De holder landets prektigste katedral i trim

Trondheim: – I vår tid sliter vi med kraftig forvitring av steinen fra rundt århundreskiftet, sier Rune Langås.

Altså forrige århundreskifte, da 1800-tallet ble 1900-tallet.

Konstruksjonene fra middelalderen, flere hundre år gamle, står seg bra. De har god stein og tynne fuger med kalkmørtel som tåler trøndersk klima.

Å, de var drevne, de gamle. De visste så godt hva de gjorde. Men de etterlot seg dårlig med oppskrifter.

Nåtidens eksperter har det ikke enkelt når de skal gjenskape middelalderens håndverk.

Dette er del 2 av 2 i vår feature-serie om Nidarosdomen.

Dobbel restaurering

Rune Langås leder det arbeidet. Han er formelt avdelingsdirektør ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Han er sjef for Bygghytta, altså de drøye 30 håndverkerne, forskerne og rådgiverne som holder til et par pilskudd fra katedralen, og som jobber med å holde den i trim.

Langås kom hit i 1983 som guttunge, som han selv sier det, helt på tampen av den lange gjenreisningen som startet på 1800-tallet. Litt senere kom den siste figuren på den monumentale vestfronten på plass.

– Noen år etterpå så vi at restaureringene måtte restaureres.

Langås trekker fram to avgjørende spørsmål:

– Hvor finnes kleberstein som tåler trønderklima? Og: Hvordan utvikle vår egen kalkmørtel og ha kompetanse til å bruke den? Det siste er kjempeviktig.

Virkelige håndverk

Bygghytta tar vare på de opprinnelige fagene: Steinhoggere, murere og smeder, snekkere, blyglasshåndverkere og gipsmakere.

Jens Strassegger er smed ved Bygghytta.

Smia får mye jobb med de nye dørene som skal være ferdige i 2030.

Gipsverkstedet er et slags arkiv, som dokumenterer alle steinfigurene.

Restaureringsassistent Jetmir Raistaj finpusser detaljene.

Lærling Ylva Renée Grøset i glassverkstedet.

Skolebarn har tegnet motiver som skal på plass i kirken.

– Tildelingsbrevet vårt fra Stortinget ber oss om å ta den delen av jobben på alvor, altså å utvikle tradisjonelle håndverk, sier Langås.

Det er særegent norsk at så mye av byggematerialet er kleberstein.

Det meste av steinen er kommet fra brudd ved Støren (rundt 3500 kubikkmeter) og Mosjøen (cirka 7500 kubikkmeter). Men også fra mange andre steder, rundt 60 i alt under gjenreisningen.

Særlig steinen fra Mosjøen, som er mye brukt i skipet og vestfronten, får spenninger og kan true med å falle ned.

– Stein er som bordkledning, den forringes over tid.

Folk flest vil vel tenke at jo hardere stein, jo bedre.

– Hardheten av klebersteinen har ikke sammenheng med hvordan den holder seg i vær og vind, understreker Langås.

Hvor lenge den varer, handler mest om struktur og bindinger i steinen.

– Steinnedfall er problem. Vi har to store, årlige inspeksjoner med lifter. Finner vi løs stein, må den sikres eller tas ned.

Allroundstein

Nåtidens kleberstein kommer fra Bygghyttas eget brudd i Målselv i Troms, der de tar ut mellom 30 og 50 kubikkmeter i året.

– Det er god, holdbar allroundstein. Ikke super til detaljer, men den står seg godt og fungerer rimelig godt til det meste.

– Og vi er litt på utkikk etter kvaliteter som er bedre egnet til skulpturer.

Bygghytta er langt på vei et steinrike.

Og mangfoldig. Steinterningene er souvenirer – og fine i whiskyen etter at de har ligget i fryseren.

Steinhoggerne må kunne sin anatomi. Dette er et lærlingarbeid av Espen Sørburø.

Bygghytta har et tett og godt samarbeid med Norges Geologiske Undersøkelser (NGU), for ikke å havne i samme uføre som forgjengerne.

– Vi kan teste steinen på helt andre måter i dag, med klimakammer og stresskammer.

Inne i steinhoggerverkstedet forklarer Espen Sørburø om fagets finesser. Platemaler er et grunnleggende verktøy.

– Vi har mange maler i plast, men de er på vei ut siden de ikke tåler UV-stråling over tid. Helst vil vi ha maler i plater av spesialsink fra England. Det er viktig å kunne ripe langsetter kanten av malene, forteller han.

Før de tar hull på ei steinblokk, lager de en liste basert på maler for blokkene de trenger.

– Det blir mye skrot, for vi må sage opp blokkene for å se hvordan de ser ut inni.

Steinhogging handler mye om planlegging, for du må tenke flere steg framover.

Og det handler om tid. Å hogge ferdig ei steinblokk kan ta mange uker.

Gammel ruin

En storstilt gjenreising startet i 1869. Da hadde kirken ligget som en ruin i flere hundre år etter en brann på 1500-tallet.

– Det startet med store steinhoggerarbeider i de østlige delene, som var i bruk som menighetskirke også i ruintiden, forteller Rune Langås.

Mens vestfronten og skipet ble gjenskapt, var dette landet største kunstneriske miljø. Mange norske kunstnere jobbet her – Gustav Vigeland, blant andre.

– Da fikk gipsmakerfaget en sentral rolle, med å lage avstøpninger av skulpturene, sier han.

Erkebispkatastrofen

Da Erkebispgården brant i 1983, var det også en katastrofe for restaureringen av Nidarosdomen, for der forsvant det største arkivet med modeller og avstøpninger.

Et av gipsstøpernes viktigste oppdrag nå for tiden er å ta avstøpninger av skulpturer og deler på katedralen.

– Vi har lager på Dora, den gamle, tyske ubåtbunkeren, sier Langås.

Espen Sørburø står på malen til den største av de nye dørene til katedralen.

Dobbeltdøra vil veie omkring 3,2 tonn.

En slags metaskulptur: En gipsfigur av en gipsstøper i gipsverkstedet til Bygghytta.

Disipler og helgener preket ofte fredens og kjærlighetens evangelium.

Kort sagt: «Peace and love, brother».

Problemvann

Nå jobber Bygghytta blant annet med sørgavelen på søndre tverrskip, hvor Mosjøen-steinen byr på sine kjente problemer.

– De horisontale veggplatene står veldig godt, men alle utspiringer er vanskelige. Det har med sikkerhet og vannhåndtering å gjøre.

– Riksantikvaren, vår overordnede myndighet, har mye likt syn som oss, så steinen kan beslås med sink, bly eller få kobberdekning. Det mener vi er beste måte å beskytte det mest værutsatte på.

Problemfuktighet

Stein er viktig, men det er også mørtelen.

– Bruker du kalkmørtel, kommer fuktighet inn, men den kommer seg ut også. Kalkmørtel trenger luft for å herde. Vi kan åpne verk fra middelalderen og finne bløt mørtel, eller mørtel som ikke er herdet.

Langås forteller om en kalkmørtelrevolusjon på 1990-tallet.

– I lang tid fram til 1990-tallet ble det brukt sementmørtel, og det ga oss en del utfordringer.

For mørtel er samspillet mellom materialet og gjennomføringen kjempeviktig for suksess.

– I dag brenner vår egen kalkstein og lager vår egen kalkmørtel.

Bygghytta jobber kontinuerlig på katedralen med å tette tak og parapeter (brystvernene). De siste er egentlig ikke så egnet for nordisk klima.

– Bygningsmassen er så enorm at det alltid er oppgaver, som mindre konserveringsarbeider på ting fra middelalderen, eller enkelte stein som må skiftes ut.

Den grønne katedralen

– Det er stort og mer komplisert arbeid når vi skal ta for oss de grønne takflatene i kobber, sier Langås.

Mange kjenner Nidarosdomen som den grønne katedralen på grunn av taket, men her påvirker luftkvaliteten mye. Lufta er ren nå sammenlignet med i kullfyringstiden.

– Vi har gjort forsøk på å få takene grønne fortere. Vi laget en miks av blant annet hestepiss og saltsyre og fikk kjapp respons. Men hvor lenge varer den?

– I 2020 kom Bygghytta på Unescos liste over god vernepraksis sammen med 17 andre kollegaer fra kontinentet, Strasbourg og Köln, for eksempel, opplyser Langås.

Han understreker at Bygghytta er privilegert.

– 50 prosent av budsjettet vårt får vi fra staten. Resten må vi tjene inn, mest gjennom publikum, men også ved å ta eksterne oppdrag som ingen andre kan ta. Blyglass, for eksempel.

I 2026 er Kulturdepartementets tildeling på drøye 100 millioner kroner.

– Det sies at en nasjons tilstand kan speiles i en katedrals tilstand, påpeker Langås.