Landets mest endeløse byggeprosjekt

Nidaros: For snart 160 år siden startet en stor og staselig gjenoppbygging av noe som mest var en kirkeruin.

I bunn og grunn pågår arbeidet fortsatt.

Rundt 30 fagfolk holder byggverket ved like. De gjenskaper eldgamle håndverkstradisjoner. Og leter etter kleberstein som tåler klimaet i Trøndelag.

Hvorfor står en av landets mest praktfulle bygninger akkurat her?

Død mann i sand

I all stillhet, en sommernatt for snart tusen år siden, ble en død mann gravd ned her ved bredden av Nidelva.

Ellers vet vi vel sørgelig lite.

Noe er temmelig sikkert: Under et væpnet sammenstøt i Verdalen i år 1030 var denne mannen en av dem som ble drept.

Selv mente han å være den rette kongen av landet.

I vår tid vandrer svermer av turister rundt nasjonalhelligdommen.

Hvor mange av dem vet at den er en gjenoppbygd ruin?

Og at på stedet der den står, lå en gang et menneskelik begravd i en sandbanke?

Senere ble kisten og liket flyttet, men kroppen hadde ikke råtnet (det sto «en herlig duft» av kisten da den ble åpnet), og mannens negler og hår hadde vokst etter døden.

De politiske motstanderne, de danske knytlingene, ble rådville og bemerket noe sånt som at sent råtner folk i sand.

Sagt på en annen måte: Hadde han ligget i skikkelig jord, hadde det sett annerledes ut.

På minst ett vis hadde knytlingene rett.

Budskapet som akkurat dette liket bar med seg, har liksom aldri råtnet.

Unik katedral

– Noe av det spesielle med kirken er at den ligger så langt mot nord, sier Øystein Ekroll.

Han er forsker ved det store restaureringsprosjektet som Nidarosdomen er.

De nærmeste katedralene ligger noe sånt som 500 kilometer unna, i Bergen, Oslo og Uppsala.

Ekroll beskriver bygningen som en samling av elementer fra engelske katedraler.

Det viktige unntaket er oktogonen, åttekanten, der høyalteret står.

– En helt unik bygningsdel, som er en modell av Kristi grav i Jerusalem, med samme mål og samme diameter, forteller Ekroll.

Kongen som gjorde at Nidarosdomen ble bygd, var en upopulær villstyring.

Den grovbygde Olav Haraldsson ble jagd ut av landet, og da han prøvde å komme tilbake, slo nordmennene ham i hjel.

Så ble han kalt «den hellige» og utsett til Norges evige konge – Rex Perpetuus Norvegiae.

Kanskje mest fordi han var død. Som et avsjelet lik var han også et ypperlig maktmiddel.

Kristendommen med sin tunge toppstyring og sine definisjoner av både livet og døden var høyeste politiske mote i Nord-Europa på den tid.

Herskere og stormenn med ambisjoner fant hjelp og støtte i en tro som var med på å ensrette uregjerlige innbyggere.

Og all historie omkring helgenkongen ble vevd inn i et så tett nettverk av sagn og legender at det er vanskelig å vite hva som er sant.

Skjærmyssel

Kan hende var det berømte slaget på Stiklestad ikke annet enn en skjærmyssel, et sammenstøt?

– De eldste beskrivelsene rår det usikkerhet om. Hvor stort slag var det egentlig? sier Ekroll.

Han er ikke i tvil om at det skjedde på Stiklestad, der mye av området er blitt dekket av leirras etterpå.

– Stiklestad kirke ligger nok der Olav falt, for den ligger nede i en dump, i motsetning til mange andre gamle kirker i regionen.

Norges nasjonalhelligdom strutter av skulpturer.

Ikke alle har hodet på plass.

Heller ikke biskop Sigurds tre halshogde nevøer.

De var misjonærer i svenske Småland på 1000-tallet. Hodene ble kastet i en sjø.

Da biskopen kom for å lete etter sine nevøer så fløt hodene opp til overflaten.

Og de svarte ham da han snakket.

Kanskje er alt bare en ren røverhistorie fra gamle dager.

Mange skulpturer i kleberstein opplever tunge tider.

De liker ikke været i Trøndelag.

Uansett sagn og myter; Olav ble landets og kanskje Nordens fremste og mest berømte helgen.

Pilgrimene flokket seg. Målet var Olavsskrinet i Kristkirken i Nidaros.

Og kristendommen hadde slått an i Norge. Kirkene spratt opp over alt.

Bare i Nidaros skal det ha vært 15 kirker i middelalderen. Tre av dem står fortsatt: Lade kirke, Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Men ingen er i dag slik som de da var.

Den siste startet trolig som en trekirke over kongens grav der på elvebredden. Så ble det en langkirke i stein.

Kirkebyggeren

Fra midten av 1100-tallet og i rundt 150 år ble mye av katedralen bygd.

Kirkebyggeren fremfor alle var erkebiskop Øystein Erlendsson, som døde i 1188.

Trolig litt av en prelat, og i takt med sin tid, var han like mye politiker og maktmenneske som åndelig sjelesørger.

– En meget lærd mann, en av den intellektuelle eliten. Han hadde gode forbindelser, sier Ekroll.

Før han ble geistlig, var han fehirde for kong Inge Krokrygg. Han var ansvarlig for å kreve inn skatter, nærmest en finansminister.

Kirkefyrsten

– En erkebiskop hadde rang som fyrste, og kirkefyrstene var vant til å herske. De var maktmennesker, på godt og vondt.

Det tok nærmere 300 år å bygge kirken første gang. Trolig var den ferdig rundt 1320. Da Nordens fineste helligdom, med rike utsmykninger.

Så kom pest og farsotter, og et par hundre år senere enda en slags farsott: reformasjonen.

Arvesynden

Pendelen svingte. Fra papistisk praktutfoldelse til nøysom, luthersk flid.

Nå gikk synden i arv. Ingen slapp lenger unna med ti paternoster og fem ave maria.

Og kirkene ble langt på vei ribbet for katolisismens herligheter.

Ingen vet hvilke enestående kulturhistoriske skatter som ble hogd opp og smeltet ned.

Nidarosdomen, som før hadde hele 28 altere, sto igjen med to.

Mer politisk mote

Nå var protestantismen høyeste politiske mote i Nord-Europa.

Kanskje særlig fordi kongene kunne raske til seg store eiendommer og mange tonn med kirkesølv.

De stadige krigene med naboene og de nye palassene kostet store penger. Katolikkenes verdier fylte godt opp i kronisk slunkne skattekister og statskasser.

På toppen av det hele: Rett før reformasjonen toget inn i Norge (og da landet også mistet status som eget rike), brant Norges evige kirke. Igjen.

Domkirken i Nidaros har opplevd minst fem store branner og ombygginger.

Men etter brannen i 1531 var den langt på vei en ruin.

Etter reformasjonen ble noen av de østre delene av bygningen brukt av menigheten.

Mens det store skipet i vest sto uten tak.

Brann etter brann

I 1708 og 1719 brant kirken igjen, og på starten av 1800-tallet var lite prakt tilbake.

En storstilt gjenoppbygging startet i 1869. Gammel storhet skulle gjenopplives.

Også denne byggeprosessen ble langvarig. Det tok over 100 år, for det var først i 1983 at den siste av de 76 store skulpturene i den gedigne vestfronten kom på plass.

– Hvilken er din favoritt av alle skulpturene på vestfronten, Øystein Ekroll?

– Bare fem av dem er originale fra middelalderen. Én er Sankt Denis, han som holder hodet i hendene, den første biskopen av Paris.

Igjen en utrolig historie om en helgen og martyr. Han ble dømt til halshogging i år 258, under kristenforfølgelsen.

Stedet der det skjedde, ble hetende Mons Martyrium («Martyrfjellet»), dagens Montmartre.

– Så reiste han seg, tok hodet i hendene og gikk dit han ville bli begravd. Der ble klosterkirken St. Denis senere reist, der de franske kongene ble gravlagt, forteller Ekroll.

Kilder: nidarosdomen.no, Snorres kongesagaer, snl.no, norge.sandalsand.net