Snart må industrien vise frem et eget pass – svært få er klare

Om få år skal en vindusprodusent, et stålverk og et klesmerke kunne vise frem det samme: et digitalt produktpass. Skann koden, og du får opprinnelse, materialer, klimaavtrykk og informasjon om reparasjon og gjenvinning, signert av den ansvarlige. EU innfører passet gjennom økodesignforordningen, som verktøy for sirkulærøkonomien og vilkår for å selge i det indre markedet.

Er norsk industri klar? Mitt svar er nei, og grunnen sitter ikke i Brussel.

Systemet er ferdig

Passet er ikke QR-koden. Koden, eller RFID-brikken, bærer en nettadresse med produktets identifikator. Passet ligger på en server, og en digital signatur gjør at innholdet kan kontrolleres uansett hvem som viser det frem. Dette, og reglene for utveksling, lagring og sikring, er nå beskrevet i åtte europeiske standarder.

CEN og CENELEC publiserte de seks første i mai. Den 16. september kom de to siste, om tilgangsstyring og sikkerhet og om signering og kontroll av innholdet, fra en arbeidsgruppe ledet sammen med norske eksperter. Seks av dem er alt oppført i EU-tidende, EUs offisielle kunngjøringsblad, og det gir presumpsjon om samsvar: følger du standarden, antas du å oppfylle systemkravene. 

For norske bedrifter betyr det én ting. Frem til nå kunne enhver leverandør kalle seg «klar for produktpass», og få kunne etterprøve det. Jeg har en egeninteresse her, selskapet mitt lever av dette. Nettopp derfor vet jeg hvor tynne mange av løftene er. Nå finnes det åtte standarder å måle mot, og Standard Norge har gitt ut en gratis veiledning til dem.

To grunner til å vente

Klokken går også. EU-registeret over passene åpnet i juli med et testmiljø. Den første plikten slår inn 18. februar 2027, for elbil- og industribatterier. Jern og stål ventes rundt 2028, tekstiler 2029, møbler 2030. Byggevarer har eget løp i byggevareforordningen.

To ting er ikke ferdige, og begge brukes som grunn til å vente.

Den første er innholdet. Standardene sier hvordan et pass skal virke, ikke hva det skal inneholde. Det fastsettes per produktgruppe. For batterier er de vedtatt, i batteriforordningen. For jern og stål ligger forslaget ute, med vedtak ventet mot slutten av året. For tekstiler og de fleste andre grupper er de ennå ikke vedtatt. Den som selger deg en «komplett» feltliste for tekstil i dag, gjetter.

Den andre er EØS. Økodesignforordningen er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen, men den er på vei: loven om bærekraftige produkter og verdikjeder kom i 2024, og regjeringen har hatt gjennomføringen på høring. Å vente på EØS-avtalen er ikke forsiktighet, det er å gi konkurrentene i Sverige og Danmark et forsprang. Selger du til EU, gjelder kravene ved grensen, uansett hvor langt Norge har kommet.

Dataene er flaskehalsen

Fra komitearbeidet og samtaler med produsenter ser jeg tre grupper. De som tror produktpass er en QR-kode på etiketten. De som venter på den endelige feltlisten. Og de som har begynt med det de selv rår over: sine egne data.

Den siste gruppen er liten, også utenfor Norge. EU-prosjektet CIRPASS-2 meldte i vår, i en foreløpig rapport, at bedriftenes egne data bremser mer enn regelverket. Data ligger i ERP, i PIM, i miljødeklarasjoner (EPD), i regneark og i hodet på en produktsjef. Passet krever at de kan hentes samlet, per modell, parti eller enhet, og at de tåler kontroll fra noen som ikke stoler på deg. Den jobben kan ingen rettsakt og ingen EØS-beslutning gjøre for deg.

Finn ut hvilket regelverk som treffer produktgruppene dine, og når. Kartlegg hvilke produktdata du faktisk har, på hvilket nivå, og hvor de bor. Finn ut hvem som eier identifikatorene og domenet QR-koden peker til. Og spør enhver som vil selge deg en løsning: hvilke av de åtte standardene støtter dere, og hva skjer med passene mine om dere forsvinner?

Ingen av oppgavene krever at feltlistene er vedtatt. Alle krever tid. Batteriprodusentene har under et halvt år igjen. Resten av industrien har lengre frist, men ikke så mye lengre som den tror.