Nå har det norske oljeserviceselskapet en tredel av ordrereserven i havvind

Fra å være et rent oljeserviceselskap har norske Aibel de siste årene fått stadig mer av sine oppdrag innen havvind. Ved årsskiftet hadde de en ordrereserve på over 18 milliarder kroner, hvorav en tredel er i havvind.

Konsernsjef Mads Andersen kommer med to advarsler til andre i bransjen. Én: Det tar lang tid å omstille et stort oljeserviceselskap. To: Norsk erfaring med olje og gass vil ikke være verdifull for all fremtid.

– Da vi begynte med havvind i 2010 var referansene våre fra store olje- og gassprosjekter veldig viktige. Nå ser vi at det er tidligere leveranser innen havvind som teller, sier Andersen.

– Kan det allerede være for sent for Norge å kapitalisere på oljekompetansen?

– Bunnfast havvind i Europa er et ganske modent marked med etablerte spillere. Innen noen nisjer er olje og gass-erfaring fortsatt relevant, særlig for totalleverandører, men det er ganske modent.

Hard konkurranse, også på flytende havvind

Innen flytende havvind er derimot ikke kortene delt ut ennå, og Andersen tror at norske bedrifter kan ha mye å bidra med basert på kunnskapen i norsk maritim- og offshoreindustri. Det kan handle om blant annet forankring av turbiner og kunnskap om dynamikk i havet.

– Men også der blir det konkurranse, både fra dem som jobber med bunnfast og fra vindkraftaktører på land. Og hvis andre land får pre-kommersielle prosjekter i sine havområder, kommer de til å lære seg dette. Så spørsmålet er om vi skal prøve å ta posisjoner nå, eller vente og håpe. Da blir markedet modent og vanskeligere å komme inn på, advarer Andersen.

Han mener Norge trenger et hjemmemarked og starthjelp, slik man gjorde med oljeindustrien for 50 år siden.

– Da ble industrien så god på egen sokkel at vi ble bedre enn de som hadde lært oss opp, og i dag er norske leverandørbedrifter ledende innen nisjer som subsea, seismikk, kontrollsystemer og boreutstyr. Det er slik tilrettelegging man bør snakke om nå.

Vektreduksjon ga suksess

For Aibel kom gjennombruddet i 2015 da de leverte sin første – og verdens største – omformerplattform for havvind. Dolwin Beta ble ferdigstilt i Haugesund og installert i Tyskland.

– Men omstillingen startet allerede i 2010, og var ikke drevet av det grønne skiftet. Vi lette etter andre ting vi kunne bruke kjernekompetansen vår til, og sammen med ABB i Sverige begynte vi å se på HVDC-plattformer. Der hadde det vært mange katastrofer og konkurser, og vi tenkte: Hva om vi klarer å gjøre dette riktig?

– Hva hadde de andre gjort feil?

– Jeg tror de undervurderer oppgaven, både kompleksiteten og hva som skal til for å levere på tid og kost. Mange tapte mye penger.

Nøkkelen for Aibel ble å utvikle alle konseptene sammen med ABB og selge seg inn til kunden sammen.

– Ingeniørene fra begge selskapene sitter sammen og bygger integrerte løsninger, slik at ABBs trafoer og ventiler kan plasseres så effektivt som mulig på våre plattformer. Å få vekten ned fra 14-15.000 tonn til 10.000 tonn betyr store besparelser.

Halve omsetningen fra nye næringer om fem år

Aibel har for tiden tre omformerplattformer under bygging - to til Storbritannia og en til Tyskland. I tillegg har de opsjon på enda en plattform til Storbritannia.

– Er dere på vei til å bli et rent havvindselskap?

– Olje og gass vil vare i flere tiår, men det vil ikke vokse. Så veksten vil komme innen havvind og andre typer fornybar energi. Nå er det Europa som gjelder, men vi ser også vekst på kysten av USA.

Andersen sier at selskapet også ser på mange andre områder, som CO₂-fangst- og lagring, prosessanlegg for hydrogen, havbruk og bioenergi. TU har tidligere skrevet at det jobbes med å gjøre om borerigger til oppdrettsanlegg drevet med havvind.

– Om fem år; hvor stor del av omsetningen i Aibel kommer fra andre ting enn olje og gass?

– Her skal jeg være forsiktig med å spå, men det hadde vært hyggelig om det var halvparten.