Arkitekten som ville demme opp Middelhavet

Herman Sörgel (født i 1885) var arkitekt i München.

Våren 1928 presenterte han en idé som han mente skulle løse flere av problemene som Europa sto overfor.

Slik som befolkningsvekst og arbeidsløshet. Og det stadig økende behovet for energi, gjerne vannkraft, i en tid hvor kull var den dominerende energikilden.

Han kalte det Atlantropa.

Kort fortalt gikk det ut på å demme opp Middelhavet ved Gibraltarstredet. Så ville havnivået synke med 100 meter.

Det hele var en blanding av teknisk utopi og overdådige visjoner.

Selve kongstanken var demningen over det 14 kilometer brede Gibraltarstredet, med verdens største vannkraftverk. Det ville kunne levere halvparten av elektrisiteten som Europa trengte.

Dammen ville ha blitt litt av en konstruksjon, 300 meter høy og med en damfot på 2,5 kilometers bredde.

Så ville nivået til Middelhavet begynne å synke. Selv om mange store elver (tenk bare på Donau, Dnepr og Don) ender opp i havet, holder ikke tilførselen tritt med fordampingen. Det er salt vann fra Atlanterhavet som holder havet fylt, så å si.

Ved å sende dette vannet inn i turbiner ved Gibraltardemningen, kunne kraftverket levere en effekt på 175 millioner hestekrefter, ifølge informasjon på utstillingsplakater fra 1932. Altså bortimot 130.000 megawatt.

Med 100 meter lavere vannstand ville for eksempel Sardinia og Korsika bli én øy, kanskje også landfast med Italia. Lange kyststrekninger ville bli tørrlagt, og mennesker kunne dermed bosette seg der.

Riktignok ville saltinnholdet øke, i et Middelhav som er temmelig salt fra før. Hva med livet i havet? Det virker ikke som Sörgel tenkte på det som noe vesentlig problem.

Poenget var å vinne land fra havet, som Nederland har gjort i århundrer, bare i en helt annerledes skala.

Han så også for seg flere andre enorme kraftverksdemninger, om enn små i forhold til giganten ved Gibraltar.

Vannkraften fra Svartehavet kunne utnyttes i en demning ved Dardanellene.

Ved Italias tåspiss ligger Messinastredet med uhyrene Skylla og Kharybdis, et beryktet farvann fra de aller eldste tider.

Hvis dette trange fáret allerede var tørrlagt på grunn av Gibraltardemningen, kunne en demning mellom Sicilia og Tunis bli en sperre for hele det østlige Middelhavet. Her kunne så havnivået senkes med ytterligere 100 meter, ned til 200 meter.

Dermed ville omtrent hele Adriaterhavet bli tørrlagt.

Sammen med store deler av Egeerhavet og lange strekninger langs kysten av Afrika. Enda flere nye landområder å bygge ut.

Og siden Middelhavet var blitt så mye lavere, måtte jo Suezkanalen bygges kraftig om og utvides.

Demning i Kongoelva

Etter hvert strakte planene seg også langt inn i Afrika. Å demme opp den enorme Kongoelva kunne skape en ny, gigantisk sjø i sentral-Afrika. Overskuddsvann herfra kunne fylle opp Tsjadbassenget, altså området ved den store Tsjad-sjøen.

Disse kunstige gigantsjøene kunne dermed levere ferskvann nordover til det tørre Sahara, og de indre delene av Afrika kunne få ei ny skipslei.

Det hele må jo kalles en slags gigantomani, i hvert fall i fysisk forstand. Men det var like mye en politisk visjon, om enn med grandiost volum.

Dels kunne Afrika og Europa fungere som ett kontinent, på sett og vis. Det ville løse mange av tidens samfunnsproblemer i Europa, mente Sörgel.

I en slags union med Afrika og dette kontinentets klimasoner kunne Europa bli selvforsynt på mange områder.

Med andre ord: Det var samhandling mellom de to verdensdelene han ville fram til. Derav begrepet Atlantropa. Men det ble også kalt Panropa eller Eurafrica.

Han mente at det ville ta kanskje 150 år å få gjennomført planene, men så var det jo nesten ikke grenser for positive effekter. Arbeidsløsheten, for eksempel. Tenk på hvor mange som kunne sysselsettes med å bygge de enorme anleggene!

De positive konsekvensene strakk seg ellers også ut i Atlanterhavet, ifølge Sörgel. Med et avstengt Middelhav ville Golfstrømmen få sterkere effekt. Slik ville vintrene i Storbritannia og Nord-Europa bli varmere, noe for eksempel landbruksnæringen ville sette pris på.

Arkitekten tok for seg tanken i en rekke bøker, som ble trykt i flere opplag.

Ideen hadde et visst pasifistisk tilsnitt. På dette viset kunne teknologi anvendes på en fredelig måte, mente Sörgel.

Og likeledes var det en pan-europeisk tanke bak. Det store prosjektet ville kunne samle og forene en krigsherjet verdensdel. Europeerne ville måtte samarbeide og kunne dermed unngå en ny krig

Og ikke minst ville prosjektet styrke Europas stilling i den framtiden han så for seg, med tre globale supermakter: Det amerikanske kontinentet, Asia og Europa.

En del mente at Atlantropa var et interessant forslag. Det var visstnok også en ganske populær idé, i hvert fall på slutten av 1920-tallet og noen år inn på 1930-tallet.

Nazi-regimet så i en helt annen himmelretning, mot øst. Og snart fikk store deler av Europa helt andre ting å tenke på enn en diger demning ved Gibraltar.

Nazistenes lunkne holdning til prosjektet gjorde at drømmen om Atlantropa overlevde andre verdenskrig, og ble vekket litt til live igjen i årene rundt 1950.

Men den døde for godt samtidig som at Herman Sörgel døde i en ulykke i 1952.

Påkjørt av ukjent bil

Han satt på sykkelen og var på vei for å holde en tale om prosjektet da han ble påkjørt av en bil, visstnok på en oversiktlig strekning. Sjåføren ble aldri funnet. Det ble så klart snakk om konspirasjoner.

Atlantropa fikk aldri noen bred appell. Støttespillerne begrenset seg til en rekke arkitekter og planleggere i Tyskland og noen andre nordeuropeiske land.

Kritikerne kunne peke på litt av hvert. Ikke var noen Middelhavsland tatt med i planleggingen. Og hva med alle kystsamfunnene rundt havet, mange med store havneanlegg? De ville bli ende opp som strandede innlandsbyer.

Dessuten var det en svært eurosentrisk filosofi, hvor Afrika nærmest var redusert til å være råvareleverandør.

Sörgel hadde grunnlagt det såkalte Atlantropa-instituttet, en sammenslutning av prosjektets støttespillere. Det ble nedlagt rundt 1960.

Kilder: Wikimedia, environmentandsociety.org