Hvor skal Europa få sine batterier fra?

Morrow-konkursen har satt en stopper for 43 gigawattimer planlagt europeisk kapasitet for batteriproduksjon.

I alle fall foreløpig. Hva som skjer med konkursboet, er i det blå. Men selv om det går sånn passe med batteriproduksjon her i landet, er de europeiske ambisjonene fremdeles enorme.

Ifølge Volta Foundations Battery Report 2025 ligger planlagt og eksisterende europeisk produksjonskapasitet på 1,14 terawattimer. Det tilsvarer omtrent halvparten av den globale batteriproduksjonen i 2025.

Men det blekner sammenlignet med Kina, som ifølge rapporten har eksisterende og planlagt kapasitet på 6,4 TWh. Kina produserer 86 prosent av alle battericeller i verden.

Kina vil fortsatt dominere

For Jonas Erraia, partner i Menon Economics, viser tallene at spørsmålet ikke bare handler om hvorvidt Europa kan bygge batterifabrikker, men hvor Europa skal få sine batterier fra i fremtiden.

– På tre til fem års sikt er det ganske enkelt. Majoriteten kommer fra Kina, sier Erraia.

Det vil ikke endre seg grunnleggende på kort sikt. Selv om noen europeiske fabrikker vil komme i drift, vil de ikke dekke veksten i etterspørselen.

– Og så kommer det en del fra Sør-Korea og litt Japan. Og så kan man håpe på at man også får noe hjemlig produksjon, sier han.

Dermed vil Europa fortsatt være svært avhengig av Asia de neste årene.

Først etter 2030 mener han det gir mening å diskutere om Europa er i stand til å dekke betydelige deler av eget behov for batterier. Det vil neppe komme av seg selv.

– Det krever politisk vilje. Det krever finansiell støtte eller regulering eller andre ting som gjør at man får en hjemlig produksjon, sier han.

Aktiv industripolitikk

EU har svart med mer aktiv industripolitikk, blant annet støtteordninger, råvaremål og forslag om sterkere krav til europeisk innhold i for eksempel offentlige anskaffelser.

Men Erraia mener dette også viser en grunnleggende utfordring i Europa. Europeisk batteriproduksjon gir en felles gevinst, men kostnadene havner ofte hos enkeltland.

– Den store grunnen til at man skal ha den batterifabrikker er jo ikke på grunn av arbeidsplassene. Det er på grunn av den strategiske selvforsyningen, sier han.

Erraia mener det gjør at Europa må ta stilling til hvor mye uavhengighet av kinesiske celler faktisk er verdt.

– Hvis man er bekymret for avhengigheten, må man vurdere om man som kontinent er villig til å ta kostnadene ved å ikke importere derfra, sier Erraia.

De kostnadene kan ifølge Erraia komme både som offentlig støtte til ny industri og som høyere batteripriser.

Europeisk kontroll

Han sier at spørsmålet egentlig ikke er om Europa skal være hundre prosent selvforsynt, men hvor stor avhengighet man kan akseptere, og hvilke deler av verdikjeden som må være under europeisk kontroll.

Det kan være spesielt viktig for batterier til forsvar, beredskap, kritisk infrastruktur og andre strategiske områder, hvor Europa kan ha behov for egen produksjon.

For billige standardceller er bildet annerledes.

– Vi har trolig tapt kampen om å lage lavprisceller. Det er ingen grunn til å tro at Europa skal kunne vinne en lavpriskamp på særlig mange ting, sier Erraia.

Europeisk industri konkurrerer ofte på kvalitet og høyere pris, mens billige standardvarer importeres.

En vei ut av avhengigheten av Kina er paradoksalt nok at kinesiske selskaper bygger batterifabrikker her. Kinesiske aktører som CATL bygger fabrikker her, og flere er på vei.

Det kan gi mer lokal produksjon, selv om det ikke nødvendigvis løser spørsmålet om kontroll over verdikjeden.

Politisk Kina-kopi

Men EUs ess i ermet kan være å kopiere kinesisk industripolitikk. Kinesiske myndigheter har lenge brukt krav om lokale partnere for å bygge opp egen industriell kompetanse.

Nå vurderer EU lignende virkemidler, blant annet gjennom forslaget til Industrial Accelerator Act.

Erraia mener dette peker mot en industripolitikk som i større grad ligner virkemidler Europa tidligere har kritisert Kina for å bruke. Det kan være et steg i riktig retning, selv om det ikke er det samme som å ha en selvstendig europeisk batteriindustri.

For Norge betyr ikke dette nødvendigvis at batterisatsingen er over. Men Erraia tror ikke Norge først og fremst skal konkurrere om de billigste LFP-cellene til elbiler og energilagring.

Norge har trolig større konkurransefortrinn innen utvinning og prosessering materialer, moduler, batterisystemer, programvare, maritim sektor og spesialiserte anvendelser.

– Norge og deler av resten av Norden har ganske stor mulighet for å spille viktige roller langs hele verdikjeden.

– Alt håp er ikke ute. Men man må tenke smart, sier Erraia.