Klarer seg ikke uten hjemmebrent

Tingelstad gamle kirke i Gran på Hadeland sto ferdig i 1220 og er en av våre eldste kirker. Nå blir den restaurert, en viktig del er å fjerne sementbasert mørtel og erstatte det med brent kalk.

En rekke eldre murbygg er skadd som følge av feilaktig restaurering. Da portlandsementen kom til Norge fra midten av 1800-tallet, var det et moderne produkt, slett ikke billig, og datidens fagfolk hadde stor tro på egenskapene.

Derfor la man bort kalkmørtelen når eldre murbygg trengte reparasjon og brukte i stedet mørtel med portlandsement. Domkirken i Stavanger ble restaurert med portlandsement i 1860, også Nidarosdomen i Trondheim er restaurert med portlandsement. Og Nikolaikirken, den ene av de to berømte søsterkirkene på Hadeland, er også restaurert med moderne mørtel. Det førte til skader på samtlige.

Samler fukt

– Tanken var at den var tett, og at fukt ikke ville trenge inn. Det viste seg at vann slapp inn, men den nye mørtelen slapp det ikke ut igjen. Resultatet ble fuktskader på den svakere kalkmørtelen som lå i murverket under, forteller kunsthistoriker Morten Stige, partner i Fabrica kulturminnetjenester. Han leder nå restaureringen av Tingelstad gamle kirke.

På Tingelstad, samt ved Nikolaikirken på Granavollen og Sørbø og Hesby kirker i Stavanger, kjører Fabrica nå fire ukers fulltids kurs for faglærte murere som vil lære den gamle teknikken.

Da brukes lokal kalkstein, Ortocerkalk fra Hedmark på Østlandet og Mosterkalk i Rogaland. Denne brennes i kalkovner i to dager ved drøyt 800°C. Per Storemyr på Hyllestad og Tore Granmo på Helgøya er pionerer i gjenoppdagelsen av den gamle kunsten å brenne kalk.

– Kalkbrenning var en vanlig ekstrainntekt for bønder tidligere, her på Hadeland står det fortsatt rester etter kalkovner rundt om. Yngre murere har aldri lært om kalkmørtel, sier Stige.

På Tingelstad bruker murerne varmlesking, den brente kalken tilsettes vann og sand samtidig. Det starter en kjemisk reaksjon som utvikler varme. Mørtelen kan med fordel fortsatt være varm når den legges på. Alternativet er tørrlesking, også da tilsettes vann til den brente kalksteinen, men mindre, og heller ikke sand. Da kan pulveret lagres for å blandes til mørtel senere.

Fortsatt gjøres feil

For moderne kommersielt byggeri er kalkmørtel lite aktuelt, det er først og fremst viktig for restaurering av bygninger som er oppført med kalk opprinnelig, og det er alle steinbygninger fra middelalderkirkene til murgårdene i Oslo og andre byer. Først etter krigen tok sementen helt over i nybyggingen.

Stige sier kursene er nødvendig fordi det fortsatt gjøres feilaktig restaurering.

– Det er beinhard priskonkurranse, spesielt om murgårdene i Oslo, og både kundene og mange entreprenører mangler kunnskapen.

På Tingelstad er reparasjonsarbeidene enkle, hovedsakelig fordi skadene ikke har gått dypt inn og det er kun et tynt lag moderne sementmørtel ytterst. Bare det sørøstre hjørnet av koret er ustabilt. Her er det, etter at Teknisk Ukeblad besøkte kirken, utført en arkeologisk undersøkelse for å avdekke grunnforholdene. Det ble ikke gjort funn av graver eller gjenstander, men det ble avdekket en stor steinfylling som forklarer hvorfor det er bevegelser her.

Pill råttent tak

Feilaktig restaurering er gjort også på taket, av tre. Taksperrene fra 1220 er tekket med spon som så er belagt med tjære. Taket ble siste gang lagt om i 1990-91. Nå, 30 år senere var det pill råttent. Stige forteller at det gjennom historien er brukt ulike spontyper, og de nyeste har ikke god nok kvalitet, heller ikke tjæringen er gjort riktig.

– Feilene ble gjort i god tro, det er mer kunnskap nå om hva som er viktig og riktig. Det er jo en utvikling i faget. Her legges taket av svenske håndverkere som har kompetanse på både klatring og tømring. Den kombinasjonen mangler vi i Norge. Målsettingen er at det nye taket skal holde minst 100 år, sier Stige.

Det er fem viktige krav for god og holdbar spon til tak og vegger. Det må være furu, kjerneved, uten større kvist i den synlige delen, årringene må være stående, det gir bedre mekanisk styrke. Det siste kravet er at årringene må ligge tett, helst ikke mer enn 2mm brede.

– Spona er produsert av Alvdal skurlag som har tilgang på gode materialer. En god del spon vrakes gjennom prosessen, dermed er vi sikret rett kvalitet på taket.

Det er godt og vel 20.000 spon på taket, spesiallaget etter mål fra uskadde originale spon som ble funnet i kirken og på vestgavlen, bredden variere ganske mye, fra 100 til 140 mm, mens lengden er lik på de nye.

Armert tjære

Sponene grunnes først med innkokt tjære. Deretter følger flere lag med tjære tilsatt sand og kull. Det gir en form for armert tjæring, som sitter bedre og varer lengre. Det er heller ikke tilfeldig når taket tjæres.

– Om sommeren risikerer vi at tjæren smelter av solvarmen og renner av. Høsten er egentlig gunstig, men vi må unngå perioden med løvfall.

Stige sier at man i dag ofte forbinder spon med stavkirker, men at det helt frem til tegl kom på markedet var den vanligste tekke-teknikken for både steinkirker og andre mer staselige påkostete hus.

– Det er svært arbeidskrevende, men materialkostnadene er lave. Det gjorde teknikken billig eldre tider, mens den nå er ganske kostbar.

Innvendig er kirken i god stand, forteller kirkeverge Dyrnes. Det meste av interiøret stammer fra 1500-tallet, gulvet tilbake fra 1400-tallet er i utmerket stand.

– Det er noe innvendig sementslemming som bør gås over, sier Dyrnes.

Utvendig kalkslemming kan også komme til å bli en aldri så liten overraskelse for dem som kjenner kirken godt.

– Opprinnelig var den hvitkalket, nå er det borte. Vi har ennå ikke tatt stilling om den fortsatt skal stå som en ren gråsteinskirke eller om vi skal slemme den på nytt. Folks hukommelse er kort, og det er ingen nå som har sett kirken som hvit. Det kan nok komme reaksjoner om vi kalkhvitter den igjen, sier Dyrnes, og legger til at det ikke er avgjort om det blir gjort.