Kim Jung-un gir gode råd om konstruksjonen av den nye bomben. Modellen som vises her, minner om en konvensjonell totrinns bombe med Teller-Ulam-konstruksjon. Men eksperter mener at bomben som ble testet kan ha hatt en annen og mye enklere konstruksjon – en såkalt boosted bombe – hvor sprengkraften er mindre enn den i en «ordentlig» hydrogenbombe. (Bilde: AP/NTB Scanpix)

Nord-Korea atombombe-prøvesprengning

Var det en ekte eller en oppspritet bombe Nord-Korea testet?

Her er ekspertenes foreløpige vurderinger.

Nord-Korea hevder at deres siste atombombe-prøvesprengning var en test av en hydrogenbombe.

Men mye tyder på at det ikke var snakk om en «ordentlig» hydrogenbombe, men en eller annen form for en mellomting mellom en fisjonsbombe – hvor sprengkraften kommer fra spaltning av uran eller plutonium, og en termonukleær bombe, hvor sprengkraften kommer fra sammensmeltning av hydrogenisotopene deuterium og tritium etter Teller-Ulam-designet (se under).

Prosessene i konvensjonelle kjernefysiske bomber, som de som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945, ligner litt på det som skjer i et kjernekraftverk, mens prosessene i en hydrogenbombe kan sammenlignes med det som skjer i en fusjonsreaktor som Iter.

Sprengkraften til bomben vurderes til å ha tilsvart 120 kilotonn TNT – eller åtte ganger Hiroshima-bomben og seks ganger den bomben som Nord-Korea testet i september 2016.

Men den nye bomben var ikke nødvendigvis en ekte hydrogenbombe; den kan like godt ha vært en mellomting i form av en boosted bombe, hvor fusjonsprosessene i bomben snarere har til hensikt å øke sprengkraften fra fisjonsbomben, enn å gi sprengkraft selv.

Venter på eventuelt utslipp

Hvis gasser slipper ut til atmosfæren fra den nordkoreanske sprengningen – som ble foretatt under bakken – blir det kanskje mulig å bestemme mer nøyaktig hvilken type bombe som nordkoreanerne har testet.

Men det kan ta uker før gassene lekker ut til atmosfæren, og det er usikkert hvor enkelt det i så fall blir å detektere dem.

Likevel, teorien om at gasser vil slippe ut styrkes av at det 8½ minutter etter det første skjelvet i Jorden – beregnet til styrke 6,3 af US Geological Survey og forårsaket av bombesprengningen – ble detektert enda et skjelv med styrke 4,3.

En slik hendelse, som kan være en form for kollaps i tunnelsystemet, øker sannsynligheten for at gasser – som kan detekteres av Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty Organization (CTBTO), har lekket ut i atmosfæren.

Uansett hva vi senere måtte være i stand til å konkludere om bomben, er det ingen tvil om at det sett fra et nordkoreansk synspunkt har blitt gjort betydelige fremskritt, og at det sett fra omverdens synspunkt virkelig er grunn til økt bekymring.

Teller og Ulams design

De fleste moderne hydrogenbomber er basert på den såkalte Teller-Ulam-konfigurasjonen, som ble utviklet av den ungarskfødte fysikeren Edward Teller og den polskfødte matematikeren Stanislaw Ulam i 1951.

Første trinn, fisjonsbomben, er basert på spalting av plutonium, som skal gi energi til å produsere de temperaturene og det trykket som er nødvendig for å få deuterium-atomene i det innkapslede litium-deuteridet i andre trinnet, til å fusjonere med tritium. Tritium som dannes når lithium-6-isotoper bombarderes med nøytroner. Av samme grunn blir det benyttede lithium-deuteridet – et fargeløst krystallinsk stoff med et smeltepunkt på 689 grader celsius og en egenvekt på 0,78 – beriket med Li-6, som utgjør 7,5 prosent av naturlig litium.

Første trinn initieres av høyeksplosive sprengstoffer som er plassert slik at de vil presse et materiale som for eksempel aluminium eller beryllium, inn på en ring av plutonium-239, hvor spaltningsprosessen går i gang når tettheten i materialet blir høy nok.

Man benytter gjerne plutonium i det som er kjent som delta-tilstanden, siden dette er en tilstand der det er enklere å komprimere stoffet.

En reflektor av et tungt materiale – for eksempel uran-238 – holder alt sammen, slik at energien fra det første trinnet, som i stor grad er i form av røntgenstråling, kan overføres til det andre trinnet. Fusjonsprosessen som skjer i tritiumgassen har som formål å generere nøytroner, noe som setter ekstra fart i fisjonsprosessen i plutonium-239.

Røntgenstrålingen fra første trinn vil deretter presse polysterenskummet sammen rundt litium-deuterid-pulveret og sette fart i trinnets «tennrør» – en stang av plutonium. Noen av nøytronene fra fisjonsprosessen i «tennrøret», vil absorberes av litium-6, og det vil dannes tritium som vil fusjonere med deuterium. Dette utløser dermed den enorme sprengkraften til bomben.

brint2
brint2

 

Artikkelen er tidligere publisert på Ing.dk

Kommentarer (14)

Kommentarer (14)