KOMMENTAR: Vaksinestrategi i Norge

Uten vaksinestrategi risikerer vi et helt år til på sparebluss – om ikke mer

Kan Norge gå for halv maskin i 16 måneder til, fordi vi satser alt på EUs vaksineplaner?

Sveriges vaksinekoordinator Richard Bergström er den som nå kaster mest lys over den norske vaksinestrategien. Slik bør det vel ikke være, spør TUs redaktør i denne kommentaren.
Sveriges vaksinekoordinator Richard Bergström er den som nå kaster mest lys over den norske vaksinestrategien. Slik bør det vel ikke være, spør TUs redaktør i denne kommentaren. (Skjermbilde: EFPIA)

Kan Norge gå for halv maskin i 16 måneder til, fordi vi satser alt på EUs vaksineplaner?

Frykt i byene og hjemmekontor til jul kan vi klare. Men er det ikke mer sannsynlig at vi må vente i ett år til før samfunnet normaliseres? I så fall er det en direkte konsekvens av Norges korona-strategi, som fagfolkene ikke vil mene noe om.

«Norge kan havne bakerst i vaksinekøen: Flere land hamstrer korona-vaksine» skrev TU tidligere denne uka. I flere andre medier er det også en gryende dekning av vaksinestrategien. Eller mangel på sådan.

For de siste dagene har det blitt klart at Norges strategi i realiteten består i å bli med på lasset i EU, og håpe at de ordner opp. Tidligere i sommer meldte EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at EU selvsagt sto last og brast med sine venner i EØS-området. Men det er først for noen dager siden det i alle fall ble klart offentlig at Norge faktisk får kjøpe rundt 1 prosent av vaksinedosene som EU bestiller.

Vi trenger faglig og ikke politisk vaksinestrategi

Hvor mange vaksiner vi trenger, er uklart. Sverige, som har vært utskjelt for sin mer passive koronastrategi, har egen vaksinekoordinator som mener man må regne med at den enkelte kan trenge å bli vaksinert flere ganger. For noen grupper vil ikke vaksinene virke i det hele tatt. Richard Bergström ble utnevnt i juni, og skal «identifisere strategiske veivalg for å skape forutsetninger for en nasjonal tilgang til vaksine», fortalte den svenske regjeringen da Bergström ble utnevnt.

I Norge er tilsynelatende fagmyndighetene satt helt på sidelinjen i spørsmålet om Norges vaksinestrategi

Uansett Sveriges tilnærming, virker det smart å hente inn en fagperson som kan ta en sentral posisjon i arbeidet med å finne den faglig beste veien videre. Som TU tidligere har kartlagt, er det en rekke aktører som nå kjemper om å bli først med en noenlunde fungerende vaksine. Dette er et teknologisk, medisinsk, farmasøytisk og økonomisk kappløp, men samtidig er det antakelig også slik at de virkelig gode vaksinene vil komme senere. Litt forenklet: Det tar tid å gjøre godt arbeid.

I Norge er tilsynelatende fagmyndighetene satt helt på sidelinjen i spørsmålet om Norges vaksinestrategi. Da TU over flere dager forsøkte å intervjue fagpersoner i Folkehelseinstituttet om dette, ble vi konsekvent henvist til Helsedepartementet.

Vil ikke ha offentlig debatt?

Ønsker ikke helseminister Bent Høie en offentlig diskusjon om hva som er den beste vaksinestrategien for Norge? Slik virker det jo, når det ikke er mulig å få uavhengige fagfolk på myndighetsnivå i tale. Faktisk er det Sveriges vaksinekoordinator som de siste dagene har kastet mest lys over Norges vaksinestrategi. Slik bør det jo ikke være.

Å velge riktig strategi i koronakrisen er ikke enkelt. Likevel: Hemmelighetsskremmeriet som omkranser myndighetenes koronahandlinger – blant annet er det tidligere foreslått å holde koronadokumenter hemmelige i 100 år(!) – leder uvergerlig til dårligere beslutninger.

Sveriges vaksinekoordinator er den som har kastet mest lys over Norges vaksinestrategi. Slik bør det jo ikke være

Jeg har ikke så mange vekttall i beslutningsteori, men det er velkjent at tilgang på kunnskap er viktig for å treffe riktige beslutninger. Når tilgangen strupes ved at det bare er de regjeringen ønsker å høre som får komme med innspill, blir alt vanskeligere.

Norge har i likhet med mange andre land ikke kapasitet til å produsere vaksinene selv. Dette er ikke smittevernutstyr som bedrifter raskt kan skifte over til å lage. Altså er vi avhengige av et samarbeid med andre land og selskaper som vi har liten innflytelse på. Å følge med på EUs strategi, kan derfor absolutt være riktig valg for Norge.

Les også

Noen må stå først i køen

Noen kritikere peker nå på at dette er i ferd med å bli et kappløp mellom rike og fattige land, hvor de rike skaffer seg vaksinene først – fordi de kan betale det selskapene krever. Det er en etisk diskusjon som definitivt er viktig. Norge har med valget av EU som makker bestemt seg for å komme lengst mulig foran i køen. Det er isolert sett selvsagt forståelig ut fra et perspektiv om å verne seg selv og sine nærmeste.

Like viktig i diskusjonen om en vaksinestrategi er hva som er faglig forsvarlig. Hvordan sikrer vi oss at vi bruker de beste vaksinene, til riktig tid? Her er vurderinger fra FHI, som myndighetenes fagorgan, svært viktige for den offentlige debatten om valgene vi tar. Men det får vi altså ikke.

Tre spørsmål som ikke er godt besvart i dag

Jeg er bare en legmann, som ikke har faglige forutsetninger for å si at den ene løsningen er bedre enn den andre. Men som redaktør er noe av mitt ansvar å stille spørsmål. Her er noen som Norge etter mitt skjønn ikke får besvart eller belyst godt nok:

  • Strategien nå er at færrest mulig skal bli syke, fram til vi får vaksinert en så stor del av befolkningen, at spredningen av viruset stopper. Gitt det vi vet i dag, når kommer vi dit? Svaret synes å være nærmere nyttår 2021/22, blant annet basert på hva Sveriges vaksinekoordinator forteller. Hva er effektene for Norge ved å holde på «nullsmitte»-strategien i 16 måneder til?
  • Siden Norge har bestemt seg for å kjøpe plass langt fram i køen, hvorfor kjøper vi ikke vaksiner selv, eventuelt mot en høyere pris? Vi har penger til å kjøpe førsteplassen i køen, hvis vi ønsker.
  • Hvor mange vaksineavtaler bør vi ha? Vi har én – via EU. Hva er det faglig som tilsier at det er det riktige?

Bent Høie og regjeringen har stått i en ekstremt vanskelig situasjon. Men om vi tar feil valg i denne situasjonen, har det både en kostnad her og nå – og vi må identifisere feilene slik at vi kan lære av dem. I stedet får vi hemmelighold og svakere beslutningsgrunnlag fordi regjeringen frykter et svarteperspill.

Les også

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå