– Jeg orker ikke mer!!!
Min datter løftet blikket, lett irritert.
Jeg fortsatte utbruddet: «Jeg orker ikke mer! Ingenting virker! Eposten har kræsja, den må oppdateres, men for å få lov til det, må jeg først taste Apple-koden og sikkerhetskoden, og deretter Bipp-koden og Blipp-koden og Flipp-koden – før jeg kan aktivere Blakk-koden og Føkk-koden!»
Min datter grep mobilen før den gikk i veggen, gjorde et par fingerbevegelser – og ga meg den tilbake med et oppgitt:
– Her!
Jeg dro pusten, senket skuldrene – og så epostene fylle opp innboksen.
Samme øks i en million år
Levallois var en gang en landsby utenfor Paris, i våre dager, snarere en forstad, en fem seks kilometer langs Seinen, nordvest for Triumfbuen og Eiffeltårnet. Du kan ta t-banen eller lokaltog ut. Hvorfor? Tja - kanskje fordi du er interessert i bilhistorie? Citroëns 2CV ble produsert i Levallois i mer enn 40 år.
Er du interessert i andre deler av ingeniørkunstens fortid, frister det muligens at Levallois er stedet der Eiffel hadde sitt hovedkvarter? Vi kan si at Eiffeltårnet ble til her. Og New Yorks Frihetsgudinne.
Så det er litt sus over stedet.
Det virkelige suset – og det var dette min kone og jeg var ute etter, den gang vi besøkte Levallois – kommer fra de steinøksene som ble funnet her, en gang midt på 1800-tallet.
Dette var økser med et åpenbart nytt design, en ny produksjonsmetode – et nytt konsept – en ny måte å tenke på. Dette var en nyvinning av slike dimensjoner at økser laget på denne måten, fremdeles i dag kalles Levallois-redskap.
De ble brukt av både neanderthalere og Homo sapiens, over nesten hele jorda – i nesten 400.000 år.
Jeg tror ikke far rev seg i håret over stadige oppdateringer på den tiden.
Egentlig representerer levallois-øksene en rivende teknologisk utvikling.
Det vil si; i forhold til hvordan det var før Levallois. En gang i tiden sto teknologien nesten helt
Også fremtidens fedre kommer til å hive duppedittene sine i veggen med et skrik av teknofortvilelse
stille.
Homo habilis oppfant de første steinøkser for 3,5 millioner år siden. Nesten nøyaktig samme øks – et såkalt Oldovai-redskap – var i bruk flere arter og millioner av år senere. Ingen hadde kommet på, eller sett behovet for å endre noe som helst.
For 1,7 millioner år siden fant endelig representanter for arten Homo erectus ut at de ville justerte designet – og vi fikk den såkalte Acheuleansk kultur.
Hvis vi ser en Oldowai-øks som en stein noen har gjort skarp ved å kakke av noen flak, er en Acheuleansk øks resultatet av en nøye planlagt operasjon. Det var slett ikke bare å dælje løs. Du måtte lete etter et emne av rett type. Deretter måtte du legger en plan, slå av en kjerne som du ville jobbe videre med, denne måtte du slå fra flere sider, med ulik styrke og med ulike redskaper – harde steiner, mykere bein, horn eller tre – før du endelig stod der med en nydelig, dråpeformet øks.
Disse steinøksene var et såvidt avansert redskap, at Homo erectus nå ble i stand til å etablere seg i nye miljøer, overleve under nye økologiske betingelser. De tok dermed sine nye eiendeler med seg ut i verden, til Asia og Europa – og fortsatte å lage dem i 1 million år, i stort sett samme utgave.
Dette var den første spede begynnelsen på menneskets erobring av kloden – men teknologien begynte slett ikke å akselerere. De Acheuleanske øksene forble state of the art i mer enn enda en million år til.
Før noen kom på at det var mer praktisk å lage Levallois-redskap – altså å preparere en steinkjerne, hvorfra de kjapt kunne lage det redskap de måtte trenge, for eksempel hvis de var ute på jakt. Neanderthalerne og andre steinalderfolk gikk dermed ut med preparerte steinkjerner i sekken – felte et dyr, vurderte hva de trengte av redskap for å slakte det – laget dette redskapet i løpet av noen minutter – og vips – parteringen var i gang, kjøttet kunne bæres og slepes tilbake til hulen.
Men jeg tror som sagt ikke at far rev seg i håret over dette. Han hadde god tid til å ta inn over seg teknologiens nye påfunn.
Utdatert: CD-er og stjerneskrujern
I dag går det derimot hardt utover min fordums manke. Jeg har knapt rukket å lære meg å bruke det nye dataprogrammet, før det er håpløst gammeldags. Led-tv’en jeg kjøpte for noen år siden - og som jeg fremdeles er stolt av - får naboen til å trekke på smilebåndet. Apple-TVen er for gammel. Håpløst utdatert. Og CD-samlingen (men av en eller annen grunn ikke vinylen…) er visstnok klar for bøtta. Til og med stjerneskrutrekkerne mine kan jeg like godt kaste. Også de nye – for nå har Maxbo søren meg begynt å selge skruer som i hvert fall ikke jeg klarer å få til å passe.
Det mest irriterende er imidlertid pc’en – jeg har det travelt, flyet går om to timer. Må ha med pc’en før jeg løper til bilen – må bare lagre og skru av. Men det er visst ikke noe jeg kan bestemme selv. «Oppdatering – ikke slå av maskinen» Og så begynner et hjul å rulle på skjermen. Rulle og rulle og rulle. 15 av 75 … Pauuuuuse. 16 av 75. Jeg river av enda noen hårstrå.
Så – for å gjøre en lang historie kort; Teknologisk sett begynner jeg å bli noe tilbake at ønske.
- Erik Tunstad: - JA til atomkraft!
Tvinges utviklingen fram?
Det er klart at det er strålende at den teknologiske utvikling går med rakettfart. I hvert fall synes jeg det – innerst inne et sted. Jeg er blant dem som tror løsningen på fremtidens problemer; miljøkriser, krig og vold, sykdom – det meste – ligger i teknologisk utvikling. I hvert fall OGSÅ i teknologisk utvikling.
Så jeg burde nok egentlig være glad for at mobilen krever både flapp- og flipp-kode før jeg får lov til å bruke den. Og at Facebook er for gamliser.
Jeg sitter likevel og lurer på om det virkelig er nødt til å gå så fort. Er disse evinnelige oppdateringene nødvendige? Virket ikke pc’en fint, før også? Trenger jeg virkelig det nye? Har jeg lyst på det?
Tja – dette er som evolusjon: Du ser ikke retningen, for den finnes ikke. Men alt endrer seg, uavlatelig. Og jeg er nokså fornøyd med at jeg ikke er henvist til å skrive på det massive skrabbelverket jeg brukte i 1988. Bare tanken på lyden av viften…
Men trenger utviklingen å gå så fort? Kan vi roe det litt ned?
Dette er ikke noen form for John Horgansk/Gunther Stentsk tanke om en slutt på vitenskapen – at vi har funnet ut alt som er å finne ut. Det er mer et fromt ønske om litte grann mental ro – gi meg én uke uten førti oppdateringer. Bare én!
Tror ikke det. Teknologiutvikling er som biologisk evolusjon, sa jeg. Og tankene føres da til paleontologene Niles Eldredge og Stephen Jay Gould – og deres idé om det såkalte «punctuated equilibrium». Kort oppsummert:
Evolusjonen tråkker sin vante, langsomme gang – millioner av år siger forbi som sirup – dyr og planter forandrer seg hele tiden, men bare litt av gangen.
Så skjer det plutselig noe dramatisk – en klimakrise, en katastrofe, et nytt rovdyr, en sykdom. Noe. Og plutselig settes evolusjonen i sjette gir – seleksjonspresset har økt, og bare de beste klarer å overleve – resten forsvinner. Og «de beste» er ofte de som klarer å utvikle noe nytt. Tykkere pels, større tenner, raskere bein, bedre immunforsvar.
Og slike rykk og napp, kan paleontologene se i de fossile lag.
Allerede Darwin registrerte dem – men Gould og Eldredge fikk altså æren av å gi dem (et håpløst pompøst) navn, tidlig på 1970-tallet. Punctuated equilibrium: Evolusjonen går fort når det gjelder å følge med i svingene.
Er det slik med teknologien også?
Er det slik at teknologiutviklingen går med rivende fart nå, fordi omstendighetene tvinger det frem? Og kan gamlefar i så fall trøste seg med at roligere tider ligger der fremme et sted?
Tror egentlig ikke det.
- Erik Tunstad: – Alle er overrasket over at Norge kjører på palmeolje
Håper jo ikke det stopper
Hovedgrunnen til at våre forfedre brukte samme steinøks i millioner av år, var antagelig at de ikke hadde verken intelligens eller kreativitet til noe annet. Men kan det også ha vært fordi evolusjonen ikke tvang dem? Vi levde godt, og trengte ikke noe mer?
Slik sett, må vi vel vært i en tvangssituasjon de siste tjue tusen år, eller så. Og den må ha tiltatt dramatisk de siste hundreårene, for ikke å snakke om årene.
Antagelig ligger det flere årsaker bak teknologiens rivende utvikling – og de kan være vanskelige å skille fra hverandre. Konkurranse og behov har sikkert mye å si – men teknologien forandrer seg også av seg selv, fordi den allerede finnes. Og på grunn av vår kreativitet og intelligens. Vi ser muligheter man ikke så før. Vi ser videre, fordi vi står på skuldrene til kjemper – men også fordi vi er gløggere enn disse kjempene. Konkurransen øker og øker etter hvert som stadig flere milliarder mennesker skal ha plass og mat på jorda.
Jeg ser lite håp om at dette vil stoppe – og håper vel egentlig at det ikke vil stoppe. For det er mange uløste problemer. Dermed kan far speide langt og lengselsfullt mot horisonten. Det ligger ikke noen harmonisk tilstand av «nok teknologi» der ute noe sted. Det finnes intet rolig aftenland der alle behov er tilfredsstilt – og vi lover å ikke oppdatere tv’en din før om ti år.
Også fremtidens fedre kommer til å hive duppedittene sine i veggen med et skrik av teknofortvilelse.
- Erik Tunstad: Spark ungene ut i snekkerboden!
