Raffineri i Asalouyeh i Iran. 4. november trer USAs sanksjoner mot Iran i kraft.
Raffineri i Asalouyeh i Iran. 4. november trer USAs sanksjoner mot Iran i kraft. (Foto: Reuters/NTB Scanpix)

KOMMENTAR: USA - Iran-sanksjoner - oljemarkedet

USAs Iran-sanksjoner er trolig de mest omfattende i fredstid. Det er flere grunner til at de ikke vil virke

USA risikerer å komme svekket ut av forsøket på å strupe Iransk olje-eksport, mener Øystein Noreng.

 

Tirsdag den 4. november skal USAs nye sanksjoner mot Iran tre i kraft. Detaljerte forskrifter vil bli kunngjort trolig bare noen dager tidligere. De springende punkter er omfanget av sanksjonene, adgangen til unntak og sekundære sanksjoner, og tiltak mot brudd på sanksjonene. Virkningene kan bli betydelige for oljemarkedet, for verdensøkonomien, og for internasjonal politikk. President Trump har til hensikt å vise USAs makt, og om nødvendig å bruke den. Det kan bli vel spennende.

USAs tilbaketrekking fra atomavtalen, JCPOA, og de kommende sanksjonene har lite eller intet å gjøre med Irans kjernekraft. Det internasjonale atomenergibyrået IAEA og de øvrige signatarmaktene, Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og Tyskland, mener at Iran har oppfylt avtalens forpliktelser. Det samme gjelder amerikanere med innsikt i saken.

President Trump ønsker å konfrontere Iran, om mulig for å velte regimet, eller i et hvert fall for å tvinge det i kne, og sette en stopper for Irans innblanding i sitt nabolag. Atomsaken er et påskudd, virkemiddelet er sanksjoner og en undergraving av landets økonomi. Målet er i første omgang å stanse all oljeeksport fra Iran. I tillegg til finansielle sanksjoner, som å hindre bruk av amerikanske dollar i transaksjoner med Iran, er sekundære sanksjoner på trappene som vil gjøre enhver medvirkning til Irans eksport av olje og gass ulovlig, uansett oppgjørsform. Personer og foretak som bryter forbudet vil være straffbare i henhold til amerikansk lov. De trues med bøter og vil kunne nektes adgang til USA. Deres tilgodehavende i USA vil kunne bli konfiskert. De vil ikke kunne bruke amerikanske dollar i noen transaksjoner, heller ikke amerikanske banker, forsikringsselskap eller kredittkort, og de vil bli utelukket fra enhver virksomhet i USA. Amerikanske borgere og foretak vil ha forbud mot enhver transaksjon med noen som er underlagt sekundære sanksjoner.

Krav til støtte for Israel

Trolig er dette den mest omfattende sanksjonspakken pålagt noen gang i fredstid. President Trump og hans medarbeidere ønsker å vise at de regjerer i verden og at deres vedtak har gyldighet utenfor USA. Maktdemonstrasjon synes å være en overordnet motivasjon hos dagens herskere i USA. Konkret dreier det seg denne gangen om å tøyle Iran. Dersom USA ikke evner å skifte ut regimet, skal det i et hvert fall opptre etter amerikanske ønsker. USAs krav synes å være en full tilbaketrekking av iranske styrker fra Syria, sammen med en avslutning av Irans støtte til Hezbollah i Libanon og Houthi-opprørerne i Jemen. USA ønsker dessuten at Iran ikke lenger skal blande seg inn i det politiske liv i nabolandet Irak.

Hovedkravet, tilbaketrekking fra Libanon og Syria, kan trolig forklares med hensynet til Israel. Bakgrunnen er en israelsk frykt for at et iransk militært nærvær i nabolandene, direkte eller indirekte, truer landets sikkerhet. Israel er siden 1990-tallet blitt en stadig sterkere maktfaktor i amerikansk politikk. Rike enkeltpersoner som Sheldon Adelson og Haim Saban bruker sine penger til direkte til å påvirke politikere. Nettverk finansierer vennligsinnede politikeres valgkamp og fremmer dem gjennom media og tenketanker med sympatier for Israel. Viktige israelvennlige krefter som ivret for krigen mot Irak i 2003, egger nå til en konfrontasjon med Iran. President Trumps svigersønn Jareed Kushner er et bindeledd til Israels statsminister Benyamin Netanyahu.

Israels engstelse er ikke ubegrunnet. Irans nærvær svekker Israel overfor nabolandene. Irans støtte til Hezbollah i Libanon gjør et nytt israelsk angrep mer risikofylt. Med Iran i nabolaget er ikke Israels overlegenhet lenger like selvskreven. Iran vil neppe angripe Israel militært, men et sterkere iransk nærvær vil kunne svekke Israels posisjon overfor palestinerne. Israel trenger USA for å holde Iran i sjakk.

Felles fiende, felles venn

Siden tronskiftet i Saudi-Arabia i 2015 er landets forhold til Israel blitt tettere. Iran fortoner seg som en felles fiende. De to har også en felles venn i USA. Dette er bakgrunnen for at det politiske samarbeidet mellom USA, Israel og Saudi-Arabia er blitt styrket og mer åpent. For USA representerer Israel en viktig innenrikspolitisk maktfaktor, mens Saudi-Arabia representerer en viktig økonomisk partner som bruker store beløp på innkjøp av våpen og investerer sine overskudd i USA, og som er en viktig politisk støttespiller i Midtøsten. På dette grunnlag har det i senere år utviklet seg en de facto allianse av Israel, Saudi-Arabia og USA. Fellesnevneren er frykt for Iran. Saudi-Arabia mener seg truet av Irans demografiske tyngde og potensielle støttespillere blant sjiamuslimske arabere.

Bakteppet for iverksettelsen av sanksjonene mot Iran den 4. november blir ganske annerledes enn hva som tidligere var antatt.

Dette er bakgrunnen for at kandidaten Trump allerede i 2016 erklærte sin motstand mot atomavtalen JCPOA, hvilket han som president har fulgt opp. USAs fratreden var ingen spontan beslutning, men godt forberedt, mest sannsynlig med saudi-arabiske tilsagn om å bidra til å stabilisere oljemarkedet. Kalkyler om oljemarkedet har trolig vært en del av beslutningsgrunnlaget. I utgangspunktet tilsier skiferoljen at USA har en interesse av høye oljepriser, men dette må avveies i forhold til forbrukernes interesse av billig drivstoff, ikke minst i et valgår. I den utstrekning USA har ønsket å fjerne iransk olje fra markedet, har beregningen trolig vært at bortfallet ville bli møtt med volumvekst annetsteds, først og fremst i Saudi-Arabia og Irak. Produksjonsvansker i bl.a. Libya og Venezuela styrker Saudi-Arabias betydning som svingprodusent i oljemarkedet. Dermed styrkes landets politiske forhandlingsposisjon overfor USA.

Beregningen tok ikke hensyn til mulige uforutsette hendelser som Jamal Khashoggis skjebne. Den angivelige drapssaken risikerer å skape en krise i forholdet mellom Saudi-Arabia og USA, internt i USA mellom President Trump og Kongressen, og kanskje internt i Saudi-Arabia. Kongressen truer med sanksjoner mot Saudi-Arabia og stans i våpensalg, mens President Trump søker å nedtone hendelsen og viser til store inntekter for rustningsindustrien. Saudi-Arabias umiddelbare svar er å true med egne sanksjoner, som å redusere oljeeksporten. Internt i Saudi-Arabia setter drapssaken fyrstehuset i forlegenhet og kan kanskje svekke den politiske stabiliteten i landet.

Dermed blir bakteppet for iverksettelsen av sanksjonene mot Iran den 4. november ganske annerledes enn hva som tidligere var antatt. I den utstrekning Saudi-Arabia skulle benytte anledningen til volumkutt, ville virkningen kunne bli skyhøye oljepriser, for en stund. Sammenfallet av et nytt oljeprishopp og renteoppgang i USA ville ha en negativ virkning på verdensøkonomien, hvilket ville medføre nedgang i etterspørselen etter olje og mulig prisfall.

Mangler oppslutning

Spørsmålet er også i hvilken utstrekning sanksjonene vil virke. Siden kunngjøringen av sanksjonene i mai har flere land redusert sine innkjøp av iransk olje, men prisoppgangen har for Iran oppveiet volumtapet, slik at inntektene er lite endret. De største kjøperne av iransk olje, India og Kina, har erklært at de ikke vil ta hensyn til USAs sanksjoner. Nabolandet Tyrkia vil neppe heller bøye seg, men kjøpe olje i lokal valuta. EU forbereder et særskilt betalingsopplegg for handelen med Iran, der landet vil kunne selge olje og få pengene på en konto i euro, som kan brukes til innkjøp. Spørsmålet er eventuelt hvilke sekundære sanksjoner USA vil velge å sette inn mot EU, India og Kina, med risiko for en opptrappet handelskrig og politisk isolasjon.

Med mindre USA med militære midler skulle hindre Irans oljeeksport, hvilket ville være jevngodt med en krigserklæring, vil store mengder iransk olje kunne nå markedet gjennom smugling og fordekte transaksjoner. Betydelige volum vil kunne skipes ut gjennom Irak, Kurdistan, Russland, Syria og Tyrkia. Fordi smuglergods må selges billig, vil virkningen av sanksjonene kunne bli prisfall på olje, først i et «grått» marked, deretter i det åpne markedet. Konsekvensen vil i første omgang kunne bli rabatter og betalingsutsettelser.

USAs sanksjoner driver oljehandelen bort fra dollaren. I mars 2018 åpnet Shanghais oljebørs. Den handler terminkontrakter i olje i yuan. Utenlandske selgere kan veksle inn yuan i gull, som kan tas ut av landet. Russlands sentralbank har i dette øyemed opprettet et særskilt kontor i Beijing. Etter et halvt års virksomhet tilsvarer omsetningen i Shanghai tolv prosent av internasjonal handel med olje. Vekstpotensialet er betydelig; Kina står for tjue prosent av verdens oljeimport. Angola, en av Kinas viktigste leverandører av olje, benytter yuan som parallell intern valuta. På grunn av USAs sanksjoner fakturerer Venezuela alt oljesalg i yuan. Av samme grunn fakturerer Iran i euro. For EU vil et mulig tiltak være å handle all olje i euro, også innkjøp av råolje og raffinerte produkter fra Russland.

Et tidsskifte i oljehandelen?

Sanksjonene mot Iran og Russland og handelskriger mot Kina og EU antyder at selvtilliten i Washington er på topp. Men USA undergraver sin egen stilling. Siden dollaren ble løst fra gullet i 1971 har oljehandelen vært et grunnlag for dens internasjonale hegemoni. Fordi nesten all internasjonal oljehandel har foregått i dollar, har alle kjøpere måttet skaffe seg dollar. Etterspørselen etter olje har ledet til en etterspørsel etter dollar. Fordi dollar har vært ledende som oppgjørsvaluta og reservevaluta, har USA hatt privilegiet å kunne utstede sine egne penger og betale for hva som helst, hvem som helst og hvor som helst. Privilegiet har frigjort USA fra vanlige begrensninger på balanser i statsbudsjett og utenriksøkonomi. President Trumps store budsjettunderskudd er betegnende. Privilegiet har tillatt USA å opprettholde et militært nærvær i store deler av verden, uten særlig hensyn til kostnadene.

USAs sanksjoner gir Europa en ny sjanse til å styrke euro som internasjonal oppgjørs- og reservevaluta.

Med mindre en plutselig avspenning skulle inntreffe i forholdet mellom USA og Iran, og sanksjonene utvannes eller avlyses - for eksempel ved at President Trump skifter mening eller ved politiske endringer i Iran - kan det være duket for et tidsskifte i internasjonal oljehandel. Oljehandelen i yuan vil kunne øke betydelig og Shanghai bli et viktigere referansepunkt. USAs sanksjoner gir Europa en ny sjanse til å styrke euro som internasjonal oppgjørs- og reservevaluta. Utfallet kan eventuelt bli et fragmentert oljemarked. I begge tilfelle vil oljeprisen kunne falle etter hvert som risikoen avtar. Konflikten med Iran har ansporet lageroppbygging av olje, som vil kunne reverseres. En politisk avklaring vil lede til et fall i risikopremien. I siste tilfelle vil også dollarens stilling som ledende valuta kunne svekkes betydelig, selvsagt med virkning for USAs maktposisjon i verden.

Spørsmålet er hvilke tiltak USA vil kunne tenkes å treffe dersom sanksjonene mot Iran ikke skulle virke. Én mulighet er vedvarende sanksjoner uten hensyn til mangelfull virkning (et eksempel er Cuba som har vært utsatt for amerikanske sanksjoner i 60 år). En annen mulighet er en opptrapping av konflikten med risiko for en militær konfrontasjon. En siste mulighet er en kompromissløsning som redder begge parters prestisje.

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)