Det er enkelt å mislike offentlig sektor for ikke å være effektive. Det er lett å la seg rive med i raserifellene lagt av innholdsskapere med et tydelig oppmerksomhetsbasert insentiv og hate folkene som har ansvar for at de kaster skattepengene våre ut av vinduene.
Alle er jo selvfølgelig enig at sløsing er hårreisende, men jobben som gjøres av enkeltpersoner for å ivareta samfunnet vårt, bør ikke tas for gitt.
Ja, det finnes dem som gjemmer seg bak en pult i et gult hjørnekontor uten vindu, hvor pynten til Gerds avskjedsfest for seks år siden ennå ikke er tatt ned.
Det finnes også dem som er så til de grader lei av jobben sin, som teller ned minuttene til en pensjonisttilværelse med uhemmet frihet som skal brukes på kommentarfeltene, at det siste de ønsker å gjøre, er å hjelpe nettopp deg med å fylle ut et papirskjema med skriftstørrelse syv som krever at du har tatt et år på Skrivekunstakademiet for at innholdet skal kunne tolkes av maskinen som skal fakse dette til riktig sektor, hvor det skal printes, scannes og lagres som pdf til riktig saksbehandler (som ikke er på ferie) i to forskjellige systemer.
Men det er ikke gjennomsnittet. Flertallet av kommuneansatte vil så inderlig vel, men er nesten dømt til å mislykkes.
Den årlige olabil-konkurransen
I år, som i fjor, får kommunesektoren kutt i konkurransebudsjettet umiddelbart etter at konkurransen er kunngjort. Nils, som var kommunens eneste olabil-spesialist, har i år gått av med pensjon. Pengene til å ansette en nyutdannet olabil-spesialist har de ikke.
Det er også kommet nye materialer å bygge olabilene med, men de er for dyre – så Kommunen er nødt til å ta fjorårets allerede gjenbrukte olabil og lappe, spikke og tape for å få den til å gå.
På tross av dette har Kommunen fått tak i splitter nye kulelagre, men det er en annen dimensjon enn hjulene, så hjulene limes på utsiden av kulelagrene.
Staten har imidlertid et lite triks i ermet for å vinne konkurransen. Lånt av julenissen selv har de en liten liste over de kommunene som har vært snille eller slemme. Listen er så fryktet at bare det å nevne navnet på listen, skaper bølger av frykt og redsel. Olabilen må likevel lages åkkesom, snill eller slem.
Sju dagers workshop med vinpakke
Staten har søkt om, og umiddelbart fått tillatelse til, igjen å utsette sitt bidrag til olabil-konkurransen, med lovnader om at når den er ferdig, vil den være den raskeste olabilen i Norden.
Sist de stilte med en ferdig bil ,var i 2016. Bilen til Staten var tilstrekkelig i fjor, men den var basert på materialene fra åtte år siden og fungerte ikke helt med dagens bane. Det eneste logiske er da å endre prosjektorganisasjon. Igjen.
I et forsøk på virkelig å sette fart på byggingen, leier de inn multi-ekspert-kompetanse fra selskapet McOla & Sons. De dresskledde multi-ekspertene lover at om Staten ser synergieffektene av en bærekraftig oppdragsløsning basert på en omni-direksjonell arbeidsmetodikk, vil effektiviseringspotensialet være galaktisk.
Dette er visualisert med en graf som peker oppover. Dette var gode nyheter! Staten inviterer til en sju dagers workshop, med vinpakke, i 22. etasje i møterommet «Glittertind».
For å komme i riktig stemning og sikre at alle de 220 som skal jobbe med dette har et «growth-mindset», startes det hele med et inspirasjonsforedrag av tidligere frisbeegolf-mester Peer Großes-Tal. Han kan ingenting om olabil, men sier ting som «grip dagen», «ingenting er umulig» og «vi må tørre å by på oss selv». Det er ikke et tørt øye i Glittertind.
Stat og kommune – ikke hånd i hånd
Nå er det ikke meningen å sette forvaltningsnivåene opp imot hverandre. Det er ingen tjent med, og det gir ei heller mening. Dessuten er ikke skille mellom stat og kommune av noe større praktisk signifikans for oss innbyggere.
Men skjevfordelingen er blitt så enorm at noe må gjøres. Staten legger premissene for kommunen, hvor de bestiller det umulige, fremstår ubehjelpelige og forlanger det umiddelbart.
Det blir vel ikke akkurat arrangert fakkeltog for å gi mer penger til offentlig sektor med det første. Den visuelle representasjonen hvor staten nyter glassfasader med panoramautsikt i sjønær beliggenhet mens de overskygger slitne kommunelokaler der møllspiste veggtepper fra 70-tallet fortsatt pryder, forteller imidlertid en dypere historie om en vedvarende underfinansiering av kommune-Norge.
Kan kommune sektoren effektiviseres? 100 prosent. Men man kutter i dag i en sektor som allerede er i knestående.
Hva er konsekvensen?
Barna dine blir revet vekk fra skolen de har blitt trygge på. Lokale miljøer brytes opp og institusjonaliseres. Gatelysene slukkes. Besteforeldre går inn i siste faser av livet mer ensomme med mindre verdighet. Det er folkene som lider. Eller som Matoma sa: «Sjelene i samfunnet».
Mennesker trenger en velfungerende kommune. Alt fra å klippe gresset ved bussholdeplassen og fylle hyllene på biblioteket med bøker til å ta vare på dem som er i starten av livet – eller ved slutten. En kommune holder liv i lokalsamfunnet – som til gjengjeld gjør at vi nordmenn kommer i fra små holmer ut i havgapet, fra setre blant tinder og topper, fra vinterland og skjærgårder, fra høye fjell og dype fjorder. Vi har rulle- r, bløte konsonanter og a-endinger. Vi er et langstrakt land med uendelige kombinasjoner. I hjertet av Norge. Men det hjertet blør.
Forvaltningen vår er et skjørt system. Vi har levd i en tid der vi bare kunne kaste penger på problemer. Noe som har gjort at systemet til tider er uforståelig og svulstig.
Den tiden er over, og godt er det, men Kommune-Norge står i fare for å forsvinne – en fremtid med standardiserte og sentraliserte bestemmelser truer.
Feil i svensk atomreaktor er av det mest alvorlige slaget
