John Rekstads selvbygde solfangere har gitt gratis varme i 44 år. Nå starter han fabrikk

Fjellhamar, Viken: Det var ingen formuende kjernefysiker som vendte hjem til Norge på midten av 70-tallet etter to år som forsker ved Niels Bohr-instituttet i København. Som fysiker var John Rekstad vant til å løse praktiske utfordringer, men huset han skulle bygge på Fjellhamar utenfor Oslo, krevde dessuten en hel del stahet og gjennomføringsevne. Samt et visst talent for markedsføring.

Rekstad hadde satt seg fore å bygge «Norges første solhus», som Verdens Gang kalte det i en overskrift. Og doktorgradsstudenten klarte å få støtte til det meste han trengte, fra samarbeidspartnere som Glava, Jotun og VVS-selskapet August Larsen, samt det han beskriver som «sjenerøse kjøpsbetingelser» fra ulike utstyrsleverandører.

– De skjønte nok at det ville bli en del oppmerksomhet rundt dette, forklarer Rekstad mens han gjennomgår det som skulle bli en solskinnshistorie over en kaffe i hagen hans, som er omkranset av fargerike blomsterbed.

– Det er ikke min fortjeneste. Det er kona som har grønne fingre her, sier han beskjedent.

Starter storskalaproduksjon

Det aller mest iøynefallende ved tomten er likevel det blåblå vannet som ligger og klukker fredelig i hagestuen bak oss. Det er like gammelt som huset, og det fyller flere funksjoner enn den mest åpenbare: Som badevann.

– Barna og barnebarna er veldig glade i bassenget, tilkjennegir Rekstad.

To av døtrene har overtatt huset på forsiden, hvor den forhenværende universitetsprofessoren vokste opp.

Faren deres er kanskje pensjonert som forsker og foreleser, men som bedriftsleder er 77-åringen i full vigør. John Rekstad er daglig leder i selskapet Inaventa Solar, som har til hensikt å gjøre solfangere til allemannseie. I løpet av sommeren installeres en splitter ny, 33 meter lang og 35 tonn tung produksjonslinje fra Italia i den nye fabrikken deres på Jevnaker.

Rekstad har besøkt leverandøren flere ganger de siste månedene for å inspisere arbeidet med ekstruderen, som blir verdens første i sitt slag. Produksjonskapasiteten blir hele 600.000 kvadratmeter solfangere i året.

Badebasseng som varmelager

Mellom reisene er det blitt mye hjemmekontor også for ham under nedstengningen. På denne tiden av året har det betydd mange telefoner og videomøter fra sittegruppen i hagen, hvor to seil gir skygge for sola.

Himlingen i hagestuen har en lignende form. Den lyseblå plastduken, som er full av dråper på undersiden, er festet til en kraftig, kvadratisk trekonstruksjon som henger i taket og kan senkes over bassenget når man heller vil ha en ekstra stue der inne.

– På det meste har vi hatt 40 gjester på dans der. Da må jeg innrømmet at jeg var litt engstelig, sier Rekstad og ler.

På oversiden av bassenglokket er det lakkerte furubord, og innmaten er fylt med mineralull, som i et hvilket som helst gulv. Her er imidlertid formålet med isolasjonen å holde varmen ute, det vil si nede i bassengvannet.

For Rekstad er det varmelager som er bassengets hovedfunksjon. Idag varmes bassenget opp

av sju solfangerpaneler av samme type som skal produseres på Jevnaker. Det 40 kubikkmeter store bassenget inngår i husets oppvarmingsløsning. På slutten av sommeren har vannet vært oppe i 47 grader, kan han fortelle.

I alle husets gulv er det innlagt rør for vannbåren varme, og vannet holder seg lenger varmt i et basseng på 40.000 liter enn i for eksempel varmtvannstanken i kjelleren, som riktignok rommer 3000 liter, ti ganger mer enn en stor, privat varmtvannsbereder.

– Det er en gammel oljetank. Vi fikk kjøpt den billig, sier Rekstad.

Ikke desto mindre er den svarte ståltanken kjernen i varmesystemet i huset, og er tilkoblet de 21 solfangerne fra 1977 som dekker det meste av andre etasje på sørsiden av huset. I tillegg til å fange solvarme, beskytter de huset mot vær og vind.

– Det er det viktig å tenke på når man regner på nedbetalingstid, understreker Rekstad.

– At panelene erstatter annen kledning.

Har spart over 300.000 kroner

Både huset og solfangerne har han for en stor del tegnet og bygd selv. Arkitektene forsvant visstnok til høyre og venstre da han fortalte at han ville ha «solvarmehus».

Rekstads solfangere består av tynne radiatorer, som han malte svarte på den ene siden for at de skulle absorbere mest mulig sollys, en aluminiumsramme og to lag med herdet glass. Glassene hindrer varmetap, og et luftsjikt gjør at det oppstår en drivhuseffekt. Dermed varmes vannet opp i radiatorene, som nå er blitt solvarmeabsorbatorer.

Inaventa Solars solfangere er basert på teknologien til forgjengeren Aventa, som ble

avviklet i 2019 da de ikke klarte å skaffe finansiering til en ny fabrikk. Teknologien ble utviklet

sammen med internasjonale partnere gjennom et par tiår, og de nye absorbatorene fremstilles i plastmaterialer som tåler opptil 200 grader.

Og der de tidligere var avhengige av frostvæske for at ikke panelene skulle bli ødelagt, kan de i dag benytte rent vann til å transporterer varmen. Automatisk drenering som hindrer både frost og koking, er det mye å spare på. Faktisk tømmes panelene automatisk hver gang det skyer over om sommeren, slik at det varme vannet strømmer tilbake og beholdes i varmtvannstanken.

Den første tiden ble effekten av anlegget målt med stor flid fra år til år. Virkningen avhenger naturligvis av soldekningen, men i gjennomsnitt forsyner solfangerne Rekstad-familien med rundt 7500 kilowattimer utnyttbar varme i året. Etter 44 år utgjør det 330.000 kroner i sparte strømutgifter, gitt en strømpris på én krone per kwh.

Det dekker god og vel en tredel av husets totale energibehov til romvarme og varmt tappevann. Bassenget varmes bare opp av sola.

– Selv om vi isolerte litt bedre enn det som var vanlig på den tiden, ville den andelen vært en god del høyere med dagens byggestandard, påpeker Rekstad.

Alternativt kunne man klare seg med mindre solfangerareal.

Maks 10 års nedbetalingstid

De to seriekoblede pumpene som sørger for sirkulasjon av vannet gjennom solfangerne, er det eneste Rekstad har måttet fornye siden anlegget var ferdig i 1977.

– Det er vel tjue år siden den siste trutnet. Det har kostet meg cirka to tusen kroner til sammen, men det er også alt jeg har hatt av vedlikeholdskostnader, fastslår han triumferende.

Den ærgjerrige gründeren kan ikke dy seg for å nevne at forskere fra Sintef anslo at anlegget hans neppe ville holde i mer enn fem år. At det har vart i over 40, og sannsynligvis vil vare i 40 til, ifølge en fagmann som nylig var på besøk, tilskriver Rekstad solid håndverk. Den tyske rørleggeren som installerte systemet, gikk visstnok grundig til verks.

– Det gikk så sakte at vi ikke kunne se at han hadde gjort noe fra den ene dagen til den andre, minnes Rekstad.

For Rekstad, som fikk mye støtte og gjorde mye selv, var anlegget raskt nedbetalt. Som mangeårig produsent av solfangere har han kommet fram til at smerteterskelen ligger på åtte til ti års nedbetalingstid.

– Er den høyere enn det, vil vi ikke anbefale folk å installere det, konstaterer Rekstad.

Han understreker at dyktige montører en forutsetning. Derfor er Inaventa Solar i ferd med å etablere en egen montøravdeling. Rørleggere flest er ikke kjent med denne solfangerteknologien, og Rekstad ønsker ikke å ta noen sjanser.

Da Aventa ble avviklet på grunn mangel på kapital, så Rekstad muligheten til omsider å kunne trekke seg tilbake og nyte friheten som pensjonist. Men så ble han kontaktet av forretningsmannen Atle Brynestad. Etter noen korte møter ble det bestemt at selskapet Inaventa Solar skulle opprettes, og at Rekstad nok måtte utsette pensjonisttilværelsen enda noen år.

Med ny kapital og med støtte fra Innovasjon Norge, Enova og Forskningsrådet kunne

planene om å utvikle en ekstruder for de mest temperaturbestandige polymermaterialene endelig

realiseres.

Når italienerne har foretatt noen justeringer på den nye produksjonslinjen, som Rekstad påpekte ved forrige testkjøring, skal han ned og kvittere ut maskinen. Så blir den demontert og sendt til Norge med tre–fire trailere. I oktober er det meningen at de første solfangerne skal trykkes ut på den nye fabrikken.

Gulvvarme i alle rom

– Pass hodet ditt! advarer Rekstad idet vi beveger oss ned i kjelleren for å ta energisentralen hans nærmere i øyesyn. Rommet der det varme vannet fra solfangerne fordeles ut i huset. Det er lavt under taket der inne, og på grunn av den massive tanken, som den nevenyttige fysikeren har isolert på egen hånd («rørleggeren bare ristet på hodet»), må vi åle oss sidelengs for å få sett alle rørene, målerne, pumpene og inntaket for elkolben, som varmer vannet når sola ikke strekker til.

– Hadde dette vært bygd i dag, ville det vært et mye enklere oppsett. Men på grunn av det omfattende, digitale måleopplegget som ble installerte de første årene, var det nødvendig å ha frihet til å foreta endringer og justeringer. Rekstad peker på den flere meter lange manifolden, som i alt 23 rør stikker ut fra.

– I dag ville denne kunne begrenses til en halv meter, sier han.

Vi får nesten litt vondt av tyskeren som så samvittighetsfullt la opp rørsystemet i den 230 kvadratmeter store eneboligen, hvor det er gulvvarme i samtlige rom.

Overflaten på pumpene er varme å ta på. Ifølge huseieren holder vannet fort opp mot 70 grader når sola står på, og det gjør den i dag.

Oppvarmingen av dette huset er stort sett regulert etter utetemperaturen, skjønt det foreligger langt mer avanserte styringsmuligheter hvis man ønsker det. For Rekstad har det aldri vært nødvendig.

Kjernefysikeren som satset alt på sol

Selv om han var professor i kjernefysikk med kjernestruktur som forskningsområde, startet Rekstad også opp en forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo som skulle komme fram til praktiske utnyttelsesmuligheter for fornybar energi og solenergi.

For å kunne dra nytte av slik forskning, må det etableres samarbeid med industri og næringsliv, mener Rekstad. Dette var på begynnelsen av 80-tallet, og det at han hadde sitt daglige virke på Blindern, var ingen fordel når han introduserte seg for politikere og forretningsfolk i energisektoren.

– De trodde det bare var langhårede akademikere og AKP-ML-ere som kom fra Blindern, humrer Rekstad.

Solskinnshistorien hans begynte i årene etter den første store oljekrisen, og på den tiden var energi et vel så hett tema som det er i dag. Drivhuseffekten var godt kjent, og alternative energiformer ble flittig diskutert i ulike fora. Det handlet om å redde planeten.

Den trekkfulle byggeskikken på 70-tallet førte til at over 70 prosent av energien i norske hjem gikk til oppvarming. Det var vedovner, peiser, oljeradiatorer og panelovner om hverandre. Selv om veggene er blitt tykkere med årene, er det fremdeles oppvarming som dominerer energibruken i Norge.

– Så hvorfor ta omveien om elektrisitet? spør Rekstad.

Med støtte fra internasjonale partnere som Fraunhofer ISE, GE, Mitsubishi Chemical Corp. og Chevron Phillips Chemicals kunne han etter hvert presentere resultatene fra forskningen på Blindern for norske industriselskap.

– Det var først etter at vi hadde etablert vår eget selskap og, ikke minst, anskaffet visittkort med AS-logo at vi møtte interesse! sier han.

– Du har drevet med dette i over fire tiår. Hva er det som holder deg gående?

– Jeg er fortsatt overbevist om at solfangere kan slå an og utgjøre en forskjell for klimaet. Og så må du huske på at det har vært mye glede hele veien. Mange små seire, svarer Rekstad.

Han tror høy effektivitet, lav pris og arkitektonisk anvendelighet er avgjørende for å lykkes.

– Trodde det hadde klikka for gutten

Rent energiteknisk er logikken klar: Med solfangere brukes varmen direkte. Det er ingen effekt-tappende omforming underveis. Varme i gulvet gir dessuten jevnere temperatur i rommet enn punktvarme fra panelovner, peiser eller varmepumper. Bedre inneklima.

Ikke desto mindre var det mange som mente at den hjemkomne doktorgradsstudenten var på ville veier da han fortalte at han skulle kle huset sitt med solfangere på 70-tallet. Ikke minst naboene på Fjellhamar, som hadde kjent ham siden han var liten.

– De trodde det hadde klikka for gutten, humrer Rekstad.

Da anlegget var ferdig og resultatene begynte å komme, var det desto flere som måtte bite i seg kritikken. Huset vakte oppsikt, og det første året var det rundt to tusen besøkende innom. Folk kom fra fjern og nær for å se på det, erindrer Rekstad.

– Det var litt slitsomt, innrømmer han i dag.

Oppmerksomheten gjorde også at det ble lettere å få utviklingsstøtte. Enkelte gjorde også et nummer ut av John Rekstads flerfunksjonelle varmelager. På en konferanse lot industriminister Finn Lied, som hadde vært med på å bevilge støtte til prosjektet, følgende kommentar falle:

– Dette er første og siste gang jeg bidrar til å finansiere et privat svømmebasseng!