Da Norge var størst i verden

– Jeg har fått arr, sjelelig og kroppslig, etter å ha prøvd å få til en europeisk verdikjede for solceller. Vi må innse at det ikke lyktes og ikke kommer til å lykkes, sier Gøran Bye.

Han var den siste direktøren i Norwegian Crystals i Glomfjord, som gikk konkurs i september i fjor. Etter over tjue år i solindustrien meldte Bye i fjor overgang til hydrogenbransjen.

Gøran Bye omkom uventet etter et illebefinnende torsdag 27. juni. Intervjuet publiseres i samråd med familien.

I løpet av disse årene har solbransjen vært gjennom store teknologiskift og massive prisfall. Nå har solceller også blitt geopolitikk.

Priskrig i Kina, importvern og subsidier i USA, sendte prisene ned med over 30 prosent i fjor.

I løpet av noen uker i fjor høst, ble tre av Norges fire solcellefabrikker lagt ned. Nå gjenstår bare Norsun i Årdal, som TU nylig besøkte.

Ingen andre fabrikker i Europa eller USA omgjør silisium til solcelle-deler. Kina har fullt herredømme.

Da kineserne måtte til Norge

Men en gang i tiden måtte kineserne komme til Norge for å kjøpe wafer, de tynne, firkantede silisium-skivene som et solcellepanel består av. Lille Norge ledet an i solcelle-eventyret, med Glomfjord i Nordland som episenter.

– Det er trist at hele industrien er borte i Norge. Jeg kan ikke se at den skal gjenoppstå heller, når Kina har en så dominerende rolle, sier Reidar Langmo, en av Norges to store solcellepionerer.

Sammen med solcelle-industriens grand old man, Alf Bjørseth, grunnla han ScanWafer (senere REC) i Glomfjord i 1994. Den gang var det bare televerket, fyrlykter og hytter som brukte solceller.

Norge kom tidlig til festen.

Langmo hadde jobbet som sivilingeniør i oljeindustrien, men ledet i 1994 et utviklingsselskap i Glomfjord. Hydro hadde nettopp stengt ammoniakkproduksjonen der, og kommunen lette desperat etter nye arbeidsplasser.

Langmo kjente Alf Bjørseth fra før. Bjørseth var teknologidirektør i Elkem, den gang verdens største produsent av metallurgisk silisium. Elkem jobbet med å utvikle silisium av høyere kvalitet, slik at den kunne brukes i solindustrien.

– En form for grønnvasking

En av Elkems kunder var oljeselskapet Exxon. Forklaringen var at oljeselskapene måtte opprette forskningsprosjekter i Norge for å få boretillatelser i Nordsjøen.

Flere oljeselskaper valgte å satse på sol, så på 80- og 90-tallet hadde Elkem prosjekter med både Exxon, Enel og Agip (nå Eni). En av de første kundene til Bjørseth og Langmo var olje- og gasselskapet Shell.

– En form for grønnvasking må vi si at det var. De ville pynte på galskapen de drev med, sier Ulset i REC Solar.

Han har vært i solbransjen siden den spede begynnelsen på 90-tallet. Nå er Ulset en av ytterst få ansatte som er igjen i REC, før Elkem snart overtar både tomta, fabrikklokalene og Ulset selv.

– Ingen av de oljeselskapene som var inne i sol har lykkes. Men de var heller ikke villig til å satse skikkelig, sier Ulset.

Fikk napp hos Naps

Uansett førte prosjektene til at nordmennene lærte mye om solenergi. Norge hadde også god tilgang på kjølevann og billig vannkraft. Det gjaldt særlig Glomfjord.

Langmo og Bjørseth bestemte seg for å satse, og kundejakten startet.

Både Shell, Agip og andre oljeselskaper kom om bord. Men gjennombruddet var en femårig salgsavtale med finske Naps, eid av kraftgiganten Fortum.

Greit å ha i lomma når man skulle satse på solenergi nord for polarsirkelen, som Langmo sier.

Men storkontrakten i boks, kunne de gå i gang å bygge fabrikk. Ambisjonen var en kapasitet på 10 MW, som den gang var en åttendedel av verdensmarkedet.

Første wafer ble produsert i 1997 «med varierende suksess», ifølge Langmo. 40 arbeidere drev en manuell produksjon. Digre silisiumblokker ble skåret i supertynne skiver i en wafersag, som Langmo kaller «en avansert eggdeler».

– Det var ikke noe galt med kvaliteten, men vi kunne med fordel investert i litt mer reservedeler for å opprettholde en jevn produksjon, sier Langmo.

Glomfjord størst i verden

Etter noen innkjøringsproblemer leverte Scanwafer gode produkter til finnene, og fikk flere kunder. Men eventyret hadde så vidt begynt.

Snart lanserte Japan et stort incentivprogram for solenergi, kalt «Hundretusen tak». Store selskaper som Sharp og Mitsubishi meldte seg på. De ville produsere celler og moduler, men ikke wafere.

Slik fikk Scanwafer i Glomfjord verdens største solenergi-kontrakt: 40 MW i året i fem år til Mitsubishi.

– Å drive denne type produksjon uten automatisering var håpløst. Vi måtte bygge ny fabrikk der oppe, sier Langmo.

De trengte større ovner. Vasking, pakking og kvalitetskontroll måtte helautomatiseres. Norske bedrifter bidro til mye av teknologiutviklingen.

Inn på eiersiden kom kjente investorer og store kraftselskaper, og ScanWafer ble til Renewable Energy Corporation; bedre kjent som REC.

Da næringsminister Grete Knutsen åpnet den nye fabrikken i 2001 var REC den desidert største uavhengige waferprodusenten i verden.

– Markedet var helt eventyrlig

– Det var en voldsom vekst. Det ble bygget fire fabrikker på Herøya og jeg synes å huske at vi lagde sju wafere i sekundet. Markedet var helt eventyrlig, minnes Langmo.

Også på Herøya i Porsgrunn hadde Hydro stengt ned produksjon (magnesium), og lokket med en god støttepakke og kompetent arbeidskraft. REC-gründerne slo til.

REC begynte også å sette sammen solceller selv, og åpnet fabrikker i Narvik og i Glava ved Arvika i Sverige, der Alf Bjørseth bor i dag. På det meste var 320 ansatt i REC Scancell i Narvik.

– Jeg kommer selv fra Narvik, så det var artig å få gjort det, sier Langmo.

Snart kom et nytt, spennende tilbud – mye lenger hjemmefra. REC fikk tilbud om å kjøpe Komatsus silisiumfabrikk i Moses Lake, USA. Fabrikken skulle stenges, men stabil tilgang på silisium var akkurat det REC trengte for å kunne levere på stor-kontrakten med Mitsubishi.

– Hvordan fikk dette kjøpet finansiert, er en egen historie, sier Langmo.

Ingen av konkurrentene hadde tilgang på egen ultrarent silisium, mens REC nå hadde grep om hele produksjonskjeden selv, fra råstoff til ferdige moduler.

– Da Kina skulle inn på markedet, kom de til Norge for å kjøpe wafer. De hadde ikke annet sted å dra, sier Langmo.

Men kineserne ville ikke importere, de ville satse.

Hjørnesteinen kollapser

– I 2007-8 begynte kineserne å investere hardt i en skala som vi ikke hadde sett før, sier Langmo.

Flere store fabrikker ble bygget i Kina, men ikke satt i produksjon ettersom de manglet silisium.

REC hadde derimot silisium fra Moses Lake, og kunne fortsette å vokse.

Det gikk bra en stund. Men i 2010 begynte også Kina å produsere silisium – i kinesisk skala.

Dermed kunne Kina utnytte all den ledige produksjonskapasiteten de hadde bygget opp i årene før.

– Akkurat da vi trodde at sol kunne bli en dominerende industri i Norge, ble produksjonen dobbelt så stor som etterspørselen, sier Langmo.

Prisfallet ble dramatisk. Selv om REC hadde inngått langtidskontrakter da tidene var gode, tok det ikke lang tid før kundene følte prispresset og måtte trekke seg.

Først ble fabrikkene i Narvik og Glava lagt ned. Snart raste også hjørnesteinen i Glomfjord, som for mindre enn ti år siden hadde vært verdens største.

En måned etter ble flere av Herøya-fabrikkene lagt ned, bare tre år etter at den siste sto ferdig. Produksjonen ble flyttet til en ny fabrikk i Singapore.

Satset hver for seg

Likevel var verken Bjørseth eller Langmo ferdige med sol.

I 2006 solgte Alf Bjørseth seg ut av Rec, til en pris på 900 millioner kroner. Nå kastet han blikket mot et tredje tettsted hvor Hydro nettopp hadde satt folk på porten: Årdal.

Der satset Bjørseth på ny teknologi: Monokrystallinske wafere. Det var dyrere å produsere, men mer effektivt.

– Jeg var ikke enig i at den utviklingen han påsto skulle komme, ville skje så fort. Men Alf dro i gang i Årdal, med fokus på mono, sier Langmo.

I dag dominerer «mono» verdensmarkedet. Men det har ikke skjedd uten en betydelig kostnad. Også for Langmo, som kjøpte konkursboet da Glomfjord-fabrikken gikk konkurs, og startet på nytt under navnet Norwegian Crystals.

Nå satset også Langmo på monokrystaller, og i 2014 fikk 70 ansatte komme tilbake på jobb. Også på Herøya kom 70 ansatte tilbake, da Elkem gjenåpnet deler av REC-fabrikken.

Da prisene gikk i dass

– Jeg kom til Glomfjord akkurat da prisene gikk i dass, sier Gøran Bye.

I 2018 bodde han i USA og jobbet med et polysilisiumprosjekt i Korea. Av familiehensyn ønsket han å flytte hjem til Norge. Så da han fikk tilbud om å bli direktør i Norwegian Crystals, slo han til.

Én bestemt dato er spikret i hukommelsen både hos Bye og Ulset:

31. mai 2018.

Da vedtok Kina at alle store solparker måtte bruke monokrystallinske solceller for å få støtte. Det drepte multikrystallinsk over natta.

Man kunne kanskje tenke at dette var bra for Langmo og Bjørseth, som begge hadde satset på mono. Men det skjedde også noe annet:

– Kostnadene datt med 30 prosent. Det var et spark i tenna, sier Bye.

Rett etter at det nye direktivet kom, satte det kinesiske selskapet Longi i gang produksjon av billigere mono-paneler, og i løpet av uker var slaget avgjort, ifølge Bye.

Han tror at Longi visste hva som kom, og sto klare. I dag er Longi verdens største produsent av monokrystallinske solceller. Longi-paneler finnes også på norske hustak, da de samarbeider med Otovo og andre norske importører.

Europa fråtser i billige paneler

At mono har vunnet betyr ikke at teknologikappløpet er over: Ingotene blir stadig større, waferne tynnere og tynnere. Det strides også om solceller skal være negativt eller positivt elektrisk ladet; n-type eller p-type.

– Kina vil bli kvitt p-type og driver markedskrig med seg selv. Vi andre er bare collateral damage. Nå kan man få solpaneler til 15 dollarcent per watt. Det er helt uhørt, sier Bye.

På den andre siden: denne priskrigen har vært kjærkommen for et Europa i energikrise: I fjor ble det installert 56 gigawatt solenergi i Europa – 17 prosent mer enn året før.

I mars i fjor fikk Norwegian Crystals en stor, femårig avtale med et europeisk selskap. Til tross for alle problemene, var investorene klare til å satse. Blant dem skipsreder Arne Blystad, brødrene Adolfsen som eier Norlandia – og solgründer Reidar Langmo.

– Vi brukte to år på å reise penger, men det gikk akkurat ikke. Til slutt turte ikke de private investorer å bli med lenger. Men de har vært trofaste og lojale, så man kan ikke holde det mot dem, sier Bye.

Kappløp

Det store spørsmålet er: Gjør Kina dette med vilje?

Gøran Bye er ikke så sikker. Han har jobbet i solcelle-industrien over hele verden: USA, Qatar, Emiratene, Korea – og i Kina.

– Kina kunne nok produsert med tap, men de er ganske rasjonelle, så jeg tviler på at de gjør det i lengre tid. Det som skjer nå er fordi de slåss mot hverandre om teknologi. Om noen måneder faller ting til ro og prisene går litt opp, tror Bye.

– Det man ikke skjønner når man sitter langt unna Kina, er at hver region konkurrerer mot hverandre. Det er standardmetoden i Kina, sier Torgeir Ulset i REC.

Han sier at delstatene kjemper om å tiltrekke seg slik arbeidsintensiv produksjon, blant annet ved å dele ut areal, som igjen kan brukes som sikkerhet i banken. Én fabrikk kan ha 5000 ansatte.

– Den partisekretæren som trekker til seg slikt, stiger i gradene. Så da vil de andre delstatene gjøre det samme.

Samtidig tror Ulset at det også har vært en politisk strategi fra Kina å gjøre det ulønnsomt å starte produksjon i andre land. Men etter å ha solgt solceller med tap i lang tid, begynner også noen kinesiske selskaper å klage på usunn business, ifølge Ulset.

Tilpasser seg Vestens krav

Bye tror også at kinesiske produsenter har fått mange fordeler, blant annet billig strøm fra kullgruver som er gjort tilgjengelig for industrien. Rør, kabler, utstyr og reaktorer er også billig, og man er ikke fremmed for litt kreativ bokføring, ifølge Bye.

I tillegg har Kina verdens største kapasitet av fornybar energi.

– Hvis EU begynner å stille krav om et visst CO2-fotavtrykk, vil Kina likevel vinne konkurransen?

– Ja, det er jeg ikke i tvil om. De tilpasser seg. Forbud mot utnyttelse av Uighurer i moderne slavearbeid har de tilpasset seg allerede. Det tvangsarbeiderne lager, bruker de internt i Kina, mens de selger «rene» solceller til utlandet, sier Bye.

Kjøttvekta

Selv om USA har tatt opp solcelle-kampen, med IRA og import-restriksjoner, er ikke Bye sikker på om de vil lykkes.

– Alle prosjektene vi har sett på, har marginal lønnsomhet også med IRA. Uten subsidier taper de så det ljomer. Kommer subsidiene til å vare til evig tid? Neppe.

Bye sier at den største flaskehalsen i Vesten er å lage nok rimelig silisium.

– Når man i Europa skal ha 22 dollar per kilo, mens Kina produserer for 8 dollar, er det et problem.

Eller som Torgeir Ulset oppsummerer:

– Når du har en milliard mennesker som er oppsatt på å tjene penger, er det skummelt å ha dem etter seg.

Regjeringen: Verken kan eller skal gi støtte

EU har åpnet for at medlemslandene kan støtte solindustrien mer enn de generelle statsstøttereglene tillater.

Men hvert land er overlatt til seg selv, og så langt har bare Frankrike innført innkjøpregler og subsidier.

– (...)Hvor viktig det vil være for EU å bygge opp og øke selvforsyningen av solcellepaneler, vil også der måtte veies opp mot andre hensyn, skriver statssekretær i Næringsdepartementet, Vegard Grøslie Wennesland (Ap) til TU.

Han skriver også at statlige aktører som Enova og Innovasjon Norge verken kan eller skal gi pengestøtte til bedrifter «kun fordi de står overfor utfordrende markedsforhold».

– Solindustrien må til syvende og sist også være lønnsom og vekstkraftig. Utviklingen må i hovedsak være markedsbasert, og privat kapital må lede an, skriver Wennesland.