Hvis lavest mulig strømpris blir det overordnede målet for norsk kraftpolitikk, må vi også være ærlige om konsekvensen: Da risikerer vi å prioritere ned investeringer, arbeidsplasser og fremtidige inntekter.
Strøm er en litt merkelig størrelse i Norge. Vi ønsker elektrifisering, nye arbeidsplasser, industri, teknologiutvikling, kunstig intelligens og økt forsvarsevne. Vi ønsker at Norge skal kutte utslipp og samtidig finne nye inntekter den dagen olje- og gassinntektene begynner å falle.
Men helst uten at noen bruker mer strøm. Hvordan skal det regnestykket gå opp?
I energidebatten får jeg stadig oftere inntrykk av at lavest mulig strømpris for norske forbrukere er blitt et nærmest hellig prinsipp. Nye etableringer blir vurdert ut fra hvor mye kraft de bruker og hvilken effekt de kan få på strømprisen. Men lavest mulig strømpris kan ikke være selve målet for norsk energipolitikk.
Målet burde være høyest mulig samfunnsnytte.
Skape verdi uten energi?
Hvilke næringer som kan skape ny vekst i Norge de neste 20 årene, trenger ikke energi? Nye fabrikker trenger strøm. Mineralforedling trenger strøm. Hydrogen trenger strøm. Elektrifisering trenger strøm. Forsvaret skal bygges opp. Kunstig intelligens og digitalisering krever datakraft, som igjen krever energi.
Å holde etterspørselen etter strøm nede ved å sørge for at færrest mulig nye virksomheter etablerer seg, er neppe god næringspolitikk.
Kraftsituasjonen i et langstrakt land er ulik, fra svært lave magasinnivåer i deler av Sør-, Vest- og Midt-Norge nå, mens det i Nord-Norge har vært så vått at magasinene blir fulle. Klimaendringene gir oss ikke bare mer ekstremvær, også energisystemet blir mer krevende og mindre forutsigbart.
Svaret kan ikke være at Norge skal forsøke å holde kraftforbruket mest mulig konstant.
Ingen arbeidsplass-kø
Det er ikke slik at det står en endeløs kø av lønnsomme fabrikker utenfor norske kommuner og bare venter på ledig kraft.
Samtidig vet vi at olje- og gassnæringen ikke vil vokse inn i himmelen. Når aktiviteten faller, merkes det ikke bare på sokkelen. Det merkes hos verftene, ingeniørselskapene, leverandørindustrien, transportbedriftene og lokalsamfunnene.
Norge trenger nye inntekter. Ikke i festtalene, men i virkeligheten.
En næring som ønsker å investere betydelige beløp i Norge nå, er datasenterindustrien, men reaksjonene er ikke akkurat overstrømmende: For få arbeidsplasser, påstås det. For mye strøm, for utenlandske eiere, for lite skatt, feil bruk av industriareal, feil type arbeidsplasser. Til tross for at ringvirkningsanalysene og investeringsplanene fra disse på flere hundre milliarder kroner tilsier noe helt annet.
Man må skille mellom kryptovaluta, ordinære datasentre og infrastrukturen som trengs for kunstig intelligens.
Men dette handler om noe større enn datasentre: Det handler om hvordan Norge vurderer ny verdiskaping.
Hvis enhver ny etablering først og fremst behandles som et problem fordi den øker kraftetterspørselen, blir vi lammet av et paradoks: Jo mer økonomisk aktivitet vi lykkes med å skape, jo større blir problemet.
Da har vi konstruert feil målsetting.
.png){kind=logo}
Samfunnsnytte!
Alle som ber om strøm, kan ikke automatisk få det. Prosjekter som reserverer enorme mengder kapasitet uten realistisk finansiering, kunder eller fremdrift, kan ikke i årevis få blokkere prosjekter som faktisk kan realiseres. Statnett skjerpet nylig kravene til prosjekter over 100 MW, noe som vil skape dynamikk.
Når det er sagt, må allerede utførte milliardinvesteringer gis rimelig tid før man fratas kraft (ikke bare uker).
Sannsynligheten for at prosjektet bør prioriteres, må vurderes ut fra investeringer, skatteinntekter, eksportinntekter, lokale ringvirkninger, kompetansebygging, beredskap, strategisk betydning og klimaeffekt.
Det interessante spørsmålet kan derfor ikke være: Hvor lite strøm kan Norge bruke?
Det burde i stedet være: Hvordan får Norge mest mulig samfunnsnytte ut av kraften vi har – samtidig som vi bygger mer?
Det er en vanskeligere diskusjon, men den er hyperrelevant.
Norge ble ikke rikt fordi vi hadde fossefall. Vi ble rike fordi vi brukte dem.
En kilowattime som ikke brukes, har ingen magisk samfunnsøkonomisk verdi bare fordi den bidrar til å holde forbruket nede. Spørsmålet er hva vi får igjen når den brukes.
Selvfølgelig skal vi energieffektivisere og unngå sløsing. Selvfølgelig skal vi beskytte husholdninger mot ekstreme prisutslag. Men det er noe annet enn å gjøre lavest mulig strømpris til et overordnet samfunnsmål.
For dersom økt etterspørsel etter kraft skyldes at bedrifter investerer milliarder, ansetter mennesker, betaler skatt og skaper eksportinntekter, er ikke økt strømforbruk nødvendigvis et samfunnsproblem. Det er et tegn på at økonomien vokser.
Kniven på benken
Jeg hører stadig at Norge mangler kriseforståelse. Jeg tror det ligger noe i det.
Vi er et rikt land. Arbeidsledigheten er relativt lav, staten har enorme finansielle reserver, olje- og gassinntektene har vært formidable. Da er det vanskelig å kjenne på et sterkt behov for endring.
Men det er nettopp i gode tider man bør gjøre slike langsiktige prioriteringer. Vi snakker mye om hva Norge skal leve av etter oljen. Da kan vi ikke samtidig gjøre det vanskeligst mulig å etablere næringene som faktisk skal finansiere velferdsstaten.
Nordmenn flest kjenner nok ikke kniven på strupen.
Problemet er at vi heller ikke ser den ganske store kniven som allerede ligger på kjøkkenbenken.
Strømstøtten er Norges egentlige sløseri
