Når domstolen slår fast at norsk sokkel er omfattet av EØS-avtalen, rokker det ved et av hovedargumentene norske myndigheter har brukt for å holde EUs nye industriregelverk på armlengdes avstand.
Kjernen i saken er EUs forordning om produksjon av nullutslippsteknologi, kjent som Net Zero Industry Act (NZIA). Den skal gjøre Europa mer selvforsynt med ren teknologi, fra fornybar energi og batterier til karbonfangst og -lagring.
Målet er å forenkle tillatelser, mobilisere investeringer og bygge en konkurransedyktig grønn industri i Europa.
Krav til oljeprodusenter
I det store bildet er NZIA godt mottatt av både næringsliv og medlemsland. Også norske myndigheter støtter hovedambisjonen. Men ett punkt har skapt betydelig motstand: kravet om at olje- og gassprodusenter skal bidra til å utvikle såkalt injeksjonskapasitet for CO₂-lagring.
Skal Europa lykkes med CCS, må noen utvikle CO2-lager. EU mener at ansvaret ligger hos olje- og gassprodusentene. Derfor pålegger NZIA produsentene et ansvar for å investere i nødvendig CO2-lager.
Uenigheten har til nå dreid seg om hvorvidt Norsk sokkel er en del av EØS-avtalen. Et sentralt argument for norske myndigheter har vært at norsk sokkel faller utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde.
Sokkelen omfattes av EØS
Bellona har hevdet det motsatte i over 15 år i saker som angår sikkerhet på sokkelen og CO2-lagring, og er glad for at EFTA-domstolen kom til samme konklusjon.
Når domstolen nå slår fast at sokkelen er omfattet av EØS-avtalen, blir det vanskelig å hevde at regelverk om CO₂-lagring ikke gjelder. Bellona mener konsekvensen av dommen er at Norge må innlemme hele NZIA i norsk rett, inkludert kravet om å utvikle lagringskapasitet.
Det vil i så fall ikke bare være en juridisk avklaring, men en industripolitisk beslutning med store ringvirkninger.
.jpg)
Norge har unike geologiske forutsetninger for å lagre CO₂, og flere selskaper er allerede i gang med å utvikle lagringsprosjekter. Å være omfattet av NZIA kan gi norske aktører like konkurransevilkår som resten av det europeiske markedet. Samtidig vil norsk industri få større trygghet for at det finnes nasjonal lagringskapasitet når egne utslipp skal håndteres.
Kan kutte 11 mill tonn
Potensialet er betydelig, og avgjørende for Norge. Karbonfangst og -lagring kan redusere norske utslipp med 11 millioner tonn CO₂ årlig. Det utgjør om lag en femtedel av Norges klimagassutslipp.
Det er allerede gitt lisenser som gjør det mulig å lagre over 25 millioner tonn CO₂ i året innen 2030. Ambisjonene om å etablere CO2-lagring som en ny industri på norsk sokkel er med andre ord på plass. Det er norske rammevilkår for CO₂-fangst og krav til at CO₂-lager faktisk utvikles, som henger etter.
Her kan innlemming av NZIA bli en katalysator. Forordningen vil stille tydelige krav, men også bidra til forutsigbarhet og tempo i utviklingen. EFTA-domstolens avgjørelse kan dermed vise seg å være det dyttet som trengs for å få fart på en satsing som det lenge har vært behov for.
Avklaringer haster
Samtidig er ikke siste ord sagt. Høyesterett skal fortsatt behandle saken, og det pågår flere rettsprosesser knyttet til NZIA i Europa. Velger Høyesterett å se bort fra EFTA-domstolens syn – som de selv ba om – vil det skape en dyp krise i Norges forhold til EU.
Bellona mener at energiminister Terje Aasland må akseptere at sokkelen er en del av EØS-avtalen. Tiden mot 2030 går raskt. Skal aktørene rekke å bygge den lagringskapasiteten som nå fremstår stadig mer sannsynlig at vil bli pålagt, haster det med avklaringer.
Spørsmålet er ikke lenger om Norge skal forholde seg til EUs krav om CO₂-lagring – men hvordan og hvor raskt.
Industrien frykter mer usikre tider: – Svekker norsk konkurransekraft
