De fleste peker på Statnett eller politikerne. Jeg har ennå ikke sett én eneste som peker på seg selv. Dette er et kollektivt ansvar. Jeg begynner med meg selv og min bransje.
Energibransjen har ikke lyktes med kunnskapsbygging. Vi har ikke overbevist folk om at vi trenger mer kraft eller nett, hvorfor vi trenger det, og hvorfor akkurat dette området er riktig å bygge det ut i. Vi har latt nei-siden få det siste ordet.
Vi er også ekstremt flinke til å peke på løsninger som ikke fungerer – og da er vi plutselig rivende uenige. Hvordan skal folk flest forholde seg til spørsmålet om kjernekraft, vindkraft, havvind, vannkraft eller nett når vi ikke klarer å bli enige selv? Vi har dessuten representanter som konsekvent opererer med fantasitall for å svekke meningsmotstandere. Det hjelper ingen.
Lokalpolitikerne – stakkars dem
Tenk å bo i en liten kommune og skulle stemme for vindkraft. Hvordan går du på gata etterpå der alle kjenner alle? Jeg skjønner godt at det som regel blir nei.
Politikerne skal navigere mellom folkets skiftende meninger og en bransje som ikke er i nærheten av å være enige om noe. Det er krevende. Men de er valgt for å ta beslutninger – også upopulære. Vi har alle valgt dem, og er alle medskyldige når de ikke gjør det.
Statnett tildeler og prioriterer etter beste evne. Men deres transparens, prioriteringer, tempo og rammevilkår må tåle debatt. Det er uansett ikke enkelt å bygge ut nett i et land der hver kvadratmeter natur allerede har en interessekonflikt. Og la oss ikke glemme: med eksisterende tilknytninger skal strømforbruket i nord nesten dobles. Er det rart det blir både problemer og konflikt?
Et nei-til-alt-land
Vi er alle skyld i at vi har havnet her – gjennom meninger og uenigheter som i sum har gjort oss til et nei-til-alt-land. Jeg vet ikke hva som skal til for å snu dette. Men jeg vet hva jeg selv kan gjøre.
Jeg skal dele mer kunnskap fra bransjen min. Jeg skal fortsette å debattere mot dem som opplyser folket med fantasitall. Jeg skal fremsnakke politiske valg jeg er enig i – særlig de mest upopulære, for det er de som trenger støtte. Og jeg skal lytte til meningsmotstanderne mine.
Men én ting er jeg sikker på: Så lenge vi fortsetter å skylde på hverandre, kommer vi ingen vei. Først når vi tar ansvar selv, kan vi forvente at noe faktisk skjer.
Innlegget ble først publisert på LinkedIn.
Kaller Sandviks kystvaktskip-svar for svada
