Atomkraftverk på Månen – det nye romkappløpet

Etter 70 år er atomkraft fortsatt en omstridt energikilde som noen mener er «helt på jordet» – eller rettere sagt, «helt på Månen». Og det er nettopp der NASA nå planlegger å plassere en fisjonsreaktor innen 2030.

Planene kommer frem i et direktiv fra Sean Duffy, midlertidig administrator for den amerikanske romfartsadministrasjonen og transportminister i Donald Trumps regjering.

I direktivet legger ikke Sean Duffy skjul på at etablering av energiproduksjon på Månen handler om å sikre seg kontroll og kunne si til Kina og Russland at – her har vi et atomkraftverk, så dere får finne et annet sted:

– Det første landet [som bygger en reaktor på Månen, red. anm.] har muligheten til å erklære en eksklusiv sone, noe som i stor grad vil vanskeliggjøre USAs forsøk på å etablere tilstedeværelse, heter det i direktivet, som blant annet er publisert av det NASA-kritiske mediet NASA Watch.

Kappestrid med Kina og Russland

Kina og Russland annonserte tidligere i år felles planer om et atomkraftverk på Månen i løpet av 2030-årene. Da det amerikanske direktivet ble lekket, kommenterte Sean Duffy det på en pressekonferanse, ifølge Space.com:

– Det finnes en bestemt del av Månen som alle vet er best. Det er is der, og det er sollys. Vi skal komme dit først og gjøre krav på området for Amerika.

Ifølge FNs traktat om det ytre rom fra 1967 kan ingen nasjon gjøre krav på territorium på Månen eller andre steder i rommet. Samtidig kreves det at nasjoner tar hensyn til andre lands aktiviteter.

Dermed kan en etablert atomreaktor i et attraktivt område i praksis fungere som en grense på månekartet, forklarer romjurist og professor ved University of Mississippi, Michelle L.D. Hanlon, i et innlegg i The Conversation:

– En reaktor på Månen er ikke et territoriell krav eller en krigserklæring. Det er infrastruktur. Og infrastruktur er måten nasjoner viser all form for makt på i den neste æraen av romutforskning, skriver hun.

Var ikke Månen en «distraksjon»?

Har man fulgt amerikansk romfartspolitikk det siste året, kan man spørre seg: Var ikke USA i ferd med å rette fokuset mot Mars og trappe ned ambisjonene for Månen?

Man husker kanskje at Elon Musk – sjef for SpaceX og tidligere alliert med Donald Trump – kalte Månen en «distraksjon» på veien til Mars.

Jo, men det nye direktivet fra NASA-sjefen signaliserer et linjeskifte, forklarer Michael Linden-Vørnle, astrofysiker og sjefskonsulent ved DTU Space (Danmarks tekniske universitet):

– Noen må ha overbevist Trump-administrasjonen om at vi uansett skal til Månen, og da kan vi like gjerne bruke det arbeidet til å konkurrere med Russland og Kina og utvikle teknologi for videre reiser til Mars, sier han og legger til at Mars fortsatt er et massivt løft:

– Det er ikke noe man bare gjør, selv om jeg vet at Elon Musk gjerne vil det skal være sånn.

Hvis ikke vi gjør det, gjør kineserne det

Bemannede måneferder – og baser som naturlig følger med et atomkraftverk – gir mening på mange måter, mener René Wedel Fléron, sivilingeniør og prosjektleder ved DTU Space:

– Ønsket om tilstedeværelse ved Månens sørpol handler om at vi nå med stor sikkerhet vet at det finnes vann i kraterne – hardt nedfrosset. Det finnes ikke sollys der nede, så hvis vi skal utnytte ressursen, må vannet løftes opp og smeltes. Det krever mye energi. Så hvorfor ikke se om vi kan hente den fra atomkraft? sier han, og understreker også det geopolitiske aspektet:

– Å tape Månen til kineserne vil smerte mer enn det å trekke tilbake tidligere uttalelser om å droppe Månen til fordel for Mars, sier han.

En 60 år gammel ambisjon

Selv om planene om en atomreaktor i rommet kan virke spektakulære, er det ikke første gang USA går i denne retningen.

Allerede for 60 år siden sendte NASA satellitten SNAP-10A i bane rundt jorden med en fisjonsreaktor om bord. Den ble stengt ned etter 43 dager grunnet en elektrisk feil, og ble etterlatt i en 1300 kilometers høyde der den antas å forbli i 1000 år.

Så sent som i 2020 lanserte NASA prosjektet Fission Surface Power, som skulle resultere i en reaktor på 40 kW som kunne etableres autonomt på Månen. Flere aktører fra romfart og energisektor forsøkte seg, men ingen klarte å utvikle et konsept som overholdt kravene om maks seks tonn totalmasse.

Kritikken er heller ikke tilslørt i en ny rapport (pdf) fra Idaho National Laboratory, en forskningsenhet under det amerikanske energidepartementet:

– I over 60 år har USA investert i utvikling av rombaserte kjernekraftsystemer. Til tross for vedvarende interesse og teknologiske fremskritt, har vi ikke hatt en fisjonsreaktor i rommet siden 1965.

Og rapporten gir selv en forklaring:

– Tiår med amerikanske anstrengelser har strandet fordi utviklingen skjedde i isolasjon, uten en forpliktende kunde eller konkret oppdrag.

Mars-budsjett skal finansiere måneprosjekt

Dette er nå i endring med det nye direktivet fra Sean Duffy. Det inneholder klare føringer om å «handle raskt» for å styrke «nasjonal sikkerhet i rommet», og viser til et dekret fra presidenten om behovet for avanserte reaktorteknologier.

Blant tiltakene er en oppfordring til industrien om å levere forslag innen 60 dager til utvikling av en fisjonsreaktor med minst 100 kW elektrisk effekt. Reaktoren må kunne fraktes i en landingsmodul med en nyttelast på opptil 15 tonn.

Hele anlegget skal være klart for oppskyting innen 2030. Midlene skal hentes fra budsjetter merket med både «Månen» og «Mars».

Det presiseres at presidentens budsjettforslag for 2026 inneholder 350 millioner dollar til et nytt Mars Technology-program, som skal fremskynde utviklingen av høyt prioriterte teknologier til Mars – inkludert fissionskraft i rommet. Posten øker til 500 millioner dollar i 2027.

En atomreaktor på Månen fremstår altså som et delmål i et større program, der Mars står sentralt.

Mindre skala – aggressiv tidsplan

Det nye NASA-direktivet gjenspeiler i stor grad rapporten fra Idaho National Laboratory, skrevet av Bhavya Lal, tidligere visedirektør for teknologi og politikk i NASA, og Roger Myers, tidligere sjef for avanserte prosjekter hos Aerojet Rocketdyne.

– Vi kom frem til at hvis det skal skje fremskritt innen kjernekraft i rommet, må vi starte med et mindre system innenfor en tidsramme som holder interessen oppe, sa Bhavya Lal under et møte i et romfartsforum i juli, ifølge Space News.

Flere kilder mener rapportens tilnærming tydelig har fått gjennomslag i Trump-administrasjonen:

– Det virker nesten som om de har lest rapporten og bestemt seg for å sette anbefalingene ut i livet, sier Alex Gilbert, visedirektør for regulatorisk arbeid i Zeno Power, som utvikler termoelektriske radioisotopgeneratorer.

Men ikke urealistisk

Selv om målene og tidsplanen virker ambisiøse, støttes de av flere aktører i energi- og romfartsindustrien.

Alex Gilbert er blant dem:

– Jeg mener det er teknisk mulig, sier han til Space News, med henvisning til forskningsarbeidet i tidligere programmer.

Han peker også på at kjernekraft i rommet bygger på innovasjon fra jordbaserte reaktorer, som små modulære reaktorer (SMR):

– Jeg tror ikke vi ville hatt sjanse til å sende opp en romreaktor i 2030 uten utviklingen som skjer her på jorden, sier han.

Kerry Timmons, utviklingssjef for rombasert kjernekraft i Lockheed Martin, ser den ambisiøse tidsplanen som en fordel:

– Disse programmene har tidligere pågått over veldig mange år, og da blir de sårbare for skiftende prioriteringer. Nå uttaler mange land seg offentlig om sine planer, og det skaper en følelse av at det haster, sier hun til Space News, og kaller kravet om oppskyting innen 2030 for – virkelig spennende.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig for TUs abonnenter gjennom vår samarbeidsavtale.