.jpg)
Det siste eksempelet er rapporten fra WindEurope, vindkraftbransjens egen interesseorganisasjon, også omtalt i TU.
Her fremstilles motstand mot vindkraft i stor grad som drevet av desinformasjon. Motvind Norge løftes frem som en sentral aktør.
Det reiser et prinsipielt spørsmål: Når ble uenighet et bevis på feilinformasjon?
WindEurope er ikke et uavhengig forskningsmiljø. De omtaler seg selv som «the voice of the wind energy industry». De representerer en næring med sterke økonomiske interesser i mer og raskere utbygging.
Partsinnlegg
Det er legitimt. Men da må rapporten også leses som det den er: et partsinnlegg.
Problemet oppstår når slike rapporter løftes inn i offentligheten som om de dokumenterer objektive sannheter. For rapporten dokumenterer ikke konkrete feil fra Motvind Norge. Den klassifiserer ytringer etter om de anses som «misvisende», «manipulerende» eller del av bestemte «narrativer». Da er man ikke lenger i ferd med å avdekke faktafeil. Man tolker meninger.
Og det er noe helt annet.
I et demokrati må det være rom for å mene at vindkraft gir for store naturinngrep. Det må være lov å stille spørsmål ved kostnader, nettutbygging, kraftprioritering og lokal legitimitet.
Hvis slike synspunkter behandles som et desinformasjonsproblem, er vi på vei inn i et spor der uenighet i seg selv mistenkeliggjøres.
Motstanden mot vindkraft i Norge er ikke et digitalt fenomen skapt av algoritmer. Den springer ut av reelle konflikter. Lokalsamfunn opplever naturinngrep de ikke ønsker. Mange reagerer på at kostnader veltes over på fellesskapet. Andre er bekymret for konsekvenser for fugl, landskap, støy og bokvalitet.
Dårlig utvikling
Dette er ikke tegn på at folk er manipulert. Det er tegn på at folk følger med.
Når slike innvendinger møtes med merkelapper fremfor motargumenter, flyttes debatten bort fra sak og over i karakteristikk.
Det er en dårlig utvikling.
Vi har sett det før. Aktører som lenge har arbeidet for økt vindkraftutbygging, har i økende grad brukt tid på å definere kritikere som feilinformerte. Nå gjentas mønsteret på europeisk nivå.
Det er verdt å merke seg at ikke alle medier ukritisk gjengir dette bildet. Svenske Expressen kalte WindEurope-rapporten «en tunn soppa» og advarte mot at makthavere forsøker å definere hva som er sant, og samtidig mistenkeliggjøre dem som protesterer.
Det perspektivet mangler i norsk dekning.
Hvis tilhengere av en politikk også skal definere hva som er legitim kritikk av den samme politikken, svekkes tilliten til hele samtalen. Hvis folkelig motstand forklares som påvirkning eller uvitenhet, slipper man å forholde seg til argumentene.
Uenighet om vindkraft er ikke desinformasjon. Det er demokrati.
Mener Norge ikke er klar for hybridangrep
