Norge eksporterer lite sammenlignet med andre land. Store deler av vår eksport er dessuten knyttet til olje. (Bilde: Peder Qvale/Dwellop/Alfsen & Gunderson/Creative Commons)

KOMMENTAR: Eksportindustri

«Norsk eksportindustri taper terreng – på tide å stikke fingeren i jorda»

Norges nye eksportstrategi må også takle noen særnorske risikoer, skriver bidragsyter Ivar Slengesol.

Norges nye eksportstrategi, som regjeringen lanserte i går, må takle de samme utfordringene som våre naboland står foran—og noen særegne risikoer for norsk eksportindustri.

– Man måste jamföra, sa lille Ingemar i Lasse Hallströms åttitallsfilm «Mitt liv som hund.» Ingemars komparative metode er egnet til å bringe inn nye perspektiver på de fleste områder.

Nå kan regjeringen ta lærdom fra våre naboer når den skal utvikle en ny eksportstrategi for Norge i samarbeid med næringslivet. Sverige presenterte sin eksportstrategi for halvannet år siden.

Svensk eksportindustri risikerer «betydande utmaninger»

I «Sveriges exportstrategi» går den svenske regjeringen rett på sak. Handel er viktig for landets velstand, og den svenske eksportindustrien er fortsatt sterk.

Men: Sveriges eksportbedrifter taper markedsandeler i forhold til omverdenen. Hovedforklaringen er at nærmere 70 prosent av Sveriges eksport fortsatt går til lavvekstkontinentet Europa. Det er i de fremvoksende markedene, spesielt i Asia, ekspansjonsmulighetene er.

Vi må omstille oss og lykkes bedre i vekstmarkedene, sier svenskestrategien. Hvis ikke, står vi foran «betydande utmaninger», altså betydelige utfordringer.

Dette er svensk eksportindustris «fingeren i jorda»-øyeblikk: en problembeskrivelse som mobiliserer til nytenkning og ny handling.

– Nu, jævlar, nu kör vi, står ikke i strategidokumentet, men intensjonen er den samme.

Med det bakteppet, et sammenlikningsskifte til Norge.

Norsk eksportindustri taper markedsandeler

Først, markedsandeler. OECD definerer «export performance» som er et lands eksportvolumvekst i forhold til veksten i eksportmarkedene.

OECDs indeks for eksportytelse bearbeidet av Innovasjon Norge starter på 100 i 1998. Sveriges poengsum hadde sunket til 91 i 2015. Svensk eksportindustri tapte altså relative markedsandeler på nærmere 10 prosent i perioden.

Ikke overraskende topper Kina tabellen, med en score på 422.

Langt nede på listen, på nivå med andre oljeeksporterende land, finner vi Norge, med et måltall på 55.

Norsk eksportindustris globale markedsandeler – målt i volum – er altså nærmere halvert siden 1998. Det har vi knapt merket, fordi prisen på våre viktigste eksportvarer (olje og gass og relatert teknologi) har vært høy inntil for et par år siden, mens vi har betalt stadig mindre for typiske importvarer som flatskjermer og tekstiler. Med oljeprisfallet snudde bytteforholdet.

Fastlandseksporten er konsentrert på Europa

Så, Europa/Asia-utfordringen. I 1998, startpunktet for «export performance» indeksen, kunne man lese denne overskriften i Dagens Næringsliv: «For langt til Asia for norsk eksport.» Artikkelen kom i anledning daværende næringsminister Lars Sponheims besøk i Tokyo. Der var han for å fremme norske næringsinteresser, dog med noe begrenset entusiasme. «Det må da finnes noe nærmere Norge enn dette her,» uttalte statsråden til DN.

Heldigvis, kan man vel si, har mange norske bedrifter ikke fulgt ministerrådet om å holde seg til korte flyturer. Om lag 60 prosent av norsk eksport utenom ubehandlet petroleum går til Europa. Her slår vi altså svenskene (70 prosent Europa-andel).

Men norsk eksport av teknologi og tjenester utenom offshoreleverandørene har en mye sterkere konsentrasjon mot Europa. De fleste bransjer ligger på 80 prosent til 90 prosent, i følge data fra Menon Business Economics.

Norge deler altså Sveriges to hovedutfordringer: fallende markedsandeler og—for bransjene utenfor offshore—liten eksponering mot vekstmarkedene utenfor Europa.

To tredjedeler av norsk eksport er oljerelatert

I tillegg har norsk eksportindustri to særegne risikoer: bransjekonsentrasjon og klima.

Sveriges samlede eksport er på om lag 1900 milliarder svenske kroner årlig, fordelt på en rekke bransjer.

Etter fallet i oljeprisen de siste årene er tilsvarende tall for Norge nå trolig i overkant av 1 000 milliarder kroner. Av disse er 600 milliarder direkte relatert til petroleumsnæringene: selve oljen og gassen pluss offshore teknologi og tjenester.

Olje og gass-industrien bærer den norske velferden. Verdiskapningen er mange divisjoner høyere enn for andre bransjer. Offshoreleverandørene har klart å firedoble omsetningen utenfor Norge i løpet av det siste tiåret. Det er en fantastisk suksesshistorie.

Baksiden av medaljen er den åpenbare konsentrasjonsrisikoen i norsk eksportindustri. Den risikoen ble litt sterkere idet øyeblikket 195 land sluttet seg til klimaavtalen i Paris i desember 2015. For å nå klimamålene må etterspørselen etter petroleum, spesielt olje, reduseres fram mot 2040 og videre etter det. Reservene må bli liggende i bakken.

Klimarisikoen

Mye uforutsett kan skje de neste 20 til 30 årene. Kanskje fases klimaverstingen kull ut raskere enn ventet. Kanskje får karbonrensing og -lagring sitt kommersielle gjennombrudd.

Begge scenarier vil gi mer plass til olje og spesielt gass. Eller—og det er ikke usannsynlig om ikke et hyggelig framtidsbilde—vil verden ikke nå klimamålene.

Men uansett hvordan man snur og vender på problemstillingen: klimarisikoen for norsk eksportindustri er der. Og den må adresseres.

Danmark lanserte sin eksportstrategi for energiteknologi forrige uke. Hovedmålet er å fordoble eksport av dansk energiteknologi – som er dominert av vindkraft – fra 70 milliarder danske kroner i 2015 til 140 milliarder danske kroner i 2030.

SMB-vekst er nøkkel

Tilbake til Sverige. Der utbroderte regjeringen to eksportutfordringer: Flere små og mellomstore selskaper må våge og evne å eksportere, og flere svenske varer og tjenester må enda høyere opp i verdikjedene.

Dette gjelder i stor grad for de bransjene som norsk næringsliv skal omstilles til. Av 1000 milliarder pluss i norsk eksport hører mindre enn 150 milliarder kroner til under den fragmenterte fastlandsindustrien, prosessindustrien og reiseliv unntatt.

I 2014 eksporterte én offshore leverandørdrift – NOV Norway– for like mye som alle teknologibedriftene innen fastlandsindustrien til sammen, i følge en kartlegging Eksportkreditt Norge har gjort. Det sier mye om omstillingsutfordringen.

De aller fleste fastlandsbedriftene er små og mellomstore leverandører av komponenter og tjenester. Vi har knapt noen systemleverandører.

Styrker å bygge videre på, ispedd realisme

– Det kunde varit värre, trøstet Ingemar seg med. Han tenkte på den sovjetiske romhunden Laika, som ble det første dødsofferet i bane rundt jorda.

Og det kunne virkelig også vært verre for norsk eksportindustri. Offshore og maritime næringer, sjømatindustrien og prosessindustrien er samlet i klynger, og vi har konkurransekraftige enkeltselskaper i andre næringer. Omstillingsevnen og samspillet mellom det offentlige og næringslivet er god.

Men dette er ikke tiden for å legge seg bakpå.

– Skal vi nå ambisjonene fremover, og lykkes med nye produkter og nye eksportmarkeder, må vi bli flinkere, sa fiskeriminister Per Sandberg tidligere denne uka.

Mobiliseringen starter med et «fingeren i jorda» øyeblikk – og arbeidet de neste månedene mot en ny eksportstrategi som skal presenteres til høsten.

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)