Danske havner mangler kapasitet for regjeringens havvindplaner

Det største anbudet for havvind i dansk historie så dagens lys for bare noen uker siden. Men blekket på avtalen var knapt tørt før en ny hodepine oppsto for regjeringen.

De danske havnene er rett og slett ikke store nok til å ta imot den utvidelsen av havvindkapasiteten som anbudet krever. Det viser en ny rapport fra CIP Fonden.

– Det mangler kapasitet fordi ambisjonene for havvind er enorme, sier Dennis Jul Pedersen, administrerende direktør i Esbjerg Havn.

Det politiske ønsket om å utvide strømproduksjonen fra havvind har altså ikke ført til de investeringene i havnene som er nødvendige.

– Elementene blir mye større i fremtiden. Det betyr blant annet at det trengs mye mer areal i havnen. Der det er gode forhold for havvind i dag, er også der vi forventer at det først og fremst vil vokse i fremtiden, sier Tine Kirk, direktør i bransjeorganisasjonen Danske Havne.

Det er nemlig noen få havner som har en gunstig geografisk plassering i forhold til eksisterende og nye havvindprosjekter.

Men hvis en installatør ikke finner plass i Esbjerg havn, vil han eller hun sannsynligvis bare ta turen til Thyborøn havn.

– Det ser vi allerede på Vestkysten, sier Kirk.

Gode forutsetninger

Selv om rapporten kan virke nedslående, har bransjeorganisasjonen Danske Havne store forhåpninger.

Organisasjonen mener at rapporten peker på mulige løsninger.

– Vi har gode forutsetninger. Vi har dyktige medarbeidere med et høyt kunnskapsnivå, vi har gode havner med mye erfaring, og vi har en god geografi: en god vanndybde i Nordsjøen, og Rønne Havn ligger tett på utviklingen i Østersjøen, sier hun.

Forutsetningene er på plass, men aktørene i markedet må jobbe mot et felles mål, mener Tine Kirk:

– Hvis vi går sammen og løser noen av problemene med regulering, kan vi få en andel av de store fremtidige anbudene.

Europeiske havner mangler kapasitet

Det er ikke bare i Danmark det er mangel på kapasitet for fremtidens havvind.

– Det er mangel på kapasitet i hele Europa, sier Tine Kirk.

Denne utfordringen ble beskrevet av Ingeniøren allerede i fjor, da en Vestas-rapport konkluderte med at tempoet i utbyggingen av europeiske havner vil føre til plassmangel innen 2025.

– Allerede i 2025 vil vi begynne å se problemet med en massiv plassmangel. Utbyggingen går for sakte til å oppfylle de politiske ambisjonene, sa Keld Kristensen, leder for offshorelogistikk hos Vestas, den gangen.

Det samme framgår av rapporten fra CIP Fonden, som påpeker at «de fleste europeiske havner ikke er dimensjonert for å håndtere 15 MW-turbinen, som forventes å bli bransjestandarden fra 2025».

Dette vil sannsynligvis skape en flaskehals ettersom land som Nederland og Tyskland, som begge konkurrerer om de samme havvindområdene som Danmark, også planlegger å utvide havnene sine rundt 2030. Alle landene vil bygge ut havvindkapasiteten sin samtidig, noe som vil legge ytterligere press på havnekapasiteten.

– Vi har vært først ute med havvind, men konkurransen blir stadig tøffere på grunn av den store utbyggingen, sier Tine Kirk.

Hvis Danmark fortsatt skal være i en gunstig posisjon, må utbyggingen av havvind gjøres på en mer fleksibel måte.

Kirk peker for eksempel på at det juridiske rammeverket kan forbedres, og at saksbehandlingen kan gå raskere.

Dette gjelder særlig regulering fra Miljøstyrelsen og Miljøklagenævnet. Samtidig er det behov for en mer langsiktig planlegging som kan skape trygghet for aktørene.

– En annen forutsetning er tempoet i utbyggingen, ettersom man er nødt til å gjennomføre de politiske beslutningene som blir tatt. Det har nettopp blitt sendt ut seks anbud, så du må ha en rytme i prosjektene fremover for å sikre et stabilt investeringsnivå, sier Kirk.

Trenger bedre bæreevne

Ifølge CIP Fonden gjelder problemet med havnekapasitet både lengde, bredde og bæreevne på kaianlegget, samt havdybden.

Mange havner er imidlertid allerede langt fremme. Snart vil tre havner i Nordsjøen, fire i Østersjøen og to i Kattegat vil være dimensjonert til å møte etterspørselen fra produsenter og installatører av havvind.

Men lenger fram er det en annen historie. Rapporten trekker frem bæreevnen til anleggene i enkelte havner som et problem, sammenlignet med hva produsenter og installatører etterspør.

Det er imidlertid ikke noe havnedirektør Dennis Jul Pedersen betrakter som avgjørende.

– Vi er ikke bekymret for bæreevnen. Med mindre man driver en containerhavn, kan man uansett ikke unngå å endre havnen fra prosjekt til prosjekt, sier han.

Å oppgradere bæreevne vil også bli veldig dyrt, uten at det tilfører havnene så stor verdi på sikt.

– Hver gang det kommer et installasjonsskip, må du sette opp nye tårn. Å bygge en hel kai med en gitt lastekapasitet er verdiløst. Du trenger bare lastekapasiteten der du setter opp tårnene. Hvis jeg skulle bygge en hel kai på 1,3 kilometer, ville det koste hundrevis av millioner, sier Pedersen.

Problemet er at man ikke kan bygge en havn utelukkende til havvind. For den dagen vindparkene er bygget, vil den gå konkurs, forklarer han.

– Når vindparken er bygget, er prosjektet over. Det er derfor det er mangel på havner i Europa. Alt er prosjektbasert. Det er rett og slett fordi markedet for havvind ikke tilbyr det som er nødvendig for å investere i større infrastrukturtilpasninger, sier han.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.