Smarthus-rådgiver: – Dårlig planlagt automatisering kan gjøre bygget dyrere å drifte

Det sier Eirik Bjørnstad, rådgiver innen automatisering og smarte bygg i Multiconsult. Dersom han skal trekke fram ett råd, så er det å kartlegge og definere behovene tydelig før man begynner å surfe etter smarte, teknologiske løsninger. Det gjelder både private boligeiere og profesjonelle utbyggere som ønsker å kunne tilby smarthus.

– Privatboliger ville jeg vært forsiktig med å prøve å gjøre for smarte. Det er veldig mange som heller vil ha tradisjonelle lysbrytere og termostater enn å forholde seg til teknologi som kanskje slutter å virke, sier Eirik Bjørnstad.

Rådgiveren mener at vi lever i en tid da det er fort gjort å forelske seg i mulighetene som teknologien gir.

– Dermed ender man med å løse andre problemer enn man hadde sett for seg i utgangspunktet. Resultatet kan bli at bygget blir dyrere og tyngre å drifte. Flere komponenter og systemer vil kreve vedlikehold, og de har gjerne løpende kostnader knyttet til seg, sier han.

Fra skjorterens til inneklima

For å utdype hva han mener, beskriver han et tenkt tilfelle der en byggherre eller rådgiver får tilbud om et møte med en app-leverandør. Innsalget handler om en tilbakemeldingsmodul for brukerne av bygget.

– I utgangspunktet hadde man tenkt at brukerappen bare skulle gi informasjon fra bygget, mulighet for å betale for mat i kantina, bestille skjorterens og enkelte andre nyttige tjenester. Med denne tilbakemeldingsmodulen vil brukerne kunne melde fra om det er for varmt eller kaldt eller andre feil med inneklimaet, sier Bjørnstad

Disse meldingene skal gå til byggets dataplattform og kan korreleres med annen data slik at driftspersonell kan analysere seg fram til årsaken til at inneklimaet er dårlig. Skyldes det feil på tekniske systemer? Eller oppstår problemene for eksempel bare når sola skinner på fasaden?

– En slik app er i utgangspunktet en veldig god idé. Men man skal være klar over at en slik løsning vil kreve kontinuerlig utvikling i appen, tilpasninger i dataplattform og brukergrensesnitt, økte drifts- og servicekostnader og forlenget leveransetid. Dette er dessuten en løsning som ikke ble identifisert innledningsvis da utfordringene til driftspersonalet ble kartlagt. Det er ikke dermed sagt at det ikke er et fantastisk verktøy, men kan hende er man best tjent med å vente til versjon 2.0 av bygget.

Var rådgiver for Atea-bygget

Bjørnstad var en av rådgiverne for Ateas nye hovedkontor på Hasle i Oslo. Det 11 etasjer høye kontorbygget er blant annet utstyrt med dører og heiser som registrerer hvem (det vil si hvilken mobil) som kommer og sender vedkommende til rett etasje. En smitteforebyggende funksjon ettersom man ikke trenger å berøre en eneste knapp på vei til kontoret.

De ansatte blir også sporet (anonymt), slik at belysning og inneklima tilpasses den faktiske bruken av lokalene. For å bevisstgjøre brukerne om energisparing er det satt opp skjermer som viser hvor mye energi bygget bruker, hvor det er ledige plasser og hvor nærmeste elsparkesykkel befinner seg i fall man vil ut et ærend. For å nevne enkelte av funksjonene som er iverksatt ved hjelp av byggets foreløpig cirka 6000 sensorer og målere, samt data utenfra.

– Vi har diskutert hvor smart dette bygget er sammenlignet med andre bygg i verden, og funnet ut av vi trygt kan kalle det et av Europas smarteste, sier Bjørnstad om bygget som ble innviet i det stille etter at koronaviruset kom til Norge i februar.

– Har nok data

Det er skrevet mye og langt som hva som skal til for å kunne kalle et bygg smart, blant annet en omfattende punktliste fra Powerhouse-alliansen. Kort fortalt skal digital teknologi og nettverk bidra til å forenkle bruk og drift gjennom automatiserte løsninger.

Det snakkes om bygg med trippel bunnlinje – de tre p-ene: people, profitt, planet. Byggene skal ikke bare være gunstige for folkene som oppholder seg i dem, de skal være billige i drift og de skal bruke mindre energi enn konvensjonelle bygg.

– Hittil har mye av utviklingen dreid seg om sensorer og innsamling av data. Fremover vil oppmerksomheten rettes mer mot hva vi kan få ut av de innsamlede dataene. Funksjoner som øker kvaliteten til bygget, som fører til at ressursene utnyttes effektivt og som krever mindre menneskelig styring, uttalte Bjørnstads kollega Rune Winther nylig på et Multiconsult-webinar.

– Finn ut om det virker

Winther talte også varmt for å teste ut ny løsninger før man bestemmer seg for innkjøp og utrulling i stor skala. Dette er Eirik Bjørnstad enig i, for det er ikke alltid produktene holder hva de lover.

– En måte å øke tryggheten på er å teste funksjoner og systemer i liten skala tidlig i prosessen i stedet for å gamble på at det funker når man skal rulle det ut i hele bygget. Å kjøre slike tester i et labmiljø, i et rom eller i en etasje, tror jeg vi må ha mye mer av i byggebransjen, sier han.

Samtidig mener han at hans egen bransje har vært en brems for ny teknologi fordi rådgivere ikke har vært trygge på at løsningene skal fungere som ønsket.

– Man vil unngå å bli stilt til ansvar for noe man ikke vet at virker, forklarer Bjørnstad.

– Samtidig er det leverandørene som kjenner produktene sine best. Og det vil i nesten alle tilfeller være mulig å forbedre funksjoner ved å spille på styrkene til de ulike leverandørenes systemer. Jeg mener likevel at det er viktig å vokte seg så man ikke ender opp med noe helt annet enn det man så for seg i utgangspunktet, understreker han.

Kan bremse fremdriften

Av andre utbredte smarthus-feller trekker han fram urealistiske forventninger til tiden det tar å bygge ut en ny, underliggende driftsarkitektur. Når man skal legge inn flere lag med integrasjoner, må ting ferdigstilles i en viss rekkefølge. Skal data fra et lokalt automatikkanlegg integreres i en dataplattform, må automatikkanlegget testes og ferdigstilles, og nettverket til bygget må være på plass før anlegget kan integreres.

Hvis disse dataene skal videreføres fra plattformen til for eksempel en brukerapp, må dataplattformen være testet og ferdigstilt før den kan integreres i appen. All denne testingen tar naturligvis tid.

– Dersom man ønsker at brukerappen skal ferdigstilles til åpning av bygget, krever dette nøye planlegging av grensesnitt og fremdrift. Jeg tenker at dette kan føre til en mye lengre sluttfase, og at det i en del tilfeller kan være fornuftig å planlegge for at ikke alle funksjoner og systemer skal være på plass på en gang.

Hvem skal eie sensorene?

En annen fallgruve han vil fremheve, er grensedragningen mellom leietager og gårdeier. Når man snakker om hvordan brukerne skal ha det på jobb, beveger man seg gjerne ut over det en gårdeier normalt har ansvar for.

– Skal man for eksempel ha et system som forteller brukerne hvor det er ledig kontorplass, er man kanskje nødt til å plassere sensorer under alle pultene. En pult har gjerne gårdeier lite kontroll over, og det kan bli ganske mye administrasjon rundt disse sensorene når pultene flyttes rundt eller skiftes ut, påpeker Bjørnstad.

Moderne AV-løsninger har gjerne også en del sensorikk som det kan være fristende å koble opp mot andre funksjoner i bygget, men dette er det som regel IT-avdelingen til leietageren som administrerer. Hva skjer den dagen AV-utstyret skal skiftes ut? Vil ventilasjonen slutte å fungere, spør Bjørnstad, for å illustrere de nye problemstillingene som kan oppstå med integrerte systemer.

– Det er mange feller å gå i, også juridisk. Så det er lurt å definere tydelig hvem som skal eie og ha ansvar for hva, anbefaler han.

Tre typer smarthus-byggere

Har rådgiveren også et råd til private smarthusbyggere? Også på dette markedet begynner det å bli mange løsninger og apper å velge mellom. Systemer som ikke alltid snakker sammen, som overlapper og kanskje til og meg går i veien for hverandre …

Utfordringene avhenger av hvilken del av smarthusmarkedet man opererer i, mener Bjørnstad.

– Slik jeg ser det, kan man dele inn smarthusmarkedet i tre kategorier, sier han og lister opp tre typer smarthusbyggere:

1. Duppeditt-elskerne

– Denne gruppen kjøper plug and play-utstyr på Elkjøp og Ikea, forbrukerrettede varer med veldig lav brukerterskel. Her går utviklingen ekstremt raskt. Foreløpig klarer man nok ikke å få alle slike løsninger til å snakke med alle andre, men det begynner å etablere seg standarder slik at det i større grad blir mulig å koble produkter fra forskjellige systemer sammen, forklarer Bjørnstad.

2. Ildsjelene

– Denne gruppen utgjøres av fortroppen innen utprøving av ny tech. Ildsjeler som trikser sammen do it yourself-løsninger og støtter seg på forum på nettet og lærer seg å programmere på Youtube.

3. Semiproffene

– Tradisjonelt er smarthus blitt koblet opp av elektrikere som etablerer et system som styrer lys og varme. Kanskje inkluderer de en innbruddsalarm som gjør at brukerne kan skru av alt lyset i huset med én bryter og har ekstern tilgang via en app, forteller Bjørnstad.

Den store ulempen med dette, er at det er fort gjort å binde seg til elektrikeren som monterte systemet.

– Når det er sagt, smarthus-kompetansen til elektrikere er økende, og systemer er mer åpne i dag, slik at det er mulig å vedlikeholde systemene også hvis et elektrikerfirma for eksempel går konkurs, sier Bjørnstad.

– Må gi «Tesla-følelse»

På det nevnte webinaret snakket Bjørnstad og Winther at et smart bygg bør gi brukerne en følelse av at de går inn i noe nytt. Winther beskrev smarthus som superhelter versus mannen i gata. Bjørnstad sammenlignet dem med et visst elbilmerke. Smarthus må fremkalle en Tesla-følelse, en fornemmelse av å tre inn i noe helt nytt, bedyret han.

– Hva må til for å fremkalle Tesla-følelsen i et bygg?

– Bygget må henvende seg til brukerne på en ny måte. Dette kan være lettere tilgjengelig informasjon og innsikt i bygget samt fravær av friksjonspunkter som brukere føler på i tradisjonelle bygg, svarer Bjørnstad.

– Jeg tror det også ligger en viss grad av gimmick i det og at bygget må føles som om det gjør mer ut av seg. Dette vil man kanskje se mest av på de første smartbyggene som kommer opp fordi de skal poengtere at de er smarte. Dette blir tonet ned i fremtiden, tror han.