MIKROPLAST

Vannprøver fra Tåsen skal gi mindre mikroplast på E18 Vestkorridoren

Håper den nye testmetoden skal gjøre noe med det store kunnskapshullet knyttet til mikroplast fra veitrafikken i dag.

Med disse vannprøvene håper Eilen A. Vik, som leder vannprøvetakingen for Aquateam, å få bedre oversikt over mengden mikroplast i tunnelvaskevannet i Tåsentunnelen.
Med disse vannprøvene håper Eilen A. Vik, som leder vannprøvetakingen for Aquateam, å få bedre oversikt over mengden mikroplast i tunnelvaskevannet i Tåsentunnelen. (Foto: Mari Gisvold Solberg)

Håper den nye testmetoden skal gjøre noe med det store kunnskapshullet knyttet til mikroplast fra veitrafikken i dag.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 235,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

Tåsen: Hun gnir hendene sammen, og dytter dem godt ned i lommen på vei ned den smale metalltrappen. Etter et siste forsøk på å få varme i fingrene tar hun et godt tak rundt krana og vrir om. Det møkkete vannet fosser ut i en turkis plastbøtte, før hun løfter opp en stor metallflaske og fanger strålen. 

Den kalde flasken fylles raskt. Fra en kran litt lenger oppe på veggen, på motsatt side av rommet fyller hun den neste, før hun skrur igjen og gnir hendene sammen i et nytt forsøk på å få varmen i de kalde fingrene. 

Når hun tar vannprøver er det nemlig ikke lov å bruke hansker. 

Les også

Mangelfulle testmetoder

Det er ikke første gangen Eilen A. Vik er i Tåsentunnelen for å ta prøver av tunnelvaskevannet. Sammen med kollegene Lelum Manamperuma og Subhash S. Rathnaweera fra Aquateam Cowi, tar hun prøver fra ulike dyp i sedimentasjonsbassenget inne i tunnelen, mens bilene suser forbi under dem. 

De er på leting etter et materiale det så langt har vært vanskelig å fastslå omfanget av. Det man allerede vet, er at det er et problem. Men hvor stort det er, gjenstår å se. 

Lelum Manamperuma og Subhash S. Rathnaweera tar prøver fra ulike dyp i vaskevannet i Tåsentunnelen. Foto: Mari Gisvold Solberg

– Det vi håper å få ut av disse vannprøvene er å få kartlagt problemet, hva er status, hvor mye handler det egentlig om, sier Nina Jørgensen. 

Jørgensen er miljøkoordinator i Statens Vegvesen. Hun er med Vik og kollegene inn i Tåsentunnelen på jakt etter mikroplast. 

– Det vi vet, er at veier er den nest største kilden til utslipp av mikroplast i Norge, etter nedbryting av marin plast. På grunn av mangelfulle målemetoder vet vi egentlig ikke omfanget av problemet. Med nye testmetoder fra Cowi håper vi å få tall på hvor stort det er, og å kunne teste ulike rensemekanismer for å fjerne mikroplast fra vaskevannet i tunnelene våre, sier hun. 

Dekk og veimerking

Siden Jørgensen ikke er med på selve prøvetakingen får hun ha på seg hansker inne i tunnelrommet. Det samme får hennes kollega Kjersti Kronvall. 

Kronvall forteller at bildekk er hovedkilden til mikroplast fra vei. Etter dette kommer veimerking og bindemiddel i asfalt. 

– Ingen vet nøyaktig hvor store tall det er snakk om. De tallene vi viser til er estimert av noen på et kontor. Foreløpig ser vi et gap mellom det vi finner og tallene vi bruker. Kunnskapshullet er stort, og det håper vi å få gjort noe med nå, sier hun. 

Nina Jørgensen, Kjersti Kronvall og Eilen A.Voll inne i Tåsentunnelen. Foto: Mari Gisvold Solberg

Behov for kunnskap

Vegvesenet er ikke alene om å sette mikroplast på dagsorden. I Statsbudsjettet 2019 understrekes behovet for økt kunnskap og tiltak knyttet til mikroplast fra vei. 

Allerede i 2017 fikk Miljødirektoratet oppdrag fra Klima- og miljødepartementet knyttet til mikroplast fra veistøv. I første omgang skulle direktoratet utrede mulige renseløsninger som fanger opp mikroplast, for så å utrede virkemidler som hyppigere veivasking for å hindre avrenning av mikroplast fra veier. 

Direktoratet konkluderte med at det er vesentlige kunnskapshull knyttet til mikroplast i veistøv, og at det ikke finnes noen standardisert måte å analysere innholdet av mikroplast på. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne tall fra ulike studier som er gjennomført. 

«Økt kunnskap er i mange tilfeller en forutsetning for å kunne gi en tydelig anbefaling om tiltak og Miljødirektoratet mener derfor at kunnskapsinnhenting må prioriteres», skriver direktoratet i svaret til departementet. 

Les også

Tester om rensing tar mikroplast

Det er nettopp dette kunnskapshullet Vik og kollegene prøver å tette. Sammen med kolleger fra Universitetet i Aalborg og Norce gjennomfører de tre ulike analyser av vannprøvene for å se hvor mye mikroplast som befinner seg i vaskevannet.

– Sedimenteringstid er normalt på cirka fire uker. Vi tar prøver etter en uke sedimentering, etter to uker, etter tre uker og rett før utslipp. På denne måten prøver vi å finne ut av hva som egentlig går ut i miljøet når vannet er ferdig renset, og om rensetiden er riktig, sier Vik. 

For Vegvesenet kan svarene på dette gi flere følger. 

Eilen A. Vik leder vannprøvetakingen for Aquateam. Foto: Mari Gisvold Solberg

Prøver som viser konkret mengde mikroplast vil gjøre det mulig å teste ulike renseløsninger for vaskevann på mikroplast og se effekten av de ulike løsningene. 

Fra E18 til hele landet

Teknisk Ukeblad har tidligere skrevet om ulike renseløsninger som testes på tunnelvaskevann i Bjørnegårdstunnelen i Sandvika. Når prøvene fra Aquateam Cowi er ferdig analysert, er planene å teste hvordan mikroplast renses i de ulike renseløsningene i Bjørnegårdstunnelen.

Jørgensen, som jobber som miljøkoordinator for utbyggingen av E18 Vestkorridoren, understreker hvor viktig miljø og utslipp blir i det enorme veiprosjektet. 

– For oss er det kjempeviktig å få vite mer om hvordan vi kan rense vekk mikroplast i veivann. Vi er den mest trafikkerte veistrekningen i Norge og må velge tiltak som begrenser forurensning til de vannområdene vi slipper vaskevann ut i, sier hun. 

Kronvall, som jobber i Vegdirektoratet, håper resultatene kan gagne alle norske veier.

– Kunnskapen vi kommer frem til er noe vi tar i bruk og implementerer i hele organisasjonen. Forhåpentligvis kan man bruke resultatene her i prosjekter landet rundt, sier hun. 

Håper på forskningsmidler

Vannprøvene må tas i metallbeholdere helt uten plast, så også innsiden av korken i beholderne er dekket med metall. Foto: Mari Gisvold Solberg

Tilbake i tunnelen er Vik og kollegene i ferd med å pakke sammen vannprøvene. Med stive fingre skrur hun plastkorkene, som er dekket av metall på innsiden, hardt fast på de store metallflaskene. 

– Det er veldig viktig å ikke kontaminere prøvene. Både bruken av plastflasker, hansker med mikroplast i eller klær med mye mikroplast kan gi feil resultater, forklarer hun. 

Tilbake på laboratoriet skal prøvene under et mikroskop som automatisk måler størrelsen på partiklene i prøven. Ved hjelp av bilder skal de så sammenliknes med mikroplast fra dekk, veimerking og bindemiddel for å slå fast at det er snakk om mikroplast og ikke andre partikler. 

Noen av testene skal så gjennomføres hos Norce og noen på universitetet i Aalborg. 

Selv skal Vik gjennomføre det som kalles Pyrolyse GCMS. 

– Det er en forbrenning der vi måler forbrenningsproduktene og ser hva som er igjen, sier hun. 

Foreløpig finnes det ikke noen internasjonal standard for testing av mikroplast. 

– I dag er det litt for kostbart og det er litt for mye på forskningsstadiet. Vi har søkt om forskningsmidler fra Forskningsrådet, og håper at vi på sikt kan finne metoder som gjør at man raskt, og enkelt kan slå fast hvor mye mikroplast som er i ulike sedimentasjonsbasseng, sier hun. 

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå