Når kommunene skal forberede vann- og avløpstjenestene på krise og krig, trenger de tydeligere nasjonale svar på hva tjenestene faktisk skal tåle. «Krise og krig» kan bety mye forskjellig. Handler det om krise i Norge mens en krig pågår andre steder i Europa, eller om krigshandlinger her hjemme der også vannforsyningen kan bli et mål?
Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) har bedt kommunene forberede seg på krise og krig. Brevet gir viktige oppfordringer, men få konkrete svar på hva dette betyr for vann- og avløpstjenestene.
Da kan «krise og krig» bli tolket ulikt fra kommune til kommune. Noen kan legge listen høyt. Andre kan gjøre mindre fordi økonomien er presset, eller fordi risikoen vurderes annerledes.
Mer enn dunker i boden
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) råd om vann hjemme, er godt. Noen kanner i boden kan gjøre stor forskjell den første tiden hvis vannet i springen blir borte. Men hjemme trenger vi vann til mer enn å drikke og lage mat. Vi trenger det også til toalett, hygiene, renhold og forsvarlige sanitærforhold.
Samfunnet trenger vann til enda mer. Sykehus og sykehjem, skoler og barnehager, brannvesen, dyrehold i landbruket og virksomheter som bruker vann i den daglige driften, er alle avhengige av vann på ulike måter. Også Forsvaret er avhengig av at det sivile samfunnet rundt fungerer. Soldater trenger drikkevann, og skadde soldater trenger sykehus som virker.
Hører hjemme i totalforsvaret
Derfor hører vann- og avløpstjenestene hjemme i totalforsvaret, der sivile og militære ressurser må støtte hverandre i krise og krig.
Mattilsynet, som er tilsynsmyndighet for drikkevannsforsyningen, er tydeligere på dette enn før. I en nylig kronikk i Nationen skrev administrerende direktør Ingunn Midttun Godal at drikkevann er blitt et mål i krig og at Norge må ruste opp vannforsyningen. Samtidig støtter sektoren seg fortsatt i stor grad på Mattilsynets veileder «Økt sikkerhet og beredskap i vannforsyningen» fra 2017. Når krise og krig nå løftes tydeligere fram, må også veilederen vurderes opp mot dagens trusselbilde.
Det er bra at DSB nå arbeider med å avklare kommunenes ansvar i krig. For vann- og avløpstjenestene blir det avgjørende at kommunene også får tydeligere svar på hva de skal planlegge for.
Skal de ta høyde for en sikkerhetspolitisk krise i nærområdene, eller for krigshandlinger i Norge? Skal de planlegge for langvarig bortfall av strøm og svikt i forsyningskjeder? Hva hvis kritisk infrastruktur angripes flere steder samtidig? Og hvor lenge skal vann- og avløpstjenestene holde stand?
Kommunene og vannbransjen har mye fagkompetanse. De kan vurdere vannkilder, anlegg, ledningsnett og sårbarheter og planlegge tiltak for å styrke beredskapen. Men kommunene bør ikke alene måtte definere hvilke krise- og krigssituasjoner de skal planlegge for.
Når kommunene vurderer risiko i vann- og avløpstjenestene, er erfaringer fra drift og tidligere hendelser en viktig del av arbeidet. Det gir mening ved uhell, teknisk svikt og naturhendelser. I krise og krig må de også ta høyde for at noen bevisst kan forsøke å ramme vannforsyningen eller avløpshåndteringen. Da holder det ikke å se bakover på det kommunen og bransjen allerede har opplevd. Planleggingen må også bygge på oppdaterte trusselvurderinger.
Det vi bygger nå, blir stående lenge. Vannverk, høydebassenger, pumpestasjoner og andre vann- og avløpsanlegg skal stå i flere tiår. Mye kan sikres bedre senere, men noen valg er vanskelige å rette opp når anlegget først er bygget. Hvis anleggene også skal tåle en konflikt der kritisk infrastruktur kan bli et mål, kan det påvirke hvor de plasseres, hvordan de skjermes og hvor mye de koster. Derfor må staten gi tydeligere svar før kommunene tar valg de skal leve med i lang tid.
Har flere oppgaver
Slike valg må tas samtidig som kommunene står overfor andre store oppgaver. De må fornye aldrende vann- og avløpsinfrastruktur, oppfylle strengere rensekrav og håndtere presset på å holde gebyrveksten så lav som mulig. Norsk Vann anslår allerede et kommunalt investeringsbehov i vann og avløp på mellom 411 og 535 milliarder kroner fram mot 2045.
Vann og avløp er i stor grad en kommunal oppgave. Det er kommunene som må planlegge, prioritere og vedta mye av det som skal til, innenfor statlige krav og nasjonale rammer. Derfor blir dette politiske valg i kommunene, selv om konsekvensene av svikt raskt kan merkes langt utenfor den enkelte kommune.
Lokalpolitikerne må kunne forklare innbyggerne hvorfor noen tiltak går foran andre, hvorfor gebyrene øker og hva som står på spill hvis de lar være. Da holder det ikke med generelle nasjonale oppfordringer om å være forberedt. Noe må være skjermet. Men nok må være tydelig.
Vanndunker i boden er fortsatt viktig egenberedskap. Folk bør lagre vann hjemme. Men vann- og avløpstjenestene hører hjemme i totalforsvaret. Da må staten gi tydeligere svar på hva denne kritiske infrastrukturen faktisk skal tåle.
.png){kind=logo}
Bensin- og dieselbilen din styres av verdenskrisene
