Danmark sier farvel til kull

Ingen andre brensler har spilt en så viktig rolle for Danmarks økonomiske velstand og andre lands industrielle revolusjon som kull.

Samtidig har ingen andre brensler skadet klimaet like mye.

I slutten av august stengte energiselskapet Ørsted sitt siste kullkraftverk, Esbjergverket, mens den eneste kullfyrte kraftverksblokken på Studstrupverket nær Aarhus takket for seg samme dag. Nå er det kun Nordjyllandsverket som står igjen som det siste kullkraftverket i Danmark fram til 2028.

Men da vil det også være endelig slutt i Danmark.

– Kullet er sendt til telling! feiret klima-, energi- og forsyningsminister Lars Aagaard (M) i et innlegg på Linkedin og minnet oss på at vi «skritt for skritt beveger oss inn i en grønnere fremtid, hvor strømmen i kontakten og varmen i radiatoren kommer fra fornybar energi».

Til tross for begeistringen er det vanskelig å overvurdere hvor viktig kull har vært. Gjentatte ganger har kull blitt en redning midt i energikriser for å levere varme og elektrisitet til danskene, og det fossile brenselet har overlevd mange flere år enn politikerne hadde håpet.

Her følger kullhistorien i Danmark, som begynner for over 150 år siden og strekker seg tilbake til oppfinnelsen av dampmaskinen.

Fra bygass til kraftvarme

Da briten Thomas Newcomen oppfant den første brukbare dampmaskinen i 1712, satte han i gang den industrielle revolusjonen, også kalt det «økonomiske big bang». Kullfyrte dampmaskiner overtok en stor del av arbeidet på fabrikker og spredte seg til lokomotiver og ferger.

Teknologien utviklet seg over tid. I Danmark spilte kull fra midten av 1800-tallet først og fremst en rolle i produksjonen av bygass. Når steinkull varmes opp, frigjøres gass og tjæredamp, mens koks dannes som biprodukt.

Gassen ble sendt gjennom rør, først og fremst for å brennes i byenes gasslykter. Først i Odense, og deretter i København, hvor bygassen fløt før rennende vann, elektrisitet og varme.

Koksen ble brent i byenes mange kakkelovner, men byboerne fyrte også med ved. Kull fantes ikke i nevneverdig grad i Danmarks undergrunn, så det meste ble importert fra gruver i England og Skottland.

Kullkraftverkene ble til etter at elektronikkgeniet og en av historiens største oppfinnere, Thomas Edison, bygde verdens første kullkraftverk i London i 1882. Teknologien spredte seg, drev den industrielle revolusjonen fremover og endret samfunn over hele verden, spesielt ved å løfte økonomien.

Fra 1890-årene kom kullkraftverkene også til Danmark, og i 1903 sto det første danske kullfyrte kraftvarmeverket klart på Frederiksberg.

Som ved andre kullkraftverk ble vann varmet opp i en kjele under høyt trykk og omgjort til damp, som ble ført gjennom en turbin som drev en generator til å produsere elektrisitet. Samtidig leverte det nye kraftvarmeverket på Frederiksberg overskuddsvarme til omkringliggende bygninger.

Svart røyk steg opp fra kullkraftverkenes piper for å levere elektrisitet og varme til danskene, som inntil da hadde fyrt med praktisk talt all veden landets skoger kunne produsere. Med kullet kom fabrikkene, og mange flyttet fra landsbygda til byene på jakt etter et bedre liv. Dansk industri blomstret.

Landbruksland eller industriland?

I Industriforeningen i København i 1921 (i dag Dansk Industris bygning ved Rådhusplassen) kritiserte ingeniør, forretningsmann og politiker Alexander Foss i skarpe vendinger den utbredte oppfatningen om at Danmark var et landbruksland som ikke egnet seg som industriland.

– Penger gjør på ingen måte alt, men at det er en nær og uløselig forbindelse mellom økonomisk utvikling og kulturell utvikling, bør være klart for enhver, og at et lite, fattig land også er synonymt med et lykkelig land, er i hvert fall mer poesi enn virkelighet, sa han.

Med grafer og tall argumenterte han for at landbruket ikke ville være i stand til å skape nok arbeidsplasser til Danmarks voksende befolkning. Talen, som vakte stor debatt og i dag anses som historisk, var uløselig knyttet til den industrielle revolusjonen og ikke minst kull.

Samtidig påpekte Alexander Foss at dansk industri på lang sikt kunne utvikle seg uten bruk av kull. Dette gjaldt ikke bare industrien, men det danske samfunnet som helhet, som i likhet med andre land var avhengig av kull og andre råmaterialer for sin økonomiske utvikling.

Historien støtter dette utsagnet.

Oljekrise – tilbake til kull

Fra 1950-tallet og fremover byttet kraftverkene ut kull med olje, som var renere og lettere å håndtere. En stor del av oljen ble importert fra Midtøsten, og da 90 prosent av Danmarks energiforbruk i 1973 baserte seg på den tykke, svarte væsken, rammet krigen mellom Israel og flere arabiske land hardt.

Da Yom Kippur-krigen brøt ut, steg prisen på en tønne olje på et døgn fra 3 til 12 dollar. Oljekrise nummer to kom i 1979, da revolusjonen i Iran utløste panikk i oljemarkedet. Oljekrisen førte til at danske regjeringer måtte planlegge seg ut av nok en energikrise.

Kullet var tilbake i varmen.

Kullkraftverkene skjøt opp igjen rundt om i landet, fordi de var relativt billige, enkle og raske å bygge. Samtidig satset skiftende regjeringer på å få naturgass opp fra undergrunnen, men i 1984 fikk Danmark fortsatt 86 prosent av sin elektrisitet fra kull.

Esbjergverket alene brente 500.000 tonn kull årlig.

Men Danmark måtte, som andre land, bort fra kull, fordi det begynte å bli klart at forbrenning av fossile brensler skader klimaet, og at teoriene om global oppvarming stemmer. I 2014 foreslo daværende klima- og energiminister Rasmus Helveg Petersen fra Radikale Venstre å fremskynde utfasing av kull med fem år fra 2030 til 2025.

Kull utgjorde på den tiden knapt 20 prosent av Danmarks energiforbruk, og utfasing viste seg å ta lengre tid enn forventet. I 2015 valgte Lars Løkke Rasmussens nye VLAK-regjering med Lars Christian Lilleholt (V) som energi-, forsynings- og klimaminister å droppe utfasingmålet.

– Det hjelper ikke å føre så dyr energipolitikk i Danmark at det går utover konkurranseevnen og utfordrer statskassen urimelig mye. Vi kommer ikke til å redde verdens klima av den grunn. Dette handler om å gjøre energipolitikken billigere, sa Lars Christian Lilleholt til Børsen.

I 2018 ble VLAK-regjeringen og de andre partiene i Folketinget enige om å fase ut kull i dansk strømproduksjon innen 2030. Forklaringen var da at det harmonerte med målet i Parisavtalen fra 2015 om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C innen 2100 sammenlignet med førindustrielt nivå.

Kull er nemlig det mest klimaskadelige brenselet av dem alle. Forbrenning av kull slipper ut omtrent 25 kg CO2 per gigajoule, mens olje og gass slipper ut henholdsvis rundt 20 og 14 kg CO2. Til tross for dette har det historisk blitt brent mer kull enn noe annet brensel målt i tonn.

Og selv om den globale oppvarmingen allerede i dag koster mange liv og tvinger millioner av mennesker på flukt fra hetebølger, ekstrem nedbør, flodbølger og andre værfenomener som blir verre med klimaendringene, fortsetter kullforbrenningen i Danmark og andre land.

Krigen i Ukraina utsatte utfasing

Kull er nemlig ikke så lett å kvitte seg med.

Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, ble Europa rammet av historisk høye gasspriser. Det gjaldt også i Danmark, hvor S-regjeringen, med bred støtte fra de andre partiene i Folketinget, utsatte stengingen av tre kullfyrte kraftverksblokker på Kyndbyverket, Studstrupverket og Esbjergverket.

– Kaldere dager, der Putin har stengt gassen, og hvor vinden ikke blåser, kan potensielt føre til mangel på strøm i Danmark de neste to vintrene. For å sikre dansk energiforsyning vil regjeringen derfor midlertidig utsette stengingen av deler av tre danske kraftverk, het det fra regjeringen, som kalte det «rettidig omhu».

Men i 2028 er det altså etter planen helt slutt.

– Vi er langt fra i mål med å slutte å bruke fossile brensler. Men vi må minne hverandre om de konkrete fremskrittene og feire dem, skriver klima-, energi- og forsyningsminister Lars Aagaard på LinkedIn.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.