Arkivfoto av Hunderfossen kraftstasjon i Gudbrandsdalslågen.
Arkivfoto av Hunderfossen kraftstasjon i Gudbrandsdalslågen. (Foto: NTB Scanpix)

DEBATT: SKATT VANNKRAFT

Vannkraftnæringen er i realiteten den hardest beskattede i Norge

Men nå kan det skje noe, skriver rådgiver for KPMG i dette innlegget.

  • Vannkraft

Vannkraften har i lengre tid vært en kilde til ren, fornybar energi for norske forbrukere. Ikke bare for norske husholdninger, men også for kraftkrevende industri.

På grunn av vannkraftens evne til å regulere produksjonen i forhold til etterspørsel, sies det gjerne at vannkraften kan fungere som et batteri på grunn av sin mulighet til å kunne magasinere vannet. Man er derfor ikke er avhengig av at solen skinner eller vinden blåser for å kunne produsere ren strøm.

At bygging av vannkraftverk medfører inngrep i naturen er heller ikke særlig omtvistet, og oppdemming av vann vil naturlig nok påvirke vassdragene nedenfor magasinene, kanskje spesielt hva gjelder fiske. Derfor er bransjen underlagt en rekke vilkår, som f.eks. krav til minstevannføring, for å begrense skadevirkningen av inngrepene.

En ikke ubetydelig andel av de norske vannkraftverkene begynner å trekke på årene, og har eller vil snart få behov for oppgraderinger. I følge energimeldingen som Stortinget behandlet i 2016, trengs det 110 milliarder kroner frem til 2050 for å rehabilitere eksisterende kraftverk. [1]

Det offentlige må sikre finansiering

De aller fleste store kraftverkene i Norge er i offentlig eie. Noen unntak finnes, men dette gjelder hovedsakelig kraftverk som fortsatt er underlagt vilkår om hjemfall. Det følger av de nylig endrede konsesjonsreglene at private investorer på nærmere vilkår kan eie inntil 1/3 av konsesjonene[2]. Inntil videre er det imidlertid de færreste offentlig eide kraftverk som har fått private investorer inn på eiersiden.

Dette betyr i praksis at det indirekte er det offentlige som må sikre finansieringen av rehabiliteringene, enten via kapitaltilførsel eller i form av reduserte utbytter, eller en kombinasjon av disse. 

Om forfatteren: 

Trond Thorvaldsen har lang erfaring med skattemessige problemstillinger, hovedsakelig relatert til norsk bedriftsskatterett. Han besitter også spesialkompetanse innen kraftrelaterte skatter og avgifter, herunder særskatter knyttet til norsk vannkraft. Thorvaldsen har også bred erfaring med restruktureringer og M&A.

Kilde: KPMG

I disse dager verserer diskusjoner i mange kommuner om eiendomsskatt for fast eiendom. Mye kan tenkes sagt om dette temaet, men det illustrerer i hvert fall et behov for inntekter i kommunesektoren. Behovet for inntekter henger også sammen med behov for å redusere kostnader. Da er det dårlig nytt for de kommunale eierne at det er et enormt kapitalbehov i vannkraftsektoren.

Om det ikke er behov for kapitaltilskudd fra eierne, er det i hvert fall sannsynlig at det i en lengre periode vil bli reduserte utbytter fra vannkraftverkene. Dette henger også sammen med at det forventes lave priser for vannkraften fremover. En snørik vinter med høye kraftpriser endrer ikke dette bildet i et lenger perspektiv. Det vil ifølge bransjen fortsatt være høyere tilbud enn etterspørsel en tid fremover, med dertil hørende lave kraftpriser. Dette til tross for at det bygges utenlandskabler og datasentre for både å eksportere deler av kraftoverskuddet, og for å øke forbruket innenlands.

Ekstrabeskatning 

Vannkraftnæringen har i lengre tid anført at også de skattemessige rammevilkårene gjør det vanskelig å finne bedriftsøkonomisk lønnsomhet i reinvesteringsprosjektene, til tross for at de ville vært lønnsomme fra et samfunnsmessig perspektiv.

Kraftverk over 10 000 kVA er undergitt en ekstrabeskatning (grunnrenteskatt) på 35,7 %. Dette gir en marginalskattesats på 58,7 %. I tillegg kommer både eiendomsskatt, konsesjonsavgift og pålegg om levering av konsesjonskraft.[3]

Bakgrunnen for grunnrenteskatten er at vannkraftproduksjon er forvaltning av en naturressurs, som har potensiale for avkastning utover det som tilsvarer normal avlønning til arbeidskraft og normal avkastning på kapital.[4] For å skjerme normalavkastningen fra grunnrentebeskatning er det vedtatt at en såkalt friinntektsrente skal benyttes på skattemessig investert kapital. Friinntektsrenten utgjorde for 2017 0,4 %. Hvorvidt dette reelt reflekterer en normalavkastning er gjenstand for diskusjoner mellom bransjen og Finansdepartementet, men omtales ikke videre her.

Avskrivningsperioden for vannkraftanlegg er i stor grad 67 eller 40 år, avhengig av type anleggsmiddel. Dette er en relativt lang avskrivningsperiode. Vindkraftverk som settes i drift innen 2021 kan avskrives over 5 år, mens petroleumsinstallasjoner avskrives over 6 år. Dette, sett i sammenheng med en noe annerledes utformet friinntekt i petroleumssektoren, understøtter bransjens argument om at vannkraftnæringen i realiteten er den hardest beskattede næringen i Norge.

BKK har i artikkel i Bergens Tidende 12 mars 2018 uttalt at de har skrinlagt flere prosjekter som følge av dagens skattetrykk. BKK er etter hva vi erfarer ikke alene om dette.

Gir ikke effekt

Samfunnsøkonomisk fornuftige investeringer som kunne medført høyere utnyttelsesgrad, og reduserte miljøkonsekvenser av inngrep i naturen, vil med begrunnelse i skattemessige rammevilkår kunne bli utsatt eller skrinlagt, dersom de er å anse som nyinvesteringer eller påkostninger som må aktiveres og avskrives.

Dette synliggjør et behov for å optimalisere nødvendige og pålagte rehabiliteringsarbeider ved vannkraftverkene, slik at investeringene også blir bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Dersom en skattyter utfører fradragsberettiget vedlikeholdsarbeid kan han om han ønsker velge å aktivere kostnaden, for deretter å avskrive denne. Det synes opplagt at det bedriftsøkonomisk lønnsomme vil være å kostnadsføre mest mulig med en gang, når marginalskattesatsen utgjør hele 58,7%. Om arbeidet i stedet skal anses å utgjøre en påkostning vil kostnaden måtte aktiveres og avskrives, i verste fall over 67 år. Riktignok vil den skattemessige verdien inngå i friinntektsgrunnlaget, men med dagens lave rentenivå gir ikke dette nevneverdig effekt.  

Det kan være vanskelig å trekke eksakte skiller mellom hva som skal anses som fradragsberettiget vedlikehold, og hva som skal anses som aktiveringspliktig påkostning.

I Skatte-ABC 2016/17 er vedlikehold definert som "arbeider som utføres for å bringe formuesobjektet tilbake i den stand det tidligere har vært som nytt", mens "kostnader til å sette formuesobjektet i en stand som det ikke har hatt tidligere" ikke anses som vedlikehold, men må aktiveres som påkostninger. Påkostninger omfatter således arbeider som fører formuesobjektet til en annen eller bedre stand enn den tidligere har vært i, herunder tilbygg, modernisering eller rene endringer. Dette skillet er også lagt til grunn i annen juridisk teori, ref. f.eks. Fredrik Zimmer Lærebok i skatterett, 7. utgave, Oslo 2014 s. 186 og 187.

Ut fra denne tilsynelatende enkle grensedragningen kan det utledes en rekke problemstillinger.

Det kan f.eks. være et spørsmål om hvilke komponenter som til sammen utgjør et formuesobjekt[5], hva som skal anses som endringsarbeider, eller hva som skal anses som standardheving. Om det kan kreves fradrag for tenkt vedlikehold når det foretas påkostninger i stedet for utbedringer/vedlikehold er en annen relevant problemstilling.

En problemstilling som i kraftbransjen er gjenstand for særlig fokus, er skattemessige vurderinger relatert til rehabilitering av dammer som følge av endret sikkerhetsforskrift.

Særlig om dam-rehabilitering

Vannkraftprodusentene har sammen med Energi Norge tatt initiativ til å avklare skattemessig behandling av pålagte utbedringer av magasiner (dam-rehabilitering). Det vises her til Notat fra Advokatfirmaet Thommessen til Energi Norge datert 11.04.2013, samt brev til Energi Norge fra Sentralskattekontoret for Storbedrifter datert 02.10.2014 (begge er publisert på Energi Norges hjemmeside).

Bransjens utgangspunkt er at kostnadene til dam-rehabilitering i stor grad refererer seg til verdireduksjon som allerede har funnet sted, fremfor å ha verdi for verdiskapningen i senere år, slik at kostnaden må anses oppofret når den er pådratt. Følgelig mener bransjen at kostnadene må være direkte fradragsberettigede som vedlikehold. 

Skatteetatens tilbakemelding er at arbeidene ikke relaterer seg til erstatning av utslitte materialer med nye og bedre, men er forsterkninger av og tillegg til eksisterende driftsmidler som vil sikre inntekter også fremover i tid. Skatteetatens syn er dermed at kostnadene til rehabilitering vil måtte aktiveres og avskrives. 

Stridens tema er kort oppsummert hvorvidt rehabiliteringen har "varig verdi", når det, som kraftprodusentene anfører, ikke tilføres noe nytt, ei heller ny funksjonalitet. Skatteetaten er av motsatt oppfatning, altså at det i realiteten tilføres noe nytt/annet, eller sagt på en annen måte; at det foretas aktiveringspliktig standardforbedring og/eller endringsarbeider.

Etter hva vi erfarer er temaet til behandling hos skatteetaten, med mulig fortsettelse i rettssystemet. Om bransjens syn ikke vil vinne frem verken hos skatteetaten eller i rettssystemet, vil problemstillingen i hvert fall kunne benyttes som argumentasjon for hvorfor det er behov for en gjennomgang av de skattemessige rammebetingelsene bransjen er underlagt.

Viktig med konkret vurdering

Skulle skattyter-siden vinne frem med sine synspunkter vil en stor andel av kostander til rehabilitering kunne være direkte fradragsberettigede. I motsatt fall vil kostnadene i utgangspunktet være aktiveringspliktige. Det er imidlertid vanskelig å være kategorisk, da rehabiliteringsarbeidene vil kunne være uensartede, altså at de kan variere fra tilfelle til tilfelle.

I mange tilfeller vil det antakelig også være hensiktsmessig å utføre annet arbeid på installasjonene enn det som fremkommer av pålegg fra NVE når kraftverket, eller tilhørende installasjoner, først er stengt for rehabilitering. Dette vil innebære at enkelte arbeider likevel kan være fradragsberettigede som vedlikehold etter en konkret vurdering.

Når det gjelder standardforbedringer vil det foreligge fradragsrett såfremt utskifting av eldre deler foretas med nye som etter dagens nivå tilsvarer samme standard (høy, middels, eller lav) som formuesobjektet har vært i tidligere. Dette forutsetter imidlertid at det eksisterte et vedlikeholdsbehov.

Hvis det foretas utskifting av deler av et driftsmiddel er det for øvrig nødvendig å være oppmerksom på at omfattende utskiftinger kan medføre at hele driftsmidlet skal anses å være nytt.

Med de beløp det her er snakk om, og den avskrivningsperioden som er aktuell for mange av disse kostnadene, vil det være fornuftig å foreta en grundig gjennomgang av prosjektene for å vurdere om noen av kostnadene kan kvalifisere til direkte fradrag. Det er samtidig viktig å sikre god dokumentasjon, og å gi informasjon til skatteetaten, gjerne i form av vedlegg til selvangivelsen der det redegjøres for de konkrete prosjektene, og i hvilken grad kostnadene er direkte fradragsført.

Nye skattemessige rammebetingelser

Regjeringen har signalisert at de ønsker å se på de skattemessige rammebetingelsene for vannkraftnæringen. Foreløpig har imidlertid lite skjedd rundt dette. Det blir spennende å se om og eventuelt hva som vil komme ut av en slik gjennomgang. Inntil videre er det imidlertid klart at det vil være viktig å sikre fradrag for kostnader som etter en konkret vurdering skal anses som vedlikeholdsarbeider, ref. over. Det antas for øvrig at dette også vil være viktig etter at eventuelle endringer er vedtatt, selv om betydningen kanskje vil bli redusert noe.

Til sist kan det nevnes at OED i Energimeldingen som ble behandlet i Stortinget i 2016 foreslo å oppnevne en ekspertgruppe som "skal gi anbefalinger om omlegging av ordningene med konsesjonskraft og -avgift for vannkraft. Formålet er å oppnå en mer effektiv og samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av vannkraftressursene". Forslaget ble ikke vedtatt i Stortinget med følgende henstilling til regjeringen: "Det henstilles til regjeringen å videreføre konsesjonskraftordningen slik den er i dag".[6] Ekspertgruppen ble derfor aldri oppnevnt. Det blir spennende å se om Finansdepartementet vil ha større suksess med sitt arbeid.

Fotnoter: 

[1] Meld St 25 (2015-2016)

[2] Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven) § 5

[3] Kraftprodusentene betaler også naturressursskatt, men denne er i teorien ikke ment å være en ekstra skattebelastning, da denne kommer til fratrekk i alminnelig inntektsskatt. Den kan imidlertid i ha likviditetseffekt dersom kraftprodusenten ikke har tilstrekkelig alminnelig inntekt til å motregne naturressursskatten fullt ut.

[4] Ot.prp. nr. 23 (1995-1996)

[5] Se f.eks. Bedriftsbeskatning i praksis, 4 utg. 2012, side 305 som gjelder Skattekontorets kontorvedtak vedr rehabilitering av kraftturbin – ikke påklaget

[6] Innst 401 S (2015-2016)

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)