Norges næringspolitiske dilemma: Når ord og handling ikke stemmer overens

I september la digitaliseringsminister Karianne Tung frem en ambisiøs digitaliseringsstrategi med mål om å gjøre Norge til verdens mest digitaliserte nasjon innen 2030. Men bare elleve dager senere, i statsbudsjettet for 2025, ble disse ambisjonene effektivt lagt på is. Dette illustrerer en dyp splittelse mellom regjeringens retorikk og faktiske prioriteringer.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå utgjør tjenester om lag 80 prosent av Norges fastlands-BNP. Likevel ser vi minimal satsing på å styrke denne sektoren i statsbudsjettet. Dette står i sterk kontrast til våre nordiske naboer. Sverige har for eksempel, med blant annet 33 milliarder fra Microsoft, økt sine investeringer i digital infrastruktur og AI-forskning med 30 prosent årlig siden 2020. Mens Sverige aktivt har investert i nye vekstområder synes Norge å hvile på sine laurbær.

CO2-kompensasjon: En kostbar blindvei

Miljødirektoratets tall, gjengitt i DN 11. oktober, avslører en annen bekymringsfull trend. Store industribedrifter som Hydro, Alcoa og Elkem er satt til å motta nærmere 70 milliarder kroner i CO₂-kompensasjon frem mot 2030. Dette er midler som kunne vært investert i fremtidsrettede, grønne teknologier og digitale løsninger.

For å sette dette i perspektiv: De 70 milliardene som går til CO₂-kompensasjon for disse få selskapene, pluss 11 milliarder i strømstøtte, er nesten åtte ganger større enn de 11 milliardene som Norges forskningsråd fikk i bevilgning for 2023.

Dette paradokset viser at regjeringen i realiteten investerer mer i å opprettholde eksisterende, forurensende industri enn i å bygge opp den digitale og grønne økonomien som de samtidig hevder å ville fremme.

Perspektivmeldingen 2024: En selvmotsigelse

Regjeringens egen Perspektivmelding 2024 understreker at sysselsettingen i primær- og sekundærnæringene vil falle fremover, mens veksten vil komme i tjenestesektoren.

Samlet sett legger meldingen vekt på at tjenestesektoren, både privat og offentlig, vil være sentral i Norges økonomiske utvikling fremover, med et stort fokus på digital transformasjon og effektiv ressursbruk. Likevel fortsetter man å subsidiere nettopp de næringene som spås en nedgang.

Dette er ikke bare økonomisk ulogisk, det er også et svik mot fremtidige generasjoner av arbeidstakere. Mens land som Danmark og Finland aktivt omstiller sin arbeidsstyrke mot digitale og grønne jobber gjennom omfattende omskoleringsprosjekter, holder Norge fast ved en næringsstruktur fra forrige århundre. Det er på tide å innse at fortiden ikke kan bære fremtidens økonomi.

Nordens taper

Våre nordiske naboer er allerede i gang med denne omstillingen. Sverige, Danmark og Finland er alle blant topp 10 på Global Innovation Index for 2024, mens Norge har falt til 21. plass – ned fra 19. plass i 2023.

To grunner fremheves: Norge sliter med å kapitalisere på sine investeringer, spesielt i form av nye teknologier og kommersialisering av forskning.

Norges innovasjonsstrategi er preget av en manglende vektlegging av markedsutvikling og oppskalering av teknologiske løsninger. At regjeringens næringspolitikk bidrar til fallet, er kanskje det største paradokset.