Hun tror industrien vil bygge sin egen kjernekraft

Stavanger: Amerikanske Liz Mattson jobber i et av USAs ledende rådgivende ingeniørselskaper, Sargent & Lundy, som helt siden 1891 har jobbet med klienter innen elektrisitet- og energisektoren. I dag er kjernekraft et hovedområde for selskapet med hovedsete i Chicago og mer enn 3000 ansatte.

Hun var tidligere i høst på ONS-messen i Stavanger for å bidra i diskusjonen rundt kjernekraft.

De fossile ønsker kjernekraft

– Først og fremst ønsker olje- og gassindustrien å avkarbonisere egen produksjon. De ser ikke på kjernekraft som en trussel mot egen virksomhet. Tvert imot, sier Mattson, som har vært i kjernekraftindustrien i 13 år, er ingeniør og har en MBA.

Hun mener olje- og gassindustrien har gode grunner til å ønske seg kjernekraft. Av flere grunner.

– Vi ser nå selskaper som Baker Hughes på full fart inn i kjernekraft. Også Dow Chemical bygger nå kjernekraftverk i Texas. De store aktørene ønsker ganske enkelt å implementere kjernekraft i egne verdikjeder, forklarer hun.

Satser på SMR

Ikke minst er det, ifølge Mattson, også sterkt økende interesse fra store industriaktører for å innlemme nye kjernekraftdesign i egen virksomhet. Størst er interessen rundt såkalte SMR (Small Modular Reactors).

– Det kommer mikroreaktorer på 50 megawatt og nedover, som passer i en konteiner. Industri med behov for stabil kraft kan dermed skreddersy egne løsninger. Det samme gjelder aktører med behov for kraftforsyning i skip eller på plattformer. Og ikke minst aktører som drifter store datasentre. Dette er alle aktører som ønsker å eie sin egen stabile kraftforsyning, uavhengig av de tradisjonelle kraftselskapene eller nettet ellers, sier Mattson.

Hun forklarer at små, modulære reaktorer (SMR) gir en helt annen mulighet enn utbygging av tidligere tiders kjernekraft:

– Tidligere snakket vi om 10 til 15 år for å få planlagt og bygget store kjernekraftverk. De små reaktorene vil ta kortere tid å bygge. Det er også årsaken til at kostnaden for kjernekraft vil falle, forklarer hun – og legger til at hun for tiden selv er involvert i den regulatoriske jobben med å få bygget en SMR i Romania.

Kompetanse viktig

Etter et par dager på ONS fikk Mattson en viss oversikt over diskusjonen her hjemme. Hun mener det er noen kriterier som må på plass for å bygge opp kjernekraftvirksomhet i et land:

• Myndighetene må støtte og fremme utviklingen, ikke minst hva gjelder regulering.
• Bygge en solid verdikjede.
• Sørg for å hente nødvendig talent og å utvikle ny kompetanse, slik eksempelvis Norge gjorde da olje- og gassindustrien ble bygget.
• Få universitetene på banen for å bygge nødvendige utdanningsløp for fremtiden.

Selv har hun sete i Chicago, Illinois, en delstat hun betegner som vennligsinnet overfor kjernekraft. Hun presiserer likevel at ting kan ta tid også i USA:

– Ja, selv hos oss kan store prosjekter ta to–tre år før alle tillatelser er på plass.

Jobber med sikkerhet

Liz Mattson jobber selv med rådgivning innenfor kjernekraft og sikkerhet. Ironisk nok entret hun industrien rett etter Fukushima-ulykken i Japan, en ulykke som førte til utvikling av nye sikkerhetskrav – og som førte til at hun har fått bidra til å utvikle designmessige endringer basert på læringen etter nettopp denne ulykken.

– Min spesialitet er radioaktive avfallssystemer, som blant annet omfatter behandling av gasser og vann som brukes i kjernekraftverk.

Mer avfall fra vind og batterier

Hva angår avfallshåndtering, er hun optimist:

– Vi lagrer i dag mye avfall på betongflater – i påvente av en løsning. I Frankrike bruker de allerede noe avfall om igjen. Det skjer mye utvikling og forskning. Og gjenbruk vil garantert skje. Ny design gjør dagens kjernekraft trygg. Du kan sammenligne utviklingen med flyindustrien, sier Mattson.

Hun viser til at det er mye tryggere å fly i dag enn det var før i tiden.

– Utfordringen med avfall fra kjernekraft er uansett mindre, gitt energitettheten, enn hva vi kommer til å oppleve med brukte turbinblader fra vindkraft. Eller med volumet av utbrukte batterier.