En snekkerbod kan være et glimrende utgangspunkt for å utvikle praktisk intelligens.
En snekkerbod kan være et glimrende utgangspunkt for å utvikle praktisk intelligens. (Foto: Lien, Kyrre/NTB Scanpix)

KOMMENTAR: PRAKTISK INTELLIGENS

Spark ungene ut i snekkerboden!

Det er mulig vi trenger mer praktisk intelligens fremover, skriver Erik Tunstad.

Min barndomsvenn Petter hadde en egenskap jeg beundret. Ga du ham en hammer og en plankehaug, hadde du en time senere en bokhylle, et nytt skrivebord eller en vindmølle på taket. Han ble arkitekt. Det enkelte ikke fikk til å stemme, var at han også var en god skiløper.

Det er kanskje vårt demokratiske sinnelag, vår rettferdighetssans – det skal være noe for alle – som får oss til å tenke at «noen har det i huet, andre i beina». Det er ihvertfall en klisjé fra en collegefilm: Den ene ser ut som en gresk gud og briljerer på fotballbanen, den andre har colabunnbriller og uren hud. 

Min livserfaring er motsatt: De som har det, de har det begge steder. Det er de samme menneskene som hindrer nedrykk ved å score på overtid, som deretter jogger hjem for å løse femtegradslikninger på sengekanten. Vakre er de også.  

Praktisk intelligens

Naboens sønn ble i barndommen regnet som en kuriositet. Allerede i toårsalderen fikk han fri tilgang til både natur, bøker og snekkerbod. Han ble best både på skolen og på fotballbanen, og nabotomta er idag full av merksnodige konstruksjoner. Nå for tiden studerer han teknologi og når han er hjemme på ferie, formelig løper han fra prosjekt til prosjekt. Bygger om, finner opp, maler, smir, hamrer, hakker, demonterer, setter sammen. Og sannelig skriver han ikke også selv musikken han fremfører med bandet sitt. Akkurat som Petter.

Jeg har en formening om at noen av Teknisk Ukeblads lesere kjenner seg igjen. Og er de ikke gode i fotball, så er det fordi de klatrer, bokser, paraglider, spiller piano, maler portretter eller mekker biler.

Vi kan kalle det «praktisk intelligens».

En IQ-test brukes til å forutsi akademisk yteevne, hvilket ikke burde overraske noen. Det var dette Alfred Binet konstruerte testen for å gjøre, den gang for mer enn 100 år siden; Å måle elevers akademiske potensiale. Eller mer korrekt for å identifisere de elevene som ville komme til å trenge ekstra undervisning.

IQ-tester hadde i begynnelsen en tendens til kun å måle analytisk intelligens, i motsetning til praktisk. Analytiske oppgaver er gjerne konstruert av noen, problemet er klart definert, og all informasjonen du trenger er inkludert i oppgaveteksten. I tillegg har de som regel bare ett riktig svar som du ofte kun kan nå hvis du løser oppgaven på én riktig måte.

Problemene du skal løse likner i tillegg ikke mye på de utfordringer du møter i hverdagslivet, og er ikke spesielt inspirerende eller utfordrende i seg selv.

Motsatsen er «praktiske problemer». Du ser at «noe» må løses, men det er uklart akkurat hva dette «noe» er. Du må hente inn informasjon der informasjon måtte finnes. Det eksisterer flere mulige løsninger, og like mange måter å nå dem.

Alt dette reserverer disse oppgavene for de av oss som har den rette indre motivasjon.

Den amerikanske psykologen Robert Sternberg har jobbet mye med intelligens, og innførte i sin tid en tredje type sådan: Kreativ intelligens – evnen til å skape, oppfinne og forestille seg ting.

Han måler kreativ intelligens (som referert i en annen fremstående intelligensforsker, Richard Nisbetts bok Intelligegence and How to Get it) ved å for eksempel gi folk en tittel à la «Blekksprutens tøfler» eller «En femte mulighet», og deretter be dem skrive den tilhørende historien.

Når Sternberg så kombinerer analytisk intelligens, målt på den vanlige måten, med praktisk og kreativ intelligens får han et mål som noen ganger gir en signifikant bedre forutsigelse med hensyn til forsøkspersonens akademiske potensiale.

Kreativitet og læring

Jeg har alltid trodd at det er livsviktig å ta på ting, kjenne på dem, vri og vende på dem, og tenke deg fram til hva du kan gjøre med dem. Det være seg planker, brukte radiodeler, en trakt, litt ståltråd og en båtpropell. Hvordan kan jeg bruke dette for å dyrke slyngplanter?

Jeg er pinlig oppmerksom på at mine barn stadig oftere kaller meg en gammel, gretten gubbe. Men jeg ergrer meg, i tråd med avsnittet over, over folk som dropper ungene foran tv-skjermen, framfor å la dem frike ut i snekkerboden. Hvis målet er å lære, er det den siste metoden som ligger nærmest vår natur.

Jeg fortsetter nå et argument fra min forrige kommentar om forholdet mellom kreativitet og læring.

Den overlegent beste strategien for overlevelse er å blindt kopiere sine naboer, skrev jeg. Det tryggeste er å gjøre det samme som alle andre gjør. «Alle andre» er tross alt i live. Men i nye, ukjente og krevende situasjoner, er det de mest kreative og praktisk intelligente som klarer seg.

Vi har sett det mange ganger tidligere i menneskets utvikling. Selv om kroppens størrelse har gått både opp og ned, har våre hjerner bare gått én vei, nemlig opp. Hjernens størrelse har imidlertid ikke steget gradvis, den har økt i rykk og napp. Forskerne ser at økningen er forbundet med viktige evolusjonære hendelser, som da istidene kom. Bare de som klarte å sy klær og utvikle våpen for jakt i åpent terreng kunne fortsette å leve i et stadig mer iskaldt Europa. De andre måtte vandre sydover eller dø. Homo sapiens levde videre, Homo neanderthalensis forsvant.

De fattige overlever

Jeg nevnte i min forrige kommentar at kreativiteten er større blant folk i lavere samfunnslag rett og slett fordi folk som ikke har fått alt servert på et sølvfat, har vært nødt til å anstrenge seg for å overleve.

De fattige og undertrykte vil ha enda en fordel, dersom fremtiden tilspisser seg:

Sammen med en kollega, Larry Sawchuk, studerte arkeologen Clive Finlayson liv og død i Gibraltar i perioden 1873 – 1884. Finlayson og Sawchuk kunne konstatere at det ikke var mye ”syden” der nede på den tiden. Folk levde trangt, sanitærforholdene var elendige, og særlig vannmangelen var prekær. Det var imidlertid store forskjeller. Noen hadde tilgang til private brønner, andre ikke. De minst heldige var derfor henvist til å drikke vann med tilsatt kloakk, sykdom og død.

En undersøkelse fra 1879 kartla hvor barn bodde, i hus med eller uten vann. Da forskerne sammenliknet bosted med barnedødelighet, fant de noe overraskende. I normale år så de det de forventet: De rike hadde det best.

I år med ekstrem tørke, forsvant imidlertid også overklassens brønner, og også deres barn var henvist til å drikke sykdom. Og hva skjedde? Jo, de fattige klarte seg bedre enn de rike. Færre av deres barn døde!

Dette likner noe vi ofte ser, skriver Finlayson. De som okkuperte de beste leveområdene, forsvinner når disse områdene forsvinner. De som overlever og overtar, er de som tidligere bodde i periferien.

De rike blir konservative, fortsetter han, og klarer seg greit så lenge ting er slik de alltid har vært. De som må klare seg med mindre, er rett og slett bedre egnet til å takle nye utfordringer. Kanskje er de mer hardføre, kanskje har livet påtvunget dem større kreativitet?

Ut i snekkerboden

Det er godt mulig klimakrisen aldri kommer. Det er godt mulig den sjette utryddelsen ikke blir så ille. Det er godt mulig vi aldri mer havner i krig og fattigdom, men at fremtiden blir en sømløs evig lykke. Dette er faktisk ikke engang usannsynlig.

Men jeg vil likevel ikke satse livet mitt på at det blir slik.

Hvis vi skal overleve og verden ikke skal befolkes med etterkommerne av ungene i slummen i Mumbai, men også noen av våre, må vi ruste ungenes praktisk-kreative evner. Spark dem ut i snekkerboden!

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)