Test: FLATSKJERMER I TOPPKLASSEN

For ikke lenge siden testet vi seks modeller i mellomklassen. Vi så da spesielt på finesser som smart-TV.

Her presenterer vi del to av testen, med de litt mer påkostede modellene. Dette er toppmodeller for det moderne hverdagsrommet.

Hva kan disse modellene tilby sammenlignet med sine småsøsken?

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Oppretter egen serviceavdeling for å levere totalløsninger til industrien

Hvor ligger forskjellene?

Spørsmålet blir fort hvilke ekstra egenskaper eller funksjoner man kan forvente seg på disse litt mer påkostede modellene.

Smart-TV-delen er jo så godt som identisk som vi så på modellene vi testet sist. Alle har et tilstrekkelig antall tilkoblinger, og alle har den samme oppløsningene på panelet.

Noe annet enn full HD med 1920x1080 finner man knapt på modeller i normale størrelser.

Designmessig kan man se forskjeller. De dyrere modellene har gjerne ekte metallfinish. Spesielt bordstativet, eller foten om man vil, er noe som designavdelingen har fundert mye på.

Flere modeller har en fot som er spenstig designmessig, men som kanskje ikke alltid fremstår som like praktisk. Å designe en centimeter tynne TV-er er knapt nok en utfordring lenger.

Derfor blir materialvalg og fantasifulle former på foten det som skiller modellene fra hverandre. I denne testen finner man alt fra smale elegante stativer til store tunge metallbiter som fremhever stabilitet.

TEST: Samsung PS64F8505: Samsungs beste TV noensinne?

Mindre refleksjoner

En ting som vi legger merke til, sammenlignet med modellene vi hadde inne i forrige runde, er måten de håndterer refleksjoner fra omgivelsene.

Samtlige av de dyrere modellene har mindre refleksjoner. Dette forteller oss at frontfiltrene er mer påkostet og fanger lyset bedre, noe som resulterer i at reflekser fra lamper og lyse elementer i rommet ikke forstyrrer bildet i like stor grad.

Dette er en detalj som man ikke skal undervurdere, men i rom med mer dempet belysning er dette selvsagt mindre viktig, og i mørklagte rom er det ikke viktig i det hele tatt.

Lysmiljø

Det optimale miljøet å se på TV er i et helt mørkt rom. Det er selvsagt ikke alltid like praktisk eller koselig, når man samtidig vil drikke sin kaffe og omgås familie og venner.

På grunn av dette har de fleste derfor litt lys på i TV-rommet. Dette er ikke noe problem for de testede modellene, som alle baserer seg på LED-LCD-teknologi. De gir så mye lys om man ønsker at de greier seg godt i fullt opplyste rom.

Samtlige modeller har dessuten en lyssensor som kan regulere styrken på baklyset opp mot lysforholdene i rommet. Det fungerer rimelig godt, og er en funksjon man gjerne må prøve.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Podcast: Slik kan hydrogenproduksjon bli mer bærekraftig

Litt lys i rommet bidrar også til å kamuflere det faktum at LED-LCD modeller ikke har perfekt sortnivå. Denne egenskapen er blitt betraktelig bedre de siste årene. En teknikk som kalles lokal dimming senker lysstyrken i de bildeområdene som er mørke.

På denne måten greier man tross alt et rimelig bra sortnivå og dermed en godkjent kontrast. Teknikken er dog ikke helt uten bieffekter, men om man ikke ser bevisst etter problemene, er det knapt nok merkbart.

TEST: Western Digital AVTV: Med denne kan du hive ut dekoderen

Ingen direkte-LED

Ingen av modellene i denne testen har den ultimate LED-LCD teknologien med LED-dioder plassert rett bak panelet og lokalt dimmede soner, noe som gir betydelig bedre kontroll over hvor panelet skal ha lys og hvor det ikke skal ha lys.

Modeller med denne teknologien kan i praksis konkurrere med plasmaskjermer på sortnivå. Dessverre virker det som direkte LED med lokal dimming er utdøende, siden ingen slike modeller er annonsert hittil i 2013.

Modeller med kantmonterte dioder fungerer heldigvis rimelig bra. De er også blitt mye bedre på å distribuere lyset jevnt gjennom panelet slik at man unngår det vi kaller for clouding.

Vi kan fortsatt se små ujevnheter, og det er mulig å måle om man bruker et testbilde med en jevn gråtone over hele skjermen. Men er det slike man pleier å se på?

Godt bilde?

Det finnes to, kanskje tre versjoner av hva som er et godt bilde. Det kan være å følge anbefalingen Rec 709, som beskriver fargenes plassering i et gitt fargerom, gamma, fargetemperatur og en del annet.

Det gir et godt bilde i hjemmekinoen og de som vil se bilder slik de er ment å se ut. Det er også vår definisjon på et godt bilde.

Den andre kategorien er de som vil ha et klart og veldefinert bilde i stuen, selv når alle lamper er tente, og soler skinner gjennom vinduet. Da kan faktisk ”det beste bildet” ifølge spesifikasjonene feile.

En del flatskjermer klarer ikke å gi full lysstyrke for en optimal opplevelse. Det kan derfor være bedre å gå for et litt kaldere (mer fokus på blått) bilde i normalmoduset enn et perfekt kalibrert bilde med for lite lysstyrke.

Dette standpunktet må man ha respekt for, men når lyset dempes og mørket stiger på er ikke dette bildet spesielt behagelig å se på lengre.

Det mest ekstreme bildet finner man som regel i det som kalles for dynamisk modus, eller levende bilde.

Dette er produsentens triks for å imponere potensielle kunder med maksimal lysstyrke, skarphet og fargemetning. Dette er moduset som butikkene bruker når flatskjermene henger på veggen, for da vinner den som er mest lyssterk.

På grunn av dette er tester som den vi gjennomfører en av de få mulighetene man har til å få råd om hvilke modeller som passer best hjemme hos deg.

Les også: Endelig kommer OLED-TV-ene i butikken

Forskjellige behov

Selvsagt finnes det også forskjellige behov. En kjøkken-TV som kun viser litt nyheter mens man spiser frokost, trenger ikke være spesielt avansert.

TV-en på barnerommet trenger heller ikke være spesielt avansert. Det kan for eksempel være et ok sted å plassere den TV-en man drømmer om å bytte ut?

I hjemmekinoen eller i filmkroken i stua, der de store filmopplevelsene skal nytes, stilles det helt andre krav. Modellene i denne testen faller dog ikke helt inn i den kategorien.

De har derimot helt klart ambisjoner om å være en avansert film- og bildefremviser i den elegante og moderne stuen. Denne oppgaven klarer alle modellene, på litt forskjellig måte.

Spesialfinesser

Blant de modellene vi har testet her finner man spesialfinesser som ”startskjerm”, der man kan sette opp skjermen med hvilke funksjoner den skal ha.

Surfe på internett, bruke Skype, Facebook, spille, leie film, sjekke værmeldingen, ta opp TV-programmer, eller bare se på vanlige nyheter kl 21:00.

Dette er moderne flatskjermer som skal kunne det meste. Panasonic WT60 og Samsung F8005 kjenner til og med igjen ansiktet ditt, og velger din startskjerm. Er man to i sofaen får man to valg.

Både Samsung, LG og Panasonic tilbyr stemmekontroll slik at man kan bytte kanaler eller stille volumet med stemmekommandoer.

Det er bare å trykke på fjernkontrollens mikrofonknapp (virker også på smarttelefon-appen) og gi de kommandoene man ønsker utført.

Samsungs modell kan også styres med håndbevegelser. Kult, men fungerer det godt nok?

Les også: Snart får vi 10 Gbit/s fra tv-kabelen

3D

Hvor tok 3D veien? Joda, det finnes som standard i de fleste normale flatskjermer, men det er ikke noe produsentene prater så mye om. Det er tross alt blitt en del av standardutstyret.

Det viser seg at det er få som bryr seg om denne finessen. Det er heller ikke noen stor vits fra et markedførings-synspunkt å prate om snøen som falt i fjor eller året før der.

Nå skal det snakkes om 4K, som kommer til å kalles for Ultra HD eller UHD, og som innebærer en firedobling av oppløsningen på skjermen.

Teknologien ble innført på slutten av 2012, men har kommet for fullt nå i 2013. Derfor er dette noe det snakkes mye om. Det er bare et lite problem, akkurat som det var når HDTV kom. Det finnes ikke innhold i UHD.

Naturligvis har ingen av modellene i denne test Ultra HD.

Vi har en modell inne på grunn av vårt EISA-medlemskap, og det er unektelig fantastisk interessant for oss bildenerder og stillbildefotografer, men det kommer ikke til å innebære noe spesielt for normale TV-sendinger de nærmeste årene.

Bevegelser

Da LCD-teknologien var i sin spede barndom var oppdateringshastigheten et stort problem. Det ble en slørete hale når en fotball ble sparket, og om en skuespiller vred på hodet, forsvant alle ansiktstrekkene og ble til en grøtete masse før fokuset kom tilbake.

Slik er det ikke lengre. Alle modellene i denne testen har minst 100Hz i bildefrekvens, og har i tillegg scanning backlight, og interpolering av mellomliggende bilder, noe som er tilstrekkelig for å motvirke LCD-krystallenes iboende treghet.

Nå nøyer ikke produsentene seg med dette og skriver både 800 Hz eller mer på kartongene og på data-arkene. Dette er dog bare virtuelle Hertz. Man oppnår denne ”frekvensen” gjennom å legge sammen panelfrekvensen og baklysteknikken sammen med kraften til prosesseringen.

Så legger man til medvind og positiv karma, og lander på et fantasisiffer uten rot i virkeligheten. Rekorden hittil er noe sånt som 3200 Hz!

”Clear Motion Rate” kalles dette fantasiproduktet. Det har ingenting med virkeligheten å gjøre, og det vet produsentene veldig godt.

Vi har til og med spurt hvorfor de bruker nettopp Hz, og da er svaret at det er en benevnelse kundene kjenner til. Kan den logiske bristen bli noe større? Snart har vi sikkert både 5000 og 10000 Hz…

Man bør dessuten huske på at normal video- og filmskarphet er rimelig lav når ting virkelig beveger på seg. Raske bevegelser med full skarphet er ganske uvanlig på en flatskjerm.

Sport og utendørsproduksjoner i sterkt lys, filmet med videokameraer med kort lukkertid er kanskje unntaket. Jakten på rask oppdatering er i alle fall løst på de fleste flatskjermer, utenom de aller rimeligste.

TEST: Logitech Harmony Touch: Den er brukervennligheten selv

Judder

En ting som på sett og vis henger sammen med målet om å vise mange bilder per sekund er om man kan få bort det man kaller for film-judder.

Blu-ray og film er jo bare 24 bilder per sekund. En del mener at denne bildefrekvensen er viktig for å beholde filmfølelsen. Når ting står stille eller beveger seg sakte, holder 24 bilder/s helt utmerket.

Men når kameraet panorerer eller noe beveger seg fort over skjermen, oppstår det en stroboskopeffekt som kan være forstyrende for alle som ikke har bestemt seg for å være rene i troen.

Derfor kan alle modellene i denne prisklassen jevne ut de hakkende bevegelsene og gjøre dem flytende. Hver og en får velge hvordan de vil nyte sin film, men vi kan love at om ti år kommer det til å finnes både 50, 60 og kanskje til og med 120 progressive helbilder per sekund både på kinoen og hjemme.

Denne utviklingen kommer til å ligne på den vi så med HD-lyd på film og data, som i dag har en kvalitet som få lydanlegg kan gjengi fullt ut. I beste fall overgår teknologien det vi etterhvert kan oppfatte med våre sanser.

Da burde det være ferdigutviklet. Slik pleier det ikke å bli. Det finnes alltid noen som lager biler som gjør over 300 km i timen. Slik fungerer det også innen lyd og bildegjengivelse.

Så i fremtiden kommer vi forhåpentligvis ikke til å diskutere Clear Motion Rate, sortnivå eller film-judder, men bare se på film og TV uten å behøve å tenke på teknologien som ligger bak.

Er det noen som tror på denne ønsketenkningen?

Energiforbruk

For å se hvor mye strøm en flatskjerm drar kan man ikke bare lese på baksiden av den, eller i manualen. Der finner man bare tall på hvor stor effekt det kan bli i de mest ekstreme situasjonene slik at man kan velge rett sikring.

Her finner du måleverdiene for sort, grått og hvitt over hele skjermen. Svart er ofte vanskelig fordi flere produsenter slår av hele panelet på en helt sort skjerm.

Det er jo for så vidt klokt nok. De verdiene som sier mest er de på 50 IRE (prosent). Skjermene er ganske like i energiforbruk selv om det prosentvis er en del forskjell på dem.

Alle målinger er foretatt i filmmodus. I normal eller dynamisk modus øker forbruket en del. De som vil ha godt bilde unngår disse modusene.

Oppsummering

Nivået er veldig jevnt i denne prisklassen, og ingen av modellene peker seg spesielt ut når det gjelder bildekvalitet. De leverer nemlig alle en bildekvalitet som det står respekt av.

Som vi har nevnt er det to forskjellige paneltyper som blir brukt. Panasonic og LG bruker IPS-paneler som er spesielt gode på innsynsvinkel. Har du sitteplasser som kommer litt ut mot siden bør du velge en skjerm med nettopp IPS-panel. 

Sitter du litt unna TV-en slik at alle sitteplassene havner innenfor rundt 20 grader til hver side, er alle modellene egnet.

Er du ute etter en TV som virkelig gnistrer rett forfra er både Samsung, Sony og Philips gode. Er du av den typen som simpelthen elsker alt av finesser og tekniske muligheter, er Samsungs flaggskip en sikker kilde til underholdning i stua.

Den har i tillegg en mulighet til å oppgradere smart-TV delen sin gjennom evolusjons-settet sitt, slik at du er sikker på at den ikke går av mote de neste årene.

TEST: iMac 2013: Den er fortsatt sjef blant alt-i-ett-maskinene

Ambilight

De som er svake for design og lyssetting bør definitivt se på Philips sin modell, med Ambilight på 3 sider. Det er som dere skjønner bortimot umulig å kåre en vinner som er best på alle områder.

Prisen for best bildekvalitet går til Sony og deres modell KDL-55W905, mens Samsung vinner prisen for beste Smart-TV plattform.

Den totale vinneren, og som hanket inn flest poeng totalt sett, er LG med 55LA860, og er knepent foran Panasonic 55WT60. Selv om Philips totalt sett fikk minst poeng er denne TV-en en hel del billigere enn de andre, og fremstår i så måte som et veldig godt kjøp!

Vårt enkle råd er derfor følgende: Definer ditt behov! Hvor skal TV-en plasseres, hvor skal vi sitte, hva er budsjettet, og hvor mye betyr smart-TV? Du trår ikke feil med noen av modellene, så se nøye på dine behov.

Sett så disse opp mot styrkene og svakhetene til den enkelte modell, så finner du den som passer best for akkurat deg.