Cowi-sjefen om 2030: – Jeg håper vi ikke blir målt på timer, men verdiskapning!

17. januar ble Birgit Farstad Larsen toppsjef i Cowi Norge. I motsetning til mange i tilsvarende posisjon har hun ikke hoppet hit fra en annen adm.dir.-stilling: Hun har vært i selskapet nesten halve livet og klatret hele veien til topps.

Tirsdagen det ble annonsert at det var hun som skulle ta over etter Marius Weydahl Berg, var det full fart fra start. Fra en operasjonell posisjon som divisjonsdirektør for bygninger, tett på prosjekter og tilbud, måtte hun snu seg rundt og gå inn i en mer overordnet rolle nesten over natta.

– Jeg merket raskt at jeg nå må forholde meg på et mer strategisk nivå og i mye større grad ha kontakt med alle støtteapparater i tillegg til å drive forretning. Heldigvis hadde jeg fått noen dager med overlevering fra Marius i forkant av annonseringen, og siden han har begynt i ny stilling i konsernledelsen og fortsatt er i Cowi, kan jeg ringe ham hvis jeg har spørsmål eller trenger råd. Men jeg synes det er kjempespennende med en slik sentral stilling og er veldig glad for å ha fått muligheten. Jeg føler meg kjempeklar, sier Larsen.

Standpunktet

Og klar bør hun være, for nå er det hun som har ansvaret for å implementere deres ferske strategi «Future-Now» i den norske delen av virksomheten. Her er målet at 100 prosent av omsetningen skal kommer fra bærekraftige prosjekter på bare tre til fem år. Et slikt valg kommer ikke gratis for et rådgivende ingeniørfirma.

– Jeg har troen på at hvis du skal ha en strategi som bidrar til endring, så må du ta noen standpunkt, sier Larsen.

– Vi kan ikke si at 80 prosent av omsetningen vår skal være bærekraftig, for hvordan forsvarer vi da de siste 20? Det vi ønsker å få til, er å drive kundene i riktig retning, både når det gjelder CO₂-avtrykk og sosial og økonomisk bærekraft. For å få til det, må vi velge noe bort.

Det de velger bort, er fossil energi.

– Når vi sier at vi kun skal jobbe med fornybar energi, er det et absolutt valg. Da går all vår fokus og kompetanse inn mot fornybarsektoren.

– Betyr det at dere heller ikke vil jobbe med elektrifisering av norsk sokkel?

– Vi vil ikke jobbe med det. Det er klart at Norge er en olje- og gassnasjon. Hele velferdssamfunnet vårt er basert på det, og vi ser at vi ikke kan stoppe kranene sånn helt umiddelbart. Men da tenker jeg at det vi kan bidra med, som Cowi, er å bruke kreftene våre på å bygge ut fornybar energi så raskt som mulig, slik at det kan ta mer og mer over for den fossile. Vi trenger det fokuset mot fornybar sektor om vi skal bli gode på det!

Totalregnskap og kjernekraft

I olje og gass er det enkelt å vurdere at et prosjekt vil bidra til økte CO₂-utslipp, mens i andre sektorer er det flere gråsoner og tvilstilfeller. Derfor jobber Cowi med å utvikle en metodikk for å kunne måle bærekraftselementene i for eksempel et infrastruktur- eller byggeprosjekt. Det må de også få på plass for å kunne dokumentere at de når egne strategimål.

– Dere er for eksempel med på utviklingen av flytebroløsningen over Bjørnefjorden. Er fergefrie veier bærekraftig, når alternativet hadde vært utslippsfrie ferger uten naturinngrep?

– Jeg synes det er kjempeinteressant å diskutere sånne ting! I de tilfellene der handler det mye om totalregnskapet. Vi må sikre at løsningen vi har, gir minst mulig CO₂-avtrykk både i materialbruk, måten det bygges på og videre frem til optimal trafikkflyt i bruk. Men slike prosjekter handler ikke minst om bærekraftige samfunn! Med broforbindelse skapes grobunn for tilflytting, distriktsutbygging og et bærekraftig næringsliv, sier Larsen.

De diskuterer alltid tvilstilfellene internt. Noen ganger kan de si ja til et prosjekt under forutsetning av at byggherren endrer til mer bærekraftige materialer, andre ganger har de takket nei til prosjekter selv med svært ambisiøse bærekraftsmål fordi de ikke er realistiske å gjennomføre innenfor rammene i tilbudsforespørselen.

Og så er det noen områder de ikke har tatt stilling til ennå, som blått hydrogen – og kjernekraft.

– Kjernekraft er faktisk et tema som ofte kommer opp. Jeg tenker at hvis Norge ønsker å satse på kjernekraft, er vi en av dem som kan sikre at vi har kompetanse på det. Minuset ved kjernekraft er frykten for at den store ulykken skal skje. Men mellom de store ulykkene – som skjer svært, svært sjelden – er plusset at det er en veldig ren energikilde! Jeg synes det hadde vært interessant hvis vi hadde kommet litt lenger i å diskutere helt konkret om vi skal satse på kjernekraft i Norge.

Dialekt fra ingensteds

Hun skarrer ikke på r-ene, selv om hun sier hun kommer fra Paradis i Bergen. Når vi spør henne hvorfor, ler hun godt.

– Dialekten min hører jo ikke hjemme noe sted! De fleste som prøver å gjette hvor jeg kommer fra, tipper Møre. Samtidig har jeg tonefall og hankjønnsendinger som er veldig bergensk, så det er en salig blanding av mye!

Forklaringen er at faren hennes jobbet i Forsvaret, mens moren kommer fra Lepsøya på Sunnmøre. Birgit Farstad Larsen ble født på Elverum. Da hun var to år flyttet familien til Porsangmoen i Finnmark, før de flyttet tilbake til Elverum fra hun var fire til seks. Deretter bar det tilbake til Porsangmoen, og Birgit gikk førsteklasse på barneskolen i Lakselv. I andreklasse startet hun i Bergen, og da faren ble forflyttet til Kirkenes seks år senere, valgte moren å bli i Bergen med Birgit og hennes to søsken, mens han pendlet.

– Jeg er glad vi ble værende i Bergen da jeg var 14, for jeg tror det er mye vanskeligere å skifte miljø når du er tenåring. Men jeg opplevde aldri flyttingen mens jeg var liten som problematisk, det var liksom normaltilværelsen, slår hun fast.

– I ettertid har jeg også sett at den erfaringen har gjort meg nært knyttet til familien min, mer fleksibel ellers og mindre stedbunden.

Og stedbunden kan hun ikke sies å ha vært. Allerede da hun som bygg-student skulle skrive masteroppgaven om infrastruktur, vann- og avløpsteknikk ved NTNU, dro hun til Uganda og gjorde en studie av vann- og sanitærforhold i tett bebodde urbane strøk i utviklingsland. Det tente gnisten hennes for en utenlandskarriere.

Hun leverte masteroppgaven i begynnelsen av mars 1999 og startet som rådgiver innen vann- og avløpsteknikk i Interconsult bare noen dager senere. Interconsult ble kjøpt opp av Cowi i 2003. Gjennom et samarbeid med Norad ble Larsen sendt som trainee til et prosjekt i Phnom Penh i Kambodsja.

– Jeg hadde vært tydelig på at jeg gjerne kunne tenke meg å reise på prosjekter utenlands, men som ung uten mye erfaring måtte jeg komme meg inn en bakdør for å vise hva jeg kunne. I Kambodsja skulle jeg egentlig bare være som trainee et halvt år, men jeg ble tatt med videre som prosjektingeniør og ble der i halvannet år. Det var kjempespennende å ha et hverdagsliv der. Da satte jeg pris på erfaringen fra barndommen: Det var kjekt å ha den egenskapen at jeg fort kunne finne meg til rette og føle at dette var hjemme for en periode, sier hun.

Rent vann har en pris

Denne egenskapen skulle hun lære å sette enda mer pris på ved sitt neste utenlandsopphold. Etter å ha meldt seg som frivillig til Kirkenes Nødhjelps beredskapsstab, med stort behov for vann- og avløpsingeniører for utsending i krisesituasjoner, ble hun spurt om hun ville dra til Irak i mai 2003 – rett etter den USA-ledede invasjonen som felte Baath-regimet og president Saddam Hussein. Det skulle vise seg å bli en skjellsettende periode.

Hun ble stasjonert i Basra i Sør-Irak, og som prosjektleder skulle hun sikre vannforsyning til lokalbefolkningen i samarbeid med Unicef. Hun kom til et land med mye uroligheter. Det tok ikke lang tid før hun lærte å høre forskjell på trefninger og skyting i lufta for å feire, som Saddam Hussein og hans tilhengere var kjent for. Ofte måtte de endre planer fra dag til dag fordi det hadde skjedd noe i et område de skulle til, slik at de ikke kunne dra likevel. De internasjonale arbeiderne bodde sammen, strengt bevoktet. De kunne ikke gå ut i byen og handle alene, måtte alltid melde fra hvor de var og hadde portforbud etter en viss tid. Slik levde Birgit Farstad Larsen i over et år.

– Det var en tilværelse som ikke passer for alle. Man lever i ganske begrensede former og bor og jobber med de samme folkene. Alle dine beste og verste sider kommer frem, for du har ingen steder du kan få utløp. Samtidig er det ytre omstendigheter du ikke har kontroll på og som forandrer seg fra dag til dag. Om du ikke klarer å finne roen i det, men går rundt og er redd, da må du bare dra hjem. Og det var noen vi måtte sende hjem av den årsaken. Du er nødt til å finne en ro i tilværelsen selv om ingenting er normalt – og kjenne tryggheten i sikkerhetsapparatet rundt deg. Personlig syntes jeg det gikk fint. Jeg jobbet i et stort team med godt samhold, og vi hadde en veldig klar oppgave jeg følte var viktig. Rent vann er jo veldig sentralt, sier hun.

Bråket – og stillheten

– Hva lærte du om egne gode og mindre gode sider i denne perioden?

– Det jeg opplevde som overrasket meg positivt, var at det skal litt til for å stresse meg. Jeg klarte å holde roen og ha blikket på oppgaven vår uansett hva som foregikk ellers. Jeg merket også at jeg likte å ta ansvar i slike situasjoner, holde teamet samlet og være en påvirker. På den andre siden oppdaget jeg at jeg kunne lukke meg inn i meg selv hvis jeg var veldig presset. Da ble særlig de irakiske kollegene mine usikre på hvor de hadde meg. Jeg måtte jobbe med å være veldig tydelig på om jeg var glad, fornøyd, sint eller frustrert. Noe av det viktigste jeg lærte, var at du påvirker folk rundt deg veldig. Ikke bare med hva du gjør, men ikke minst hva du ikke gjør.

Vendepunktet i Irak kom da Saddam Hussein ble funnet i en hule i Tikrit og pågrepet 13. desember 2003. Birgit husker dagen godt. Hun satt i et møte i Vanndirektoratet i Basra sentrum da gatene ble fylt av folk som skjøt i lufta, såkalt «happy shooting». Først ble hun «beroliget» med at det sikkert bare var en bryllupsfeiring, men hvem i alle dager har et slikt bryllup, tenkte hun. Så ringte telefonen på direktørkontoret, og de fikk beskjeden om at han var funnet. Flere og flere trakk ut i gatene, og av sikkerhetsårsaker ble Larsen og kollegene kjørt til hotellet for å pakke og være klare for evakuering.

– Men på ettermiddagen ble det plutselig helt stille. Skremmende stille! Da jeg kom på kontoret dagen etter, viste det seg at stillheten kom da TV-bildene fra pågripelsen ble vist, der Saddam Hussein sto som en landstryker, skitten og bustete, mens en amerikansk lege undersøkte ham i munn, ører og hår … Mine kolleger sa at selv om Saddam Hussein var en diktator, var han deres sterke mann. Det var ikke nødvendig å ydmyke taperen på den måten. Det var en kjempefornærmelse overfor hele det irakiske folket, og i mine øyne den største feilen som ble gjort av koalisjonsstyrkene. Det var total mangel på kulturell forståelse!

Vendepunktet

Da Larsen kom tilbake til Irak etter juleferien i Norge, merket hun tydelig at ting hadde forandret seg.

– Motstanden hadde begynt å gro, det var flere demonstrasjoner og uttrykt misnøye med koalisjonsmakten. Det var tydelig mer religiøs fundamentalisme, og det er ikke uten grunn at man sier at grobunnen for IS startet i Irak på den tiden. Det var et definerende øyeblikk, og da hjalp det ikke akkurat med fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengselet som ble avslørt rett etterpå. Det var nok en enorm fornærmelse som snudde mentaliteten i et helt samfunn.

– Er det noe fra denne opplevelsen du har tatt med deg videre?

– Jeg tenker jo at det uansett i et mangfoldsperspektiv er viktig å tenke gjennom forskjeller på folk for å lykkes med kommunikasjon, enten forskjellene er basert på nasjonalitet eller kultur eller andre faktorer. Det er jeg bevisst på også når vi jobber med kolleger i Sverige, Danmark, India, Litauen og Polen. Du må tenke veldig godt gjennom ikke bare hva du kommuniserer og hvor ofte, men også hvordan du kommuniserer, sier Larsen.

Hun tar en liten pause. Kikker ned i bordet. Tenker.

– Da jeg reiste fra Irak, tenkte jeg at det aldri vil være noen ting jeg kommer til å møte noensinne senere som kommer til å være i nærheten av så utfordrende som det jeg har vært gjennom nå. Det har gjort noe med meg. Jeg har fått en indre ro som gjør at når jeg står foran vanskelige situasjoner, så vet jeg at det kommer til å gå bra!

Si «ja»!

Mens Birgit Farstad Larsen jobbet i Irak, vant hun prisen Årets unge rådgiver i regi av Rådgivende ingeniørers forening. Nå er hun selv toppsjef og forbilde for mange unge ingeniører. Den rollen er hun bevisst. Derfor varmet det litt ekstra da hun samme dag som hun ble utnevnt til administrerende direktør, fikk en mail fra en ung rådgiver som skrev at hun ville takke for rådene Larsen ga da hun startet i Cowi. Hun hadde fulgt dem og fått mange muligheter.

– Hva sa du til henne?

– Jeg sa at det beste rådet til dere nyansatte er å si «ja»! Hvis du blir spurt om å ta på deg et prosjekt eller en oppgave, ikke tenk på om du er kvalifisert eller om det er nøyaktig den oppgaven du drømmer om – bare si ja! Hvis du gjør det, blir du sett på som en person å regne med, og du får flere muligheter. Du får oppleve og erfare ting du ellers hadde vært foruten, og etter hvert vil det føre til at du får påvirke mer.

Som leder er Larsen opptatt av sitt ansvar for å bidra til at de ansatte utvikler seg, noe hun mener er en grunnleggende drift i de fleste.

– Særlig i en kompetansebedrift som vår er mange opptatt av medarbeiderskap, og jeg synes det både er viktig og spennende å jobbe med hvordan ledere og medarbeidere sammen kan påvirke vår utvikling! I en sunn virksomhet må du ha god lønnsomhet, fornøyde kunder og motiverte medarbeidere. Det er et trekantsamarbeid hvor ingenting kan velges bort og alt må fungere! Det er grunnmantraet i min ledelse, sier hun.

Ville redde Vågen

Da Larsen var liten, tenkte hun ikke på å bli leder, men hun ville bli som storebroren Martin! Da Martin begynte på skolen, var fire år gamle Birgit kjempemisunnelig. Derfor satte hun seg på motsatt side av bordet for ham hver gang han skulle gjøre lekser, og kopierte alt han gjorde. Resultatet av det var at hun kunne skrive da hun begynte på skolen, men hun skrev speilvendt!

– Jeg brukte lang tid på å få snudd de s-ene og r-ene, sier hun og ler.

Etter hvert som hun selv beveget seg oppover klassetrinnene, merket hun at det var matte- og naturfagene som appellerte mest til henne.

– Jeg syntes at samfunnsfagene og språk var interessant også, men jeg klarte ikke helt å se for meg hva jeg skulle bruke det til. Altså – hva blir du da? Jeg var nok opptatt av at det skulle være noe konkret!

I ungdomsårene engasjerte hun seg i Natur og Ungdom, og da hun fullførte videregående hadde hun et klart mål om å løse vannforurensingsproblematikken i Vågen i Bergen. Siden storebror Martin nå studerte ved NTNU, ville hun også begynne der og fordype seg i vannkjemi. Men det var vanskelig å bli akseptert som student ved fakultetet for kjemi og kjemiteknikk, så etter råd fra Martin søkte hun seg til bygg. Det var lav aktivitet i byggebransjen midt på 90-tallet og enklere å komme inn. Så fort hun hadde begynt på bygg, søkte hun om overgang til kjemi. Men da hun etter to uker fikk beskjed om at hun var akseptert ved det nye fakultetet, takket hun nei.

– Da hadde jeg allerede sett hvilke muligheter som finnes innen bygg og hvor mye du kan bli. Jeg hadde ikke lenger lyst til å bytte! Og akkurat dét synes jeg er viktig å formidle til de unge: Når du er 19 år og søker, tenker du at du blir låst til den retningen du velger, men har du en sivilingeniørutdannelse, er det nesten ubegrenset hvilke veier du kan ta!

Cowi 2030

Larsen har vært med på en rivende utvikling innen digitalisering av prosjekter. Hun mener det at både rådgiver, arkitekt, byggherre og entreprenør har tilgang til den samme informasjonen digitalt, har gjort samarbeid i prosjekter mye mer effektivt, samtidig som det har medført mye bedre kontroll og kvalitet på prosjekteringsgrunnlaget før byggestart.

– Å få mer ut av digitale tvillinger i driftsfasen er det neste store for å virkelig ta hull på den digitale verdien! Og skal vi få til det, må vi lage et grensesnitt folk flest forstår. Vi som bransje er nødt til å få på plass en digital driftsløsning som ikke krever at du er utdannet BIM-koordinator (bygningsinformasjonsmodellering) for å kunne styre et bygg effektivt og bærekraftig. Jeg tenker det er der noe av den absolutt største gevinsten ved digitalisering av byggeprosjekter ligger, sier hun.

Cowi har som mål å vokse innen alle virksomhetsområder. For som Larsen sier: «Hvis du ikke vokser, så krymper du!».

– Hvor står Cowi i 2030?

– Jeg tenker at vi har samme type basis og jobber sammen med de samme folka, litt på kontoret og litt hjemmefra. Jeg tror vi jobber mer tverrgeografisk enn i dag, og med kun bærekraftorienterte prosjekter. Og så tror jeg vi kommer til å ha vesentlig høyere omsetning innen fornybar energi enn det vi har i Norge i dag, sier hun.

– Jeg har også et håp om at digitaliseringen skal bevege seg en del fremover, slik at vi i 2030 kan se rådgiverrollen på en litt annen måte. At vi ikke sitter og blir målt på timer, men verdiskapning! Og at vi blir en større faktor gjennom hele verdikjeden fra tidlig fase til drift. For jeg er kjempestolt over å jobbe i denne bransjen og prøver også å kommunisere til våre ansatte at de skal være stolte av betydningen de kan ha. Vi legger premissene for gode, bærekraftige, kostnadseffektive og byggbare løsninger med stor samfunnsmessig betydning. Jeg synes det er litt greit av og til å tenke på at det du driver med, har en høyere mening.

Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 2/2023