Vi har ryddet kysten – nå må vi holde den ren

I august opplyste Handelens Miljøfond (HMF), som har vært hovedfinansiør av den profesjonelle ryddingen langs kysten, at inntektene falt med 120 millioner kroner i første halvår sammenlignet med fjoråret [1], [2]. Årsaken er i utgangspunktet positiv: Nordmenn bruker færre plastposer, og det er ønskelig at det skal bli enda færre i fremtiden. Men når posesalget faller, får fondet også mindre penger å dele ut til miljørydding [3].

Det aktualiserer et viktig spørsmål: Hvem skal sikre at norgeskysten holdes ren når finansieringsgrunnlaget for dagens ryddeinnsats blir mindre?

Rydding virker

Til daglig forsker vi på plastforurensning ved NTNU. I sommer har vi, som mange andre, reist langs kysten. Det vi har sett gir grunn til optimisme: Viker som tidligere var fulle av plast, ligger nå ryddet. Forskjellen er slående. En ren strand betyr ikke bare mindre miljøbelastning – den gir også en helt annen naturopplevelse.

Utviklingen har ikke kommet av seg selv. Den er resultatet av tusenvis av timer med ryddearbeid, finansiert av HMF og statlige tilskudd fra Miljødirektoratet. Gjennom Rydd i tide har HMF siden 2020 ryddet 35.000 km strandlinje og fjernet nært 5000 tonn plast [4]. Innsatsen fra frivillige, ideelle organisasjoner og profesjonelle ryddeaktører fortjener stor anerkjennelse.

Vi ser nå at rydding virker.

En oppgave som ikke tar slutt

Dessverre stopper ikke plastforurensning fordi vi rydder én gang. Mye plast er allerede i havet, og mer slipper ut kontinuerlig både nasjonalt og internasjonalt. Hvert år havner rundt 4800 tonn plast i norske havområder [5]. Det er nesten like mye som vi har klart å rydde de siste 5 årene.

Vi må gjøre mer for å redusere forbruket og hindre nye utslipp. Og selv da vil havstrømmene fortsette å føre plast inn mot kysten i mange år til. Derfor må rydding betraktes som et langsiktig forvaltningsansvar, ikke som en midlertidig dugnad.

Norge mangler en plan

I dag finnes det ingen tydelig langsiktig strategi for hvordan plasttilsiget langs kysten skal håndteres. Innsatsen har i stor grad vært finansiert av HMF, supplert av frivillighet og statlige tilskudd. Midlene fra Miljødirektoratet er basert på kortvarige prosjektutlysninger og har blitt betydelig redusert de siste årene (ref. Bilde) [6]. Nå står det klart at det nye statsbudsjettet for 2027 foreslår et kutt på nesten 80 prosent, fra ca. 29.4 ned til 5.9 millioner om det blir godkjent slik det er i dag. Samtidig er også HMFs finansieringsgrunnlag i ferd med å krympe.

Resultatet er begrenset forutsigbarhet, både for naturen og de som skal rydde den. Områder blir ryddet dersom noen tilfeldigvis søker midler, ikke nødvendigvis der naturen trenger det mest. Samtidig vet ikke ryddeaktørene om de kan videreføre arbeidet fra ett år til det neste. Verdifull kompetanse, frivillig engasjement og viktig lokal logistikk risikerer å gå tapt når finansieringen blir for usikker.

Hvor ligger ansvaret?

Forurenser betaler-prinsippet er grunnleggende i norsk miljøpolitikk [7]. Siden kystplasten har mange ulike kilder, blir det vanskelig å tilskrive ansvaret. Det er heller ikke en utfordring den enkelte kommune kan forventes å løse alene. For en kystnasjon som Norge fremstår plastproblemet som et nasjonalt ansvar. HMF og frivilligheten har gjort en formidabel innsats, men det bør ikke måtte erstatte statlig handling.

Tiden er inne for neste steg i norsk plastpolitikk: en langsiktig nasjonal strategi for rydding av marin plastforurensning.

Vi må rydde smartere

En slik strategi bør være kunnskapsbasert. Noen kystområder mottar store mengder plast, mens andre rommer særlig sårbare naturtyper, arter og viktige økosystemtjenester. Risikoen er størst der mye plast møter sårbar natur [8], [9]. Ved å kombinere kunnskap om plasttilførsel og økologisk sårbarhet kan vi prioritere rydding der den gir størst miljøgevinst. Med over 100 000 kilometer kystlinje kan vi ikke rydde overalt, hele tiden – vi må rydde smartere.

Selv om vi fortsatt trenger mer kunnskap for å kunne optimalisere ryddestrategiene, må vi begynne nå. Vi vet allerede hvor mange viktige naturverdier finnes, blant annet i naturvernområder, hekkeområder, gyteområder og verdifulle kulturlandskap. Regelmessig rydding i de mest utsatte delene av slike områder kan gi betydelig effekt allerede i dag.

Tydelig ansvar og forutsigbarhet

Det er foreslått å etablere en nasjonal plastberedskap etter modell av oljevernberedskapen [10]. Vi mener staten bør ta ansvar gjennom en tydelig nasjonal ryddestrategi med stabil, langsiktig finansiering. Det vil sikre kontinuitet, bevare kompetanse og gjøre det mulig å prioritere innsatsen der miljørisikoen er størst.

Frivillige vil fortsatt være avgjørende, men også frivillighet krever ressurser til utstyr, transport og avfallshåndtering. En nasjonal strategi må derfor styrke både frivillige og profesjonelle ryddeaktører, for å opprettholde engasjementet og aktiviteten, som uten snarlig handling vil kunne bli betraktelig svekket om få måneder.

Nå må vi sikre fortsettelsen.

Vi har vist at vi kan rydde kysten. Nå må vi vise at vi også kan forvalte den. Om ikke risikerer vi at dagens suksess blir et midlertidig løft, i stedet for en varig seier for naturen og kommende generasjoner.

Medforfattere:

Hilde Ervik, Førstelektor, Institutt for lærerutdanning, NTNU

Isabell Gabriele Maria Richter-Jacob, Førsteamanuensis, Institutt for psykologi, NTNU

Catherine Deschênes, Stipendiat, Industrial Ecology, NTNU

Jakob Bonnevie Cyvin, Stipendiat, Institutt for Geografi og Sosialantropologi, NTNU

Andreas Brilke, Stipendiat, Institutt for Geografi og Sosialantropologi, NTNU

Åsmund Paulsen Vie, Masterstudent, Institutt for Geografi og Sosialantropologi, NTNU