Politikere, næringsliv og industri gjentar det samme budskapet hver uke: Vi trenger mer strøm. Mer kraft er avgjørende for industriutvikling, elektrifisering og verdiskaping. Og behovet er reelt.
Norge har et kraftproblem. Årets utgifter til strømstøtte er beregnet til 21,5 milliarder kroner. I tillegg kommer milliarder i reduserte drivstoffavgifter og andre subsidier som gjør det billigere å bruke fossil energi i transport og anleggsmaskiner. Staten bruker altså enorme summer på å skjerme dagens olje-, diesel- og strømforbruk fra reelle energipriser.
Samtidig omtales investeringer i ny kraftproduksjon og framtidige energiløsninger som «sløsing». Ta havvind på Sørlige Nordsjø II. Staten har varslet rundt 23 milliarder kroner i støtte (som vi kanskje ikke hadde trengt om vi koblet prosjektet på Europa med kabler). For det beløpet får Norge om lag 7 terawattimer (TWh) ny kraftproduksjon hvert eneste år i rundt 30 år. Det er ikke en utgift. Det er en investering i et framtidig energisystem og en investering Norge ikke har råd til å la være å gjøre.
Advarsels-konkurranse
Havvind, nettutbygging og energieffektivisering er ikke ønskelige tilak. De er nødvendige. Men dagens strømstøtte svekker insentivene til å spare energi og investere i fornybart.
Likevel møtes investeringer i havvind med krav om kutt, stans og sparekniv. Politikere konkurrerer om å advare mot kostnadene. Kommentarfeltene koker over av påstander om offentlig pengebruk ute av kontroll.
Men når staten bruker omtrent like mye penger på å subsidiere strømforbruk og dieselbruk her og nå, beskrives det som ansvarlig politikk. Det burde være omvendt.
Vi diskuterer investeringer i ny kraft som om de er luksusprosjekter. Samtidig behandler vi subsidier til høyt energiforbruk som en selvfølge.
Norgespris er et godt eksempel. Høye strømpriser er en reell belastning, særlig for husholdninger med lave inntekter og stram økonomi. Det er et legitimt problem som fortjener reelle løsninger. Men norgespris er ikke en slik løsning. Ordningen gjør strømmen billigere jo mer man bruker og gagner dermed dem som bruker mest, ikke dem som sliter mest. Den svekker lønnsomheten i energieffektivisering, varmepumper og solceller. Den sender regningen til fellesskapet og et signal til markedet om at energieffektivisering ikke haster.
Vil man hjelpe dem som virkelig sliter med strømregningen, finnes det mer målrettede og rettferdige måter å gjøre det på enn å subsidiere forbruk uavhengig av inntekt. Det som blir omtalt som sosialt ansvarlig politikk, er i realiteten et gedigent sløseri som i størst grad gagner dem som har råd til å bruke mest strøm.
Det er vanskelig å finne en mer presis definisjon på sløsing.
Svekker grønne arbeidsplasser
Samtidig rammer politikken ny grønn næringsutvikling direkte. Solbransjen opplever nå konkurser og kraftig fall i etterspørselen, og flere peker på norgespris som en viktig årsak. Når staten subsidierer billig strømforbruk, blir det mindre lønnsomt å investere i solceller, energistyring og effektivisering. Paradokset er slående: Politikerne sier Norge trenger nye, grønne arbeidsplasser, men fører samtidig en politikk som svekker markedet for dem.
For hva får samfunnet igjen for 21,5 milliarder i strømstøtte? Ingen ny kraft. Ingen varig reduksjon i energibehovet. Ingen ny industri. Ingen styrket konkurransekraft. Bare høyere forbruk subsidiert av staten. Disse midlene kan i stedet brukes på å bygge ut fornybar energi.
Pingpongpolitikk
Hvis denne trenden fortsetter, risikerer vi et politisk system preget av kortsiktig, populistisk pingpongpolitikk fremfor ansvarlig og langsiktig styring.
Havvind, nettutbygging og energieffektivisering gir derimot verdier i flere tiår. Det bygger kapasitet. Det reduserer framtidig knapphet. Det styrker norsk industri og energisikkerhet. Og det er investeringer vi må gjøre ikke fordi det er ambisiøst, men fordi alternativet er et Norge som mangler kraft til å drive den industrien og det samfunnet vi ønsker oss.
Regjeringen fører nå en politikk som aktivt trekker Norge bort fra Stortingets egne klimamål for 2030. Mens målet er 8 TWh solkraft innen 2030, viser nye analyser at Norge trolig bare når 2 TWh, en fjerdedel av ambisjonen. Bransjen peker direkte på norgespris, strømstøtte og uforutsigbare rammevilkår som årsaker til bremsen.
Hvis Norge faktisk mener alvor når vi sier at vi trenger mer kraft, kan vi ikke samtidig bruke enorme summer på å gjøre strøm billigere å sløse bort. Da må vi slutte å kalle investeringer for å omstille Norge for sløsing – og begynne å kalle sløsing for sløsing.
Ny beregning for norgespris: Regnestykket i pluss med 4,3 milliarder kroner