Den neste havvindparken kan komme i Barentshavet

Går det etter planen, kan havvind-parken lengst mot nord produsere strøm flere år tidligere enn hva det er mulig å få til med de mye omtalte havvindutbyggingene Sørlige Nordsjø 2 og Utsira Nord.

I prosjektet må imidlertid mange store utfordringer løses, og det er fortsatt mye som må på plass før utbyggingen i Barentshavet kan komme i gang.

– Dette er et «Fast Track»-prosjekt, det vil si at vi jobber med flere prosesser parallelt, sier prosjektleder Stian Røsdal. I tillegg til å lede Goliatvind-prosjektet er han teknologisjef i Source Galileo Norge. Røsdal viser til at de nå arbeider parallelt med konsesjonssøknad og etablering av en forsyningskjede i tillegg til teknologiutvikling.

Ifølge planen skal det bygges fem flytende vindturbiner, som hver får en installert effekt på 15 megawatt (MW).

– Overgangen til 15 MW-turbiner demonstrerer en betydelig utvikling innen offshore vindteknologi og tilbyr en lovende vei mot mer kostnadseffektiv, fornybar energiproduksjon, sier Røsdal.

Turbinene skal installeres på mellom 350 og 400 meters dyp, fra fem til ti kilometer nordvest for produksjonsanlegget for olje på Goliat-feltet. Dermed vil Goliatvind ligge om lag 100 kilometer fra Finnmark og samtidig være plassert i havet midtveis mellom Bjørnøya og fastlands-Norge.

Flyterne til de fem vindturbinene skal baseres på konseptet Deepsea Star, som er utviklet av Odfjell Oceanwind. Selskapet eies av Odfjell-familien sammen med det japanske shipping-konsernet Mitsui og den japanske energi-giganten Kansai. Kansai er dessuten aktiv partner i Goliatvind-prosjektet.

Flyteren og transformator

– Deepsea Star er et kolonnestabilisert, halvt nedsenkbart, flytende vindfundament i stål, som i stor grad baserer seg på kjente prinsipp fra lignende fundament som Odfjell-gruppen har benyttet for sine halvt nedsenkbare borerigger helt siden 1970-tallet, sier Per Lund, som er administrerende direktør i Odfjell Oceanwind.

Han peker videre på at selve teknologien dermed er godt kjent og at selskapet har svært gode analyseverktøy til å kunne forutse hvordan slike skrog vil oppføre seg i sjøen.

– Det er likevel krevende å kvalifisere slike skrog for flytende havvind, spesielt når turbinene passerer en størrelse på 15 MW og skal produsere under røffe værforhold, sier Lund.

Han tilføyer at i den videre prosessen har de valgt å sertifisere designet under et maritimt klasseregime. De er nå kommet langt i prosessen med å få såkalt Basic Design Approval fra DNV.

Strøm som blir produsert i havvindparken Goliatvind, skal føres i kabel fram til et bryterpanel om bord i produksjonsskipet Goliat FPSO (Floating, Production, Storage and Offloading). Turbinene i vindparken skal ha en spenning på 66 kV, mens spenningen hos Goliat FPSO er på 110 kV.

– Derfor må produsert strøm gå via en undervanns-transformator. Denne er også under teknologikvalifisering. Subsea transformator er ikke noe nytt, men for så høye kapasiteter er dette nytt, sier Røsdal.

Mer strøm til Finnmark

Fra Goliat FPSO skal strøm føres i land via den eksisterende kabelen som i dag sikrer elektrifisering av driften på Goliat-feltet.

Etter realisering av Goliatvind skal strømmen av elektroner snus fra hav til land. Goliat-plattformen trenger 50 MW til drift, mens Goliatvind kan produsere 75 MW. Det overskytende skal selges til forbrukere på land.

Prosjektlederen regner med at all ekstra effekt og produsert strøm inn til Finnmark er velkommen.

Bare elektrifisering av LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest vil trenge en effekt på rundt 350 MW og stikke av gårde med et årlig forbruk på mer enn 3 TWh (terawattimer) eller 3000 GWh (gigawattimer). De fem havvindturbinene i Goliatvind-prosjektet kan levere 320 Gwh, noe som rekker til å dekke det årlige kraftbehovet i 12.000 husholdninger.

Men Goliatvind får ingen prisgarantier for strømmen og blir dermed avhengig av prisutviklingen i markedet.

– Vi er spent på hvordan prisene vi utvikle seg, sier Røsdal. Men han legger til at Goliatvind først og fremst er et demo-prosjekt for testing av ny teknologi og utvikling av verdikjeder. Enova har bevilget to milliarder kroner i støtte til prosjektet.

Tildelingen kan imidlertid først benyttes etter at investeringsbeslutning er tatt og etter at investorene selv har investert flere hundre millioner kroner i prosjektutviklingen.

– Dette er et stort og tungt prosjekt, som trenger enda mer kapital, sier Røsdal. Han legger til at endelig investeringsbeslutning skal fattes høsten 2025.

Ny industri og KI

I en pressemelding fra Enova i forbindelse med tildelingen av milliardstøtte til Goliatvind heter det at flere innovative teknologier vil bli benyttet for prosjektet og at disse har et stort potensial til å redusere kostnader for flytende havvind. Enova peker blant annet på at teknologisk innovasjon i prosjektet inkluderer demonstrasjon av flyterteknologi for 15 MW vindturbiner i Nord-Atlanteren.

«Videre inneholder prosjektet demonstrasjon av industriell fabrikasjon av elementer til stålflytere, demonstrasjon av industrielle sammenstillings- og installasjonsmetoder for flytende havvind og demonstrasjon av integrasjon av havvind mot olje- og gassinstallasjoner, som er koblet til kraftnett på land», skriver Enova.

Vindparken i Barentshavet skal designes for en levetid på 25 år.

– Vi vil fokusere på drift og vedlikehold, og vi vil teste ny KI-basert teknologi når det gjelder vedlikeholdsintervaller pluss nye tekniske løsninger for skifte av rotorblad og generator m.m, sier Røsdal.

Han viser til at minst to norske firma, Windspider og Nekkar, utvikler nye praktiske løsninger for utskifting av vitale komponenter ute på feltet.

– Kort sagt ønsker vi uttesting av teknologi i alle faser, og vi vil ha med norsk industri. Både norske og utenlandske bedrifter blir invitert til å bli med. Men vi har kontaktet norske leverandører i alle innkjøpspakker, sier prosjektlederen.

Oljefokusert industri

Fra sitt kontor i et gammelt, men nyrestaurert sjøhus like ved det idylliske Smedasundet i Haugesund har Røsdal avdekket flere utfordringer i arbeidet med å bygge en kjede av leverandører. I samme kontorbygg sitter også flere utsendte ingeniører fra samarbeidspartner Kansai i Japan.

– Mange leverandører vil bli med, og vi er avhengig av leverandørindustrien til olje- og gassnæringen. Men leverandørbedriftene er nå svært opptatt med utbyggingsprosjekter innen olje og gass. Aktiviteten i olje- og gassindustrien, innen oljeservice og hos offshorerederier er rekordhøy. Havvindindustrien må konkurrere om de samme leverandørene som olje- og gassindustrien gjør. Prisnivået de tilbyr oss, kan tyde på at olje- og gassoppdrag vil vare ved også etter 2026, sier Røsdal.

Han sier videre at ambisjonen er å bygge stålunderstellene i Norge. Dimensjonene er svære: Hver flyter vil veie mellom 5000 og 6000 tonn. Avstanden mellom hvert av de tre beina på flyteren blir rundt 90 meter. Tårnhøyden blir 135 til 170 meter. Mellom vingespissene blir avstanden mellom 220 og 260 meter.

Roboter

For at stålunderstell skal kunne produseres i høykostlandet Norge, ønsker man i prosjektet å ta i bruk robotteknologi. Per Lund i Odfjell Oceanwind sier at Deepsea Star er designet med tanke på høy grad av automatisert produksjon.

– For å få dette til har vi inngått partnerskap med Prodtex, som har kontor i Ulsteinvik, men som også jobber med bilfabrikker og flyindustrien i Sverige og Storbritannia, sier Lund.

Han viser til at Prodtex har erfaring fra planlegging og optimalisering av produksjon, samt bruk av digitale tvillinger, og ikke minst at de har erfaring med sveiserobotikk. Partnerskapet er formalisert gjennom et felleseid selskap, Windsteel Technologies, som utvikler fabrikker for produksjon og sammenstilling av flytere til havvindutbygging.

Oppstartsbedrift

– Vi er en oppstartsbedrift som ser på hvordan man kan bruke nye metoder for produksjon og dermed lavere kostnader, sier Geir Bjørkeli. Han er daglig leder for nystartede Windsteel Technologies og har bakgrunn blant annet som sjef for batteriprodusenten Corvus Energy.

– Bruk av sveiseroboter og lasersveising er kjent teknologi. Utfordringen er blant annet å sette dette i system for masseproduksjon av store stålstrukturer og med tykke platedimensjoner.

Han legger til at slike produksjonsanlegg vil kreve svært store investeringer.

– Bygging av fem flytere til Goliatvind blir for lite til å kunne forsvare så store investeringer. Men vi håper likevel å kunne teste ut deler av ny produksjonsteknologi i dette prosjektet.

Om videre utvikling av norsk havvindindustri sier Bjørkeli at det kan gå for lang tid mellom byggingen av Goliatvind og storutbyggingen i området Utsira Nord.

– Dermed er det vanskelig å få til store investeringer i bygging av nye produksjonsanlegg for stålflytere.

Helidekk

Blant andre utviklingsprosjekter knyttet til Goliatvind peker prosjektleder Stian Røsdal på dialog som er opprettet med selskaper som vil utvikle teknologi for opphogging og resirkulering av turbinblader etter endt levetid.

– Vi har også dialog med selskap som vil redusere fare for fugledød ved å ta i bruk farge eller lys på turbinbladene, sier han.

I prosjektledelsen blir det også vurdert om hver enkelt turbin skal utstyres med helikopterdekk, slik at adkomsten for servicepersonell gjøres enklere. Dermed kan antall produksjonstimer hos vindturbinene i Barentshavet maksimeres.

Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 4/2024