjernekraft og kjernevåpen.
• Og at nye teknologier vil ta årtier å utvikle.

– Jeg går ikke inn i debatten for å bidra med et syn. Jeg prøver bare å bidra med de erfaringene jeg ser fra andre land, sier han.

Kjernekraft og atomvåpen

Reistad forteller med glød om de årene han var reaktorsjef på Kjeller. Han foreller om fascinasjonen for kjernekraftteknologi og om hvor spennende han syns jobben var. Han tror også kjernekraft kan operere trygt, gitt stabile samfunnsstrukturer. Likevel mener han kjernekraft ikke er noe for Norge.

– Tidshorisonten er så lang at det blir meningsløst for Norge, sier han.

Han mener å se et mønster internasjonalt, der landene som har ekspansive program for kjernekraft også har kjernevåpen-teknologi.

– Ser du på listen over hvilke land som bygger nye kjernekraftverk i dag, altså mer enn ett kraftverk, så er det primært større land som gjør det. Det er Kina, India, Russland, samt at Frankrike har planer om det. I disse landene har kjernekraften et dobbelt formål, ved at den er både sivil og militær, sier Reistad.

Han mener stormaktene slik utnytter den kompetansen og infrastrukturen de allerede har for utvikling og produksjon av kjernevåpenteknologi til også å bygge sivil kjernekraft.

– Er det ikke noe klart skille mellom sivil og militær bruk av kjernekraft?

– De sivile og militære atomenergiprogrammene virker inn på hverandre. Det å ha en militær infrastruktur virker som en begrunnelse i seg selv for å gå videre med sivil kjernekraft. Har du først en infrastruktur for en militær bruk, vil et sivilt program utnytte hele infrastrukturen mer effektivt enn om det bare var utifra en militær begrunnelse, sier Reistad.

– Dette er en ren observasjon. De landene som har ekspansive programmer for sivil kjernekraft, bruker den også militært, forklarer han.

For å kunne føre tilsyn og ta hånd om radioaktivt avfall, trengs det bred kompetanse på kjernekraft i alle ledd av offentlig forvaltning. Det har ikke Norge i dag, mener han.

Kjernekraft i Norge?

Det er ikke bare å kjøpe inn en reaktormodell og trykke på startknappen, advarer Reistad.

– Dersom vi skal få det til, må vi strategisk bygge opp kompetansemiljøer på et eller to universitet. Vi må etablere forskningsinstitutter, slik som IFE var før, som driver med forskning på kjernekraft, og starte samarbeid internasjonalt. Vi må ha forskningsinstitusjoner som forsker på konsekvenser, og avfall og stråling i miljøet, vi må planlegge for store nasjonale deponier, og vi må ha opp en helt ny lovgivning på kjernekraftfeltet, sier Reistad.

– Det vil ta minst 25 år, mener han.

– Skal man på død og liv ha kjernekraft inn i den nordiske energimiksen, så bør man i hvert fall bygge det ut hos noen som allerede har tatt oppstartskostnaden, sier han, med klar henvisning til Sverige.

At Norge har minimal kompetanse fikk han selv erfare da han var reaktorsjef på Kjeller.

– For IFEs del, måtte vi alltid rekruttere eget personell til drift av reaktoren. Det fantes nesten ikke uavhengige tredjeparter til å evaluere det vi gjorde, forklarer Reistad.

– Vi var ekstremt sårbare for bortfall av kompetanse og vi hadde svært få som var kvalifiserte til å drive de nukleære anleggene, på alle nivåer, forteller han.

Reaktoren på Kjeller ble lagt ned i 2019, etter at det ble avdekket alvorlige korrosjonsproblemer i kjernen. Også Haldenreaktoren er nå stengt. Her ble det avdekket av personell drev med manipulering av data, uten at myndighetene oppdaget det.

Fikk advarsler fra IAEA

– Fikk dere holde på litt for dere selv?

– Ja. Norge har ikke vært noe i-land når det gjelder drift av reaktoranlegg, svarer Reistad.

Han forteller at Norge gang på gang fikk påpakning av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA):

– Norge har ikke hatt egne forskrifter knyttet til sikkerhet, drift av kjernekraft og lagring av avfall. Dette har IAEA kommentert en rekke ganger.

– Hvordan opplevdes det?

– Jeg har blitt utfordret på dette både når jeg jobbet i Statens strålevern og når jeg jobbet i IFE. Og det har vært like krevende hver gang.

– Har det vært ubehagelig?

– Ja, det er ubehagelig. Man skjønner jo at når man operer risikofylte anlegg, så er det naturlig at staten har et sett med detaljerte rammer som styrer anleggene i tråd med internasjonale regler. Men det har vi ikke hatt i Norge, og det har vi forstatt ikke, sier Reistad.

TU har sett rapportene fra IAEA som Reistad sikter til. Allerede i 1998 ble manglene på norsk regelverk påpekt, og så seint som i 2019 fikk Norge refs igjen: «...fraværet av detaljert regelverk, og mangelen på juridisk og regulatorisk rammeverk kan ramme sikkerheten negativt,» sto det i rapporten fra IAEA.

– Heller ikke departementet eller andre forvaltningsmyndigheter har hatt kompetanse på nukleær teknologi eller erfaring på forvaltning av denne type anlegg, sier Reistad.

– Likevel har land som Sverige klart å bygge opp sivil kjernekraft?

– Ja, men de bygger på kompetanse de utviklet helt tilbake på 1970-tallet. Skulle vi gjort det samme, måtte vi bygd opp vår kompetanse, våre institusjoner og det lovmessige rammeverket. Å ta igjen Sverige, vil kreve full innsats fra alle sektorer i minst 20 år, sier reaktorfysikeren.

– Vi må ikke glemme at den kjernekraften vi bygde på 70-tallet ble etablert på premisser som vi aldri hadde godkjent i dag. Da bygde man kjernekraft uten å vite hva man skulle gjøre med avfallet. Det mener jeg ville vært utenkelig i dag.

Norge var svært tidlig ute med å utvikle atomkraft. Allerede i 1951 klarte norske ingeniører å bygge en atomreaktor på Kjeller. TU har tidligere omtalt forskningen, som blant annet hadde som mål å bruke atomkraft i den norske handelsflåten. I en periode på 1960-tallet gikk nesten halvparten av forskningsmidlene til det daværende forskningsrådet til atomkraft.

Likevel ble det aldri sivil atomkraft her til lands. Kostnadene for å rydde opp etter atomforskningen er beregnet til mer enn 21 milliarder kroner.

– Mener du de som jobber for kjernekraft i Norge er naive?

– Ja, og den naiviteten går i flere retninger. Internasjonalt er det underkommunisert hvor viktig gjensidigheten er mellom sivil og militær bruk av kjernekraft. I de land som nå satser på kjernekraft, er det eksempelvis samme struktur som tar imot avfall, enten det kommer fra den sivile eller militære delen av atomenergiprogrammene.

– Vanskeligere i Norge enn andre land

– Det er ingen tvil om at den nasjonale kunnskapsbasen i Russland, India, Kina og for så vidt også USA, Frankrike og Storbritannia, er helt instrumentell i utviklingen av militær bruk av kjernekraft, enten det er til atomubåter, våpen, eller annen militær teknologi, sier han.

– Hva mener du?

– Ta England som eksempel. Skal England klare å operere et militært ubåtprogram, så er de avhengig av den infrastrukturen som finnes på britiske universiteter til å få utdannet en kritisk mengde med personell som kan bygge, drifte og vedlikeholde atomubåtprogrammet. Det gjør det mer rasjonalt og også ha et sivilt kjernekraftprogram.

– Regulering er veldig forskjellig i ulike EU land. Hadde forventningen vært lik i alle land, hadde det være enklere, sier han.

– Utvikling av kjernekraft i Norge må jo skje på norske premisser, med norsk regelverk og norske miljøstandarder for drift, lagring og deponering. Og de standardene som vi opererer med eksempelvis for lagring og deponering, er strengere enn hva man har i resten av verden. Det gjør det vanskeligere å få det til her, sier Reistad.

– De prosjektene som Russland har kommet opp med i andre land er jo dypt udemokratiske. I Bangladesh skal russerne supplere både brensel og teknologi. Kraftverket vil hvile fullstendig på russiske sikkerhetsstandarder. På sånne premisser er det mulig å utvikle kjernekraft ganske fort og effektivt. Men det er jo ikke slike premisser som vil gjelde for kjernekraft i Norge, poengterer Reistad.

– Hva med Finland? De driver sivil kjernekraft?

– Alle har stor respekt for det Finland gjør. De jobber langsiktig og grundig. De har institusjoner, forskningsinstitutter og skoler, og de har store og kompetente regulerende myndigheter. Men hvorfor har Finland bygd opp en så stor kjernekraftsektor? Det er det store spørsmålet, syns jeg. Jeg tror det henger sammen med at de har den naboen de har. Slik har kjernekraft og kunnskap om kjernekraftteknologi blitt en nasjonal prioritering for dem.

– Mener du at Finland har kjernekraft som en beredskap for å kunne produsere kjernevåpen?

– Det som er viktig for dem er å være selvforsynt med energi, sier han.

Liknende nasjonale sikkerhetshensyn ligger også bak Sør-Koras ønske om å ha stor kjernekraftkompetanse, mener han.

Saltsmeltereaktorer

– Kan ikke ny teknologi løse problemene, eksempelvis saltsmeltereaktorer?

– Det kjernekraftnasjonene har gjort allerede er å standardisere den kommersielle kjernekraften for å kunne bygge effektivt. Det har både Kina og Frankrike gjort. Nå bygges det nesten utelukkede trykkvannsreaktorer. Så er det mange stemmer som sier at ny teknologi vil løse de problemene som de standardiserte teknologiene ikke løser. Det er mulig, men også det vil kreve utviklingsløp som går over veldig mange år.

Reistad peker videre på at man i dag har god kontroll på korrosjon. Det samme er ikke tilfelle med nye typer brensler som brukes i saltsmeltereaktorer.

– Med dagens atombrensler har vi klart å få konstruere matriser som er korrosjonsbestandige og akseptable for deponering. Kommer det helt nye brenselsformer må vi inn på nytt for å løse de utfordringene som er knyttet til korrosjon, sikkerhet og avfall. Det setter oss mange år tilbake, sammenliknet med den kjernekraften vi har i dag.

– Det er jo ingen i dag som har deponiløsninger for andre typer brensel enn det som er standardteknologi. Så når jeg ser på det tekniske grunnlaget og de sikkerhetskrav som vil stilles, syns jeg ikke det ser realistisk ut, sier Reistad.