Det er generelt bred enighet om at verdens CO2-utslipp skal ned. Norge og andre land har satt seg nasjonale mål, og tallfesting for kutt av klimagasser i Norge kom første gang ved Kyoto-protokollen i 1997. Siden den gang har ambisjonene økt, og innen 2030 skal Norge kutte sine klimagassutslipp med minst 55 prosent sammenlignet med 1990.
Rapporterte CO2-utslipp fra et enkelt land, er den totale mengden CO2-som slippes ut innenfor landets geografiske grenser. Men det er ulike modeller, framskrivinger og scenarioer.
Tidvis kan det være et samrøre mellom modeller om fremtiden, og observasjoner og empiri om hva som faktisk har skjedd. Denne teksten handler om det siste og forsøker å si noe om globale CO2-utslipp slik de er og har vært, og hva vi kanskje kan lære fra dette.
Globale og nasjonale utslipp
I følge Global Carbon Project økte CO2-utslippene i verden med nye 1,1 prosent i 2025, og til nye høyder fra tidligere år. Det øker blant annet i Kina, India, USA og i Europa.
Figuren er laget i «Our World in Data» og viser mengde CO2-for Kina, India og Norge fra 1750 til 2024. Den viser at Kina hadde et utslipp på nesten 12 milliarder tonn CO2 i 2024. Det er det samme som 12 gigatonn, eller 12.000.000.000 tonn, og det øker.
Våre norske utslipp viser en flat strek nederst i figuren. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde Norge et utslipp på 44,6 millioner tonn CO2-(ekvivalenter) i 2024, en nedgang på 4 prosent fra året før.
Norsk skuffelse og amerikansk jubel: Klimaskatt på internasjonal skipsfart er utsatt
Norge står for omkring 0,1 prosent av verdens CO2-utslipp. Kina er et stort land med stor befolkning, men på tross av dette har Kina større utslipp per innbygger enn Norge.
Ute av syne og ute av sinn?
Kina har overtatt mye av industri og produksjon av slikt vi i vesten vil ha, men ikke vil lage selv. Produksjon av mange varer som eksporteres til resten av verden – også til Norge – skjer i Kina. Slik aktivitet og tilhørende kraftbehov fører til høyt CO2-utslipp.
.png)
Vi skal ikke bebreide Kina for høye CO2-utslipp: De dekker vår etterspørsel. De produserer og vi importerer. Tall fra SSB viser at det er Kina vi importerer mest fra, og har størst negativ handelsbalanse med (målt i verdi).
Om man justerte de globale utslippene for handel, ville Europa og Norge fremstå som netto importører av CO2.
Hva virker virkelig?
Siden 1990 har Norge har kuttet 13 prosent i sine CO2-utslipp. På tross av våre bestrebelser, øker altså utslippene globalt. Det vi driver med virker altså sånn passe i nasjonal skala, og enda mindre globalt.
Heller enn å bruke mye tid og innsats på tidvis snodige tiltak (for eksempel el-busser, både her og der, og ikke minst i Finnmark på vinteren), burde vi heller brukt mer tid på å diskutere hvordan de virkelig store utslippene i verden kuttes?
Kan eksport av norsk og vestlig industri og teknologi bidra, hvis det da blir noe igjen av den?
Kanskje like viktig som hva vi gjør, er hvordan vi gjør det. Når vi i lille og rike Norge klarer å krangle så mye om våre utslipp, for eksempel på Melkøya, og sliter med enighet hvordan utslippene skal beregnes og hvilket ansvar vi skal pålegge oss selv, når lokale uenigheter tar av, hvordan tror vi at det fra slikt kan komme noe som bidrar til kutt i globale CO2-utslipp, noe som virkelig monner i en stadig mer polarisert verden?
EU myker opp forbud: – En livline for Europas bilindustri
