Denne løsningen kan gi Finnmark mer kraft enn Melkøya trenger

SV snudde i Melkøya-saken i siste sekund, og sikret videre elektrifisering av gassanlegget. Det gjorde de til tross for at de fortsatt er imot at det skal bygges mye ny vindkraft i Finnmark, for å veie opp for de 350 MW som kreves på Melkøya.

De peker i stedet for på en løsning med et gasskraftverk med CO2-fangst, som de også har trukket frem flere ganger tidligere. Det vil ikke påvirke Equinors elektrifisering av anlegget, kun hvor kraften kommer fra.

Selskapet Ocean-Power planlegger å bygge dette ved Polarbase i Hammerfest, med et mål om at det skal kunne være i drift til 2030 – omtrent samtidig med at Equinor skal være klare til å koble Melkøya på landstrøm.

– I stedet for at strøm skal være et problem og at Hammerfest blir et sluk i Finnmark, så ønsker vi at det skal bli et overskuddsområde, sier administrerende direktør i Ocean-Power, Erling Ronglan, til TU.

440 MW

Ocean-Power sendte i august i fjor en melding til NVE, om at de ønsker å bygge et flytende gasskraftverk med CO2-fangst ved Polarbase. De har en intensjonsavtale på plass for plassering av et eventuelt gasskraftverk offshore.

Den planlagte installert effekten er på inntil 440 MW, godt over behovet til Melkøya-anlegget. Saken ligger i kø hos NVE.

– Vi ønsker å være en strømprodusent, på lik linje med andre strømprodusenter, og finne kunder som kan tenke seg å kjøpe den strømmen. Og vi er i dialog med flere, sier Ronglan.

Ocean-Power ble etablert så sent som i 2021, og har så langt ikke noen anlegg i drift eller under bygging.

Men selskapet har også sendt inn melding om et tilsvarende kraftverk på Kråkøya i Trøndelag, hvor forslag til utredningsprogram var på høring i januar. I tillegg har de konkrete planer om to anlegg til – et i Øygarden, nord for Bergen, og et i Gismarvik på Haugalandet.

Også Bellona har pekt på gasskraft med CO2-fangst som en foretrukket løsning, og har samarbeidet med Ocean-Power i flere år.

Gasskraft med rensing

Blå strøm-anleggene, som de kalles, er flytende gasskraftverk som produserer elektrisitet, samtidig som de fanger 95 prosent av CO2-en fra forbrenning av gassen.

Ved Polarbase planlegges det to anlegg, hver med en størrelse på 110 ganger 70 meter.

Selve gasskraftverket er et kombikraftverk, med gassturbiner som driver hver sin generator, og hvor restvarmen i eksosen brukes til å danne damp som driver en dampturbin, som også har sin generator.

Karbonfangstanlegget er basert på amin-teknologi, som er samme type teknologi som brukes ved Teknologisenteret Mongstad og ved sementfabrikken til Heidelberg Materials i Brevik.

Gassrør, lager og kraftledning

Det er likevel ikke bare rett frem å etablere prosjektet i Hammerfest. De har tre hovedelementer som må på plass for å kunne gjennomføre det:

• Gassrør fra Melkøya til Polarbase, som kan transportere naturgass til anlegget. Det vil ha et daglig behov på omkring 2 millioner kubikkmeter gass.
• CO2-lager og rørledning, hvor ett alternativ er rørledning fra Polarbase til Melkøya og bruk av den eksisterende CO2-lagringsløsningen på Snøhvit-feltet. Blå strøm-anlegget vil ha behov for å kunne lagre 1,6 millioner tonn CO2 årlig, og det vil trolig være behov for oppgradering av kapasitet på Snøhvit, for å kunne få til en slik løsning. Et annet alternativ er en ny rørledning direkte til CO2-lisensen Polaris i Barentshavet.
• Det vil måtte bygges en ny kraftlinje fra Ocean-Powers anlegg til Hyggevatn transformatorstasjon for distribusjon av kraften. En mulig løsning er sjøkabel til Meland og videre via tunnel til Hyggevatn.

I tillegg til de ovennevnte punktene, peker Ronglan på de utfordringene som har vært de siste årene, med lange leveringstider på en del utstyr, blant annet gassturbiner.

Ocean-Power påpeker at det generelt tar tre år fra investeringsbeslutning tas, til strømproduksjonen kan settes i gang. Skal de rekke målet om et anlegg i drift i 2030, begynner det å bli knapt med tid. Ronglan mener det målet fortsatt er mulig å nå. Planen er å ta en investeringsbeslutning til neste år.

– Men vi kan være heldige og vi kan være uheldige. Er vi veldig uheldige, kan det fort bli 2032. Men vi kan også være heldige, og det er en mulighet for at vi sikrer oss turbiner som kan gi oss oppstart i 2029, sier Ronglan.

Det er også avgjørende at reguleringer og godkjenningsprosesser for strøm og CO2-lagring kommer på plass.

Først ut

Ocean-Power har blant andre det norske oljeselskapet CapeOmega og det nederlandske selskapet SMB Offshore med på eiersiden. De har dermed bred erfaring fra offshoreindustri med seg inn i prosjektene.

Samtidig er det per i dag ingen tilsvarende anlegg i drift i Norge. Hvordan regnestykket for anleggene ser ut, vil ikke Ronglan gå inn på.

– Noen må jo være de første, og dette er et konsept vi har tro på. Vi har samarbeidspartnere, både på eiersiden og leverandørsiden, som gjør at vi er i stand til å oppfylle den ambisjonen det er å bygge, eie og drifte slike enheter, påpeker han.

Han påpeker at det ikke er snakk om noen ny teknologi om bord på de planlagte gasskraftverkene.

– Det er gassturbiner som brukes over hele verden, og en type fangstanlegg som også er brukt i stor skala. Så det er ikke noe teknologiutvikling knyttet til disse prosjektene, mer en gjennomføringsrisiko, og det har vi erfaring med fra før, understreker han.

Hvilket av de planlagte prosjektene som blir først ut, handler mest om hvor enkelt det blir å få tilgang på gass og CO2-lagring. Dermed er det godt mulig prosjektet i Øygarden, som ligger nært på gassanlegg og mellomlager for CO2, er der hvor det først blir tatt en investeringsbeslutning.

Elektrifisering

Alternativet til elektrifisering av anlegget på Melkøya, er fortsatt bruk av gassturbinene som brukes i dag. Men disse har kun konsesjon og levetid frem til 2033, og skulle man ha fortsatt å bruke dem, ville det blitt behov for omfattende oppgraderinger.

I tillegg trenger anlegget mer kraft enn dagens turbiner produserer, for å kunne gjennomføre den planlagte gasskompresjonen på Snøhvit-feltet. Denne er nødvendig fordi trykket i reservoaret synker, og produksjonen vil avta dersom det ikke settes inn tiltak.

Melkøya-anlegget er dessuten et av de største utslippspunktene i Norge. Elektrifiseringen skal etter planen kutte rundt 90 prosent av CO2-utslippet.