En hodeskalle tilhørende menneskearten Homo neanderthalensis, 50.000 år gammel. Oppdaget i 1909 i La Ferrassie, Frankrike.
En hodeskalle tilhørende menneskearten Homo neanderthalensis, 50.000 år gammel. Oppdaget i 1909 i La Ferrassie, Frankrike. (Colourbox)

Teknologiutvikling

Teknoregresjon – om hvor viktig det er å utveksle ideer

Enkeltindividet kan ha en genial hjerne – men den kollektive hjernen er større, skriver spaltist Erik Tunstad.

MÅ teknologien gå så fort fremover? spurte jeg i min forrige kommentar.

Svaret er JA!

Det er politikk, vitenskap og teknologi som har gitt oss det gode liv. Verden idag et bedre sted å være, enn for 100, 200 eller 2000 år siden. Mindre sykdom, mindre fattigdom, mindre krig og vold – vi lever lengre og lykkeligere liv.

Et annet spørsmål, er om verden er et bedre sted for naturen?

Heldigvis er problemer til for å løses – politisk, filosofisk, vitenskapelig, og ikke minst teknologisk. For teknologiens del, går det derfor bare én vei fremover, og den går rett opp.

For hva skjer, dersom vi ikke utvikler oss? Vi kjenner svaret: Det går rett ned.

Det holder imidlertid ikke med gode ideer alene: Nye geniale løsninger oppstår sjelden i vakuum. Enkeltindividet kan ha en genial hjerne – den kollektive hjernen er større.

Verdenshistorien byr på mange eksempler på hva som skjer, dersom vi gjør den mindre, eller unnlater å stimulere den – vi kan kalle det teknoregresjon.

Neanderthalerne var ikke dumme

Gå 40.000 år tilbake: Hvorfor døde neanderthalerne ut, enda de hadde overlevd i Europa i hundretusener av år? Mens Homo sapiens, ferske ut av Afrika, ukjente med Europas drepende kulde – klarte seg langt bedre når istiden satte inn?

Et mulig svar er ulik kultur. Sapiens levde i store grupper med regelmessig kontakt gruppene imellom. Neanderthalerne levde i små, isolerte grupper. På individnivå var neanderthalerne likeverdige. De var om noe, både klokere og sterkere enn oss.

For 40.000 år siden var menneskeheten inne i en kreativ spurt – vi ser begynnelsen på moderne menneskelige trekk som kunst, avanserte redskaper, nye ritualer, endret kostholdet, alt mens vi utviklet de første spede tegn til sosiale skiller og spesialiserte yrker.

Alt dette kan ha vippet vekten i vår favør.

Men som sagt, neanderthalerne var ikke dumme. Vi finner mange tegn på at det samme var i ferd med å skje hos dem. De lagde kunst, utviklet ritualer, endret sosiale koder, oppfant redskaper – de også.

Men det vi også ser, er at dette skjedde – her og der. Nye ideer, nye måter å gjøre ting på blomstret opp – før de forsvant igjen. Teknologien, nyvinningene spredte seg ikke som gressbrann. Kanskje fordi neanderthalerne ikke hadde mye med hverandre å gjøre – de levde og handlet lokalt.

Neanderthalernes kollektive hjerne var ikke like stor som vår.

Kunsten å ta vare på kunnskap

Gå 8000 år tilbake: Istiden er over, isbreene smelter, havet stiger – og det som var halvøyer ble til øyer.

Mest berømmelig, ble 4000 aboriginere isolert på Tasmania. Da de 8000 år senere kom i kontakt med andre mennesker igjen, hadde de glemt kunsten å sy klær, og gikk nakne gjennom den tasmanske vinteren. De hadde glemt at de kunne spise fisk – på ei øy! Og de hadde glemt sine mest avanserte redskaper.

4000 hjerner klarte ikke å opprettholde noe så enkelt som en jeger og samlerkultur.

Ikke riktig så berømmelig: Folk på Kangaroo Island og Flinders Island gikk gjennom samme teknologiske regresjon. Og Flinders er et fruktbart sted. Så «glemte» folk hvordan de sådde frø, høstet frukt, plukket bær eller jaktet?

Det er all grunn til å tro at ny teknologi – i spann med en miljøvennlig politikk og en styrket økonomi – vil løse mange av de problemene vi i dag frykter skal ødelegge verden.

Det samme skjedde for 5500 år siden med Tiwi-folket på to øyer nord for Darwin. Og menneskene på Torres Island «glemte» hvordan de lagde kanoer. Heller ikke noe sjefstrekk.

Poenget her er at arkeologene ikke finner tegn til noen liknende teknoregresjon på fastlandet. Mens tasmanierne jaktet med trespyd, hardnet i ilden og spisset i enden – omtrent slik neanderthalernes forfedre, Homo heidelbergensis gjorde for 600.000 år siden – jaktet deres slektninger i Australia med spyd utstyrt med utskiftbar spiss, og med mothaker.

Trangere kår for den kollektive hjernen

Gå 300 år tilbake: Den industrielle revolusjon utviklet seg i Europa på 1700- og 1800-tallet. På grunn av en kombinasjon av ressurser og gode ideer, men også på grunn av sosiale forhold som tillot nettopp konkurranse og fri utveksling av tankegods.

Hvorfor skjedde ikke det samme andre steder – for eksempel i Kina? For 1000 år siden var kineserne teknologiens mestere: Silke, papir, trykkekunst, te, porselen, fyrstikker, tannbørster, kompasset, kruttet – det er bare å ramse opp. Raketter, paraplyer og spillkort – og maskiner. Og hva kom ut i den andre enden? Kunst, vitenskap, arkitektur – og velstand, også for andre enn keiseren og hans hoff.

Deretter fulgte tilbakeslagene. Mongolenes herjinger, Svartedauden, og ikke minst en totalitær, ensrettende statsmakt: Ming-dynastiet. Kina ble gjennomregulert. Folk kunne ikke reise hvor de ville, handle med dem de ville – alle penger og ideer skulle veien innom Keiserens byråkrati. Staten monopoliserte alt fra salt, jern, te og alkohol til handel og utdanning. Den regulerte i detalj, Kina ble et totalitært samfunn med sensur, korrupsjon og grådighet.

Den kollektive hjernen fikk samtidig mindre spillerom, mindre å strebe etter, og ble mindre kreativ. Det som kunne blitt Kinas industrielle revolusjon, brant langsomt ut. Ming-dynastiet opphørte i 1644, cirka hundre år før europeerne tok av.

Kan vi bruke denne innsikten til noe?

Ny teknologi kan løse problemer

Vi kan lære at ikke bare teknologisk utvikling – men noe så grunnleggende som å opprettholde teknologisk status, krever en stor kollektiv hjerne. Det krever mange mennesker, mange spesialister, og fri utveksling av impulser.

Og vi kan lære å være optimister. Vi lever i dag i verdenshistoriens største kollektive hjerne. Og den blir større. Ikke bare blir vi flere kloke mennesker – vi knyttes også tettere sammen. Ideene fyker over kloden med lysets hastighet.

Og dermed har vi alle muligheter til å løse det problemet jeg satte opp i begynnelsen av artikkelen – det at verden i øyeblikket ikke er det beste sted for naturen.

Det finnes mange grunner til optimisme. Teknologien vi utvikler blir stadig renere og mindre ressurskrevende. Blant veldig mye annet, har dette ført til at Europa og Nord-Amerika har blitt grønnere de siste tiårene – det er mer skog enn før – rett og slett fordi landbruket er blitt mer effektivt, mindre plasskrevende. Luften i de største byene er blitt renere. Mange store elver er mindre forurenset.

Det er selvsagt mange grunner til bekymring også. Men det er all grunn til å tro at ny teknologi – i spann med en miljøvennlig politikk og en styrket økonomi – vil løse mange av de problemene vi i dag frykter skal ødelegge verden.

Det gjelder bare å fortsette rett oppover – i en åpen, demokratisk verden. En verden med en stor kollektiv hjerne.

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå