Fant bein fra 166 millioner år gammel fiskeøgle i CO2-lager

Dette beinet tilhører en utdødd delfin-lignende marin reptil, som heter ichthyosaur. De levde i jordas mellomalder, for 240 til 90 millioner år siden.

Fossilet ble funnet i steinprøver fra Equinors CO₂-lagerprosjekt, Smeaheia, da geolog Dirk Knaust studerte prøvene i laboratoriet.

Det er trolig første gang et bein fra en ichthyosaur er funnet i en kjerneprøve fra sokkelen – og den andre beinbiten som er funnet.

– Det er nåla i høystakken å finne et bein i en 10 centimeter steinprøve, sier Knaust til TU.

Det er bare ett av flere oppsiktsvekkende funn fra reservoaret i Nordsjøen – som inkluderer et mulig fotavtrykk fra dinosaur, og det som kan være fossiler av avføring og dinosaur-spy.

Fiskeøgle

En vanlig oppfatning er at olje og gass kommer fra dinosaurer. Da høres det kanskje ikke så spesielt ut å finne fossiler under havbunnen, nettopp der man leter etter olje og gass. Men det er en myte; olje og gass kommer i hovedsak fra alger og plankton.

Men oljen ble likevel dannet omtrent samtidig som det var dinosaurer på jorda.

Så skal det sies at selv om navnet får det til å høres sånn ut, så var jo heller ikke ichthyosauren en dinosaur, men en fiskeøgle.

Men selv om det finnes mye fossiler på sokkelen, er det sjelden at man finner dem. Ichthyosaur er funnet på Svalbard før, men beinbiten fra fiskeøglen er den første man har funnet i en kjerneprøve fra norsk sokkel.

Beinbiten ble funnet i kjerner fra et av reservoarene som skal bli til CO₂-lager i Nordsjøen, Smeaheia. Her har Equinor boret to brønner, for å hente ut nødvendig informasjon om reservoaret, for å vite at det egner seg til CO₂-lagring.

Til sammen er det hentet ut over en halv kilometer med kjerneprøver – en ti centimeter bred sylinder med hard stein, fra ulike lag i reservoaret.

Geolog Dirk Knaust ble satt til å analysere disse prøvene.

Fant mulig fotavtrykk

Kjerneprøven han skulle analysere var 270 meter lang, og det er vanligvis ganske rutinemessig arbeid, med beskrivelser av størrelse på sandkorn, farge, sedimentstrukturer – som også gjøres på prøver fra olje- og gassbrønner.

Knaust er ikke bare geolog, han er også paleontolog, og dermed spesialist på fossiler.

– Jeg er spesielt interessert i det som kalles sporfossiler. Det er hulrommene og sporene skapt av dyr i bergartene. Her er det særlig fra krepsdyr, ormer, kråkeboller, sjøpølser og den slags, og de kan gi oss en god indikasjon på hvor sedimentene stammer fra, om det er en strand, grunn sjø eller et delta, forklarer Knaust.

Derfor var det slike spor han så etter, da han kom over noe mer uvanlig.

– Det var mer som et avtrykk i sedimentet, og jeg spekulerte i om det kunne være et fotavtrykk fra en dinosaur, fortsetter han.

Slike fotavtrykk er funnet flere steder i verden, og steinen han analyserte var fra riktig tidsperiode, så det var på ingen måte urealistisk.

– Skjer én gang i livet

– Så jeg fortsatte å studere steinen, og ble fascinert av ulike ganger fra smådyr, som sier mye om omgivelsene – men også fotavtrykkene, som jeg etter hvert fant to-tre av. Etter hvert som jeg studerte mer av prøven, så fant jeg stadig mer interessante ting, blant annet noe som kan være avføring fra en reptil, sier Knaust.

Videre fant han fossile klumper, som ikke passet inn i det han hadde sett tidligere. Det kunne se ut som planterester, sammen med noe annet, som muslinger, sjøliljer eller skjell av børstemark. Teorien er at det kan være oppgulp fra dinosaurer eller andre reptiler.

– Og i samme segment så fant jeg en beinbit. Og et bein i en kjerneprøve det finner man ikke hver dag – det skjer én gang i livet, påpeker geologen.

– Meg bekjent er det kun funnet én slik beinbit i en kjerneprøve før. Selv om det finnes hundrevis av kilometer med slike kjerneprøver fra norsk sokkel, og reptiler som dette heller ikke var uvanlige i denne tidsperioden, så er det svært sjelden man finner det, understreker han.

Men på tross av det, skulle det gå en stund før Knaust innså at funnet var spesielt. De første gangene han så over prøven, registrerte han ikke at det var et bein der en gang.

– Jeg er ikke så interessert i bein, så jeg fortsatte arbeidet og analysen, det var så mye annet å ta tak i, forteller han.

Han fant blant annet sporfossiler, som var 10,5 meter lange, som trolig er de lengste som er funnet noen gang.

Det var ikke før andre kolleger ble begeistret over beinfunnet, at entusiasmen meldte seg og han begynte å se nærmere på det.

CT-skan ga svar

– Vi begynte å undersøke beinet, for å se om vi kunne finne utav hva det kommer fra.

En CT-skan ga dem 3D-bilder av beinet, som viste en konkav form, med en veldig tynn midtdel med rotasjon.

– Dette er ganske distinkt for marine reptiler, spesielt for ichthyosaurer, påpeker geologen.

Han kontaktet andre fagmiljøer, både i Oslo og internasjonalt, og fikk etter hvert bekreftet at det mest sannsynlig stammer fra en fiskeøgle.

Beinbiten er omkring ni centimeter, og er en av ryggvirvlene til dyret. Det er trolig også snakk om et ganske ungt dyr. Selve beinet er ganske stort, og de anslår at fiskeøglen kan ha vært rundt fire meter lang og kan ha veid opp mot 900 kilo.

Akkurat hvilken type ichthyosaur det er snakk om, er litt vanskeligere å finne ut fra en enkeltstående beinbit, men teorien er at det kan være snakk om en Ophtalmosaurus. Den skiller seg ut ved at den har svært store øyne, fordi den har dykket til store dyp.

Ichthyosaurer er ikke spesielt sjeldne, og det er funnet hele skjeletter av dem. Det som er mer uvanlig er å finne dem i bergarter fra midtre jura, fordi bein fra denne perioden er dårligere bevart. Det er langt vanligere å finne yngre og eldre eksemplarer.

Derfor vet vi langt mindre om fiskeøglene fra midtre jura, og de evolusjonistiske endringene dyrene har gått gjennom i den perioden.

Dette beinet, basert på hvor det er funnet, anslås å være 166 millioner år gammelt.

– Som et nålestikk

– Det finnes mye av dette på sokkelen, men det er sjeldent man finner det. Det blir som et nålestikk, sier Jan Stenløkk, som er geolog og jobber i Sokkeldirektoratet, til TU.

– Så dette er et artig funn, legger han til.

For selv om fossilene er der, er det sjelden at vi finner dem. Og det hjelper ikke å treffe på fossilene når man borer et vanlig brønnhull, man finner dem ikke med mindre man henter ut kjerneprøver.

– Og du skal ha rimelig flaks for å treffe rett på. Det er litt som å kaste en frisbee ut i naturen og håpe den lander på en dinosaur, påpeker han.

Så skal man i tillegg hente opp prøver fra riktig bergart. For olje og gass henter man stort sett opp prøver fra sandstein, for å sjekke egenskapene steinen har til gjennomstrømming av olje og gass. Men fossilene finnes særlig i skiferlaget, som stort sett ligger over reservoaret, som et tak.

Norges første dinosaur-funn

I tillegg befinner fossilene seg ofte i bergarter fra tidsepoken jura. Dette har vi lite av på land i Norge. For å finne fossilene må vi derfor under havbunnen.

Til gjengjeld befinner mange av olje- og gassfeltene fra sokkelen seg i jura-bergarter.

Og det er gjort funn av fossiler på sokkelen før, blant annet av ammonitter, en gruppe av blekkspruter, fisketenner og fiskeskjell og muslinger.

Det desidert mest oppsiktsvekkende er en dinosaurknokkel, som ble funnet på Snorre-feltet i 1997. Det er det aller første funnet av en dinosaur i Norge.

– Da boret de gjennom en knokkel, men resten av dyret kan jo også ligge der fortsatt, sier Stenløkk.

Beinceller bekreftet ikke bare at det var snakk om en dinosaur, men at den stammer fra typen Plateosaurus – en planteeter, som levde for omkring 200 millioner år siden, kunne bli opptil 9 meter lang og veie 4 tonn.

Det er også verdens dypeste funn av en dinosaurus − 2259 meter under havbunnen eller 2590 meter under havoverflaten.

Naturhistorisk museum har også beskrevet funnet på sine sider:

– I Nordsjøen finnes nok av døde kadavere av dinosaurer og øgler dypt begravet i Nordsjøen, men at et bor med kun et titalls centimeter diameter skal spidde gjennom akkurat et slikt skjelett, er som å finne nåla i høystakken.

Vil ha den på museum

Nå skal beinbiten studeres videre av fagmiljøer, for å finne ut det som er mulig om den.

Til slutt håper likevel Knaust at den havner på museum, gjerne på Naturhistorisk museum i Oslo, sammen med dinosaurknokkelen fra Snorre-feltet. Der vil den kunne bli bevart på riktig vis, samtidig som den kan gjøres tilgjengelig for publikum.

– Denne er også mye vakrere enn den første. Beinet er mye bedre bevart, poengterer han.

Så hører det også med til historien at selve brønnene som ble boret for å hente ut kjerneprøvene, hvis egentlige formål var å bevise at bergartene egner seg til CO₂-lagring – også var en suksess.

Resultatene viser at reservoaret ser ut til å egne seg for injeksjon og lagring av CO₂.