«Det hvite kullet» – vannkraften – skulle løfte Norge frem som et rikt og fremtidsrettet industriland

Fra begynnelsen av 1900-tallet skjedde det en rasende utvikling og produksjon av elektrisk kraft. Fra 1900 til 1905 år ble produksjonen tidoblet. Vannkraften skulle løfte Norge frem som et moderne og fremtidsrettet industriland. Men hvilke forventninger hadde noen av datidens ingeniører og teknikere til det «hvite kullet»? TU-arkivet gir oss noen svar.

«Det hvite kull og våre skjulte skatter»

«Det har de siste år gått over vårt land en bølge med håp og fortrøstning om nye tider med rik fremgang i vår industri og fabrikkdrift, med åpning av våre fjells skjulte skatter og utnyttelsen av det «hvite kull», som så lenge har flommet unyttet i våre mektige fossefall.»

Slik ble situasjonen i april 1906 beskrevet av Teknisk Ukeblad. Noen måneder senere viser Teknisk Ukeblad til at fremtidens utnyttelse og utvikling av vannkraften avhenger av i hvilken grad man kan bruke det i storindustrien, økonomisk lønnsomhet, og på hvilke måter selve kraften kan tas i bruk. Her var det også tro på at man antageligvis aldri vil slutte med kullimporten:

«Kulimporten vil neppe nogensinde ophøre på grund af dampskibsfarten, men overgangen til anlæg af elektriske belysningscentraler og til elektrisk drift af et stort antal fabriker og jernbaner vilde foranledige en betydelig nedgang i importen.»

I 1909 kom ble den såkalte hjemfallsretten innført, og var svært omdiskutert. Den hadde til hensikt å hindre at utenlandske eiere fikk kontroll over norsk vannkraft. Det innebærer at eierskapet går tilbake til staten når konsesjonsperioden er over.

Kraftkrevende industri

Norsk industri utviklet seg til å bli kraftkrevende, særlig i form av elektrokjemisk og elektrometallurgisk produksjon. Andre bransjer som opplevde rask fremvekst, var tekstilindustri, hermetikkindustri og trelastindustri. Fra begynnelsen av 1900-tallet nøt Norge godt av en storstilt industrivekst. Rask spredning og utvikling av elektro- og forbrenningsmotorer, gjorde at også de minste bedriftene fikk tilgang til mekanisk kraft.

Utviklingen med elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, banet også vei for etableringen av nye industrisamfunn, som blant annet Høyanger, Odda, Årdal og Tyssedal. I perioden 1896 til 1939 ble industriens bruttoprodukt omtrent seksdoblet:

«Er Norge rikt, eller vil det bli det?» – Betraktninger fra 1935

Vannkraft hadde frem til 1930-tallet bidratt til å drive frem en enorm utvikling i norsk industri. Men vannkraft stod også ovenfor andre konkurrenter, som blant annet kull. I Teknisk Ukeblad fra 6. juni i 1935, gjengis spådommer fra ingeniør Chr. Ræstad om vannkraftens fremtid. Han mener at det i første rekke er fremtidens behov det kommer an på, siden man på den tiden hadde et kraftoverskudd:

«Jeg er anmodet om også å berøre vår vannkrafts fremtidsmuligheter. Nogen spådom i den retning kan jeg ikke innlate mig på, for i første rekke er det her behovet det kommer an på, og om det vet vi bare at der til all moderne virksomhet kreves energi, men idag er behovet i Norge mindre enn den utbyggede energi, i all fall når man med behovet mener det aktuelle behov og ikke det som man kan ønske sig av hensyn til avhjelp av arbeidsløsheten.»

På dette tidspunktet hadde Norge altså et overskudd i produsert strøm. Det er i denne sammenheng Ræstad trekker inn eksport av kraft som en forutsetning for vannkraftens fremtid, og «premiere nye tiltak som er bygget på sunne, økonomiske grunnlag i stedet for å legge ekstrabyrder på dem.»

«Man skal bygge i nedgangsperioder»

På 1930-tallet var også verden rammet av en dyp, økonomisk krise, noe som også begrenset fremtidsoptimismen til Ræstad:

«Det er et gammelt og godt ord som sier at man skal bygge i nedgangsperioder for å høste desto mer utbytte i opgangstider, og dette ords gyldighet er bevist til overmål også når det gjelder vannkraften. Det er bare den sørgelige innvending å gjøre idag at alle markeder nu synes overfylte – verdenshandelen, fordelingsapparatet, er verden over gått i stykker, og der er for tiden små utsikter til rasjonell utnyttelse av nye energimengder i større omfang.»

Vi må se samfunnet som en økonomisk helhet, noe som kompliserer problemet også for vannkraftutnyttelse, skrev han videre. Ræstad mente derfor at vannkraftutnyttelsen var såpass påvirket av storpolitiske og internasjonale forhold og problem, som ikke hadde noen umiddelbar løsning. For å få fremgang, mente Ræstad at energiutbyggingen og -utnyttelsen måtte øke. Da er landene som har størst og billigst energikilder best stilt:

«Vår vannkraft har den fordel fremfor kullene i gruvene og oljen i borhullene, at den ikke ødes, den er evigvarende og den burde kunne være helt ut konkurransedyktig.»

Bør overskuddsenergi eksporteres til Tyskland?

Også i 1935 var spørsmålet om eksport av overskuddsstrøm et sentralt spørsmål i energidebatten, den gang som nå.

«Der har også vært arbeidet med planer om å eksportere elektrisk energi fra Norge til Danmark og Tyskland, men også på dette område er planene stillet i bero på grunn av de internasjonale forhold og dessuten er der i Tyskland i den senere tid konstatert brunkulleier av så store dimensjoner at landet regner med å være sikret energi i flere hundre år.»

I 2019 kom 46 prosent av den tyske elektrisiteten fra sol, vind, vannkraft og bioenergi. Til sammenligning kom 29 prosent av den tyske elektrisitetsforsyningen fra kull. I 2017 begynte arbeidet med å legge NordLink – en 124 kilometer lang sjøkabel mellom Norge og Tyskland. Kraftutvekslingen skal begynne i desember 2020, og kabelen har en kapasitet på 1400 MW.

Tilbake i 1935 mente Ræstad at det var vanskelig å si sikkert hvilke fremtidsutsikter vannkraften hadde, men konkluderer med at man ikke bør frykte kraftmangel i Norge. Han mente det var rom for å bygge mer, av hensyn til «våre efterkommere.» Men selv med befolkningsvekst og økt utbygging, tror Ræstad at det vil være nok vannkraft for «et par århundreder». I tillegg vil utbygd kraft bli billigere etterhvert som kapitalen nedskrives, som igjen gir grunnlag for videre utbygging.

For å vende tilbake til det opprinnelige spørsmålet: «Er Norge rikt, eller vil det bli det?» Til det konkluderer Ræstad:

«innen alt er utbygget, rasjonelt anvendt og nedskrevet mener jeg at Norge er blitt så rikt at vi, om vi innretter oss rasjonelt ikke skulde behøve å tenke på den ennu fjernere fremtid.»

Og inntekter ble det. I 2019 betalte Statkraft ut et utbytte på 8,5 milliarder kroner, og Statnett et utbytte på 1,26 milliarder kroner.

Enorm kraftutbygging

Som vist var det tidlig stor optimisme rundt vannkraft, som i stor grad skulle drive frem ny teknologi og industri. I 1950 ble det produsert rundt 17 TWh i Norge. I 2018 ble det produsert 147 TWh, og av dette utgjorte vannkraft 95 prosent.

I 2020 er det en rivende debatt om fremtidens kraftmiks, både nasjonalt og internasjonalt. Spørsmål om eksport av strøm er fremdeles et hett tema, senest i striden om NorthConnect-kabelen. Kabelen, som skulle eksportere strøm fra Norge til Skottland, ble satt på vent i mars. NVE anslo at kabelen ville være samfunnsøkonomisk lønnsom, men med den ulempen at den gav dyrere strøm og nettleie.

I fremtiden anslår NVE at det i Norge vil bli produsert rundt 184 TWh i 2040, hvor vannkraft står for omtrent 85 prosent (154 TWh) av det. Det anslås at vindkraft kommer til å ta en større andel, med rundt 20 TWh produsert elektrisitet i 2040.

Nøyaktig hvordan fremtidens energimiks kommer til å se ut, er usikkert. NVE slår likevel fast at vannkraft vil fortsatt være den dominerende produksjonsteknologien i Norge og Norden ellers – også i 2040.