.jpg)
I statsbudsjettet for 2026 legger regjeringen opp til å doble den totale rammen for klimakvoter fra 8,2 til 15 milliarder kroner fram til 2030. Det kan hjelpe på klimaregnskapet, men bidrar ikke til å styrke norsk næringsliv.
Når EU nå skjerper sine klimamål, kan oljeeventyret nærme seg slutten raskere enn vi tror.
Klimakvoter er et helt nødvendig verktøy i klimakampen. Men det må ikke bli en sovepute for fornyelsen av Norge. Vi må ta i bruk hele verktøykassa for å bygge Norge for fremtiden. Og når EU, vår viktigste handelspartner, forplikter seg til 90 prosent utslippskutt innen 2040, viser de en tydelig retning mot uavhengighet av fossil energi.
Lar andre høste gevinstene
Vi har ambisiøse klimamål, men de må støttes av tiltak som sikrer rask, grønn omstilling i Norge. Til tross for regjeringens løfte om ikke å bruke klimakvoter for å nå målene i Parisavtalen, planlegger de å doble kvotekjøpene.
Å investere i kvoter bygger ingen ny teknologi, ingen nye verdikjeder eller arbeidsplasser her i landet. Hver gang vi kjøper utslippskutt i utlandet, sier vi nei til å bygge vår egen kompetanse.
Det betyr færre norske leverandører av grønn industri, færre jobber i distriktene og færre eksportmuligheter for teknologien vi kunne utviklet selv. I stedet for å støtte norsk innovasjon, lar vi andre høste gevinstene.
Det vi vinner i det korte løp ved å kunne forurense mer nå, mister vi på sikt. De kuttene vi ikke gjør hjemme, er også investeringer vi ikke gjør hjemme.
Kvoter bygger ikke fremtiden
Regjeringens plan om å kjøpe kvoter for milliarder, gjør at vi teknisk sett når klimamålene våre. Og klimapolitikk handler ikke kun om miljø. Klimapolitikk er også industripolitikk, innovasjonspolitikk og moderniseringspolitikk.
Når vi lar andre gjøre jobben for oss, mister vi investeringene, kompetansen og teknologien som kunne gitt oss fortrinn i fremtidens marked.
Mange bedrifter forstår dette allerede: Å kutte utslipp er å kutte sløsing. Å investere grønt er å investere i effektivitet. Når vi stiller strengere klimakrav, styrker vi vår egen konkurransekraft nasjonalt og internasjonalt.
Når vi fornyer industrien, oppgraderer byggene, elektrifiserer transporten og satser på sirkulære løsninger, utvikler vi teknologi og kompetanse som kan eksporteres til resten av verden. Det vil skape arbeidsplasser og sikrer verdiskaping også etter oljealderen.
Milliarder på å kjøpe tid
Statsbudsjettet for 2026 sender uklare signaler til næringslivet. Skal vi bygge løsninger hjemme, eller skal vi betale andre for å gjøre det? Når de som kjøper norsk olje og gass i tiden fremover kommer til å etterspørre mindre av det, må vi bygge et robust system for omstilling og sikre at Norge har tilgang til det internasjonale markedet, også i fremtiden.
Vi må innse behovet for å omstille og modernisere før det blir for sent. Hvis vi satser tidlig, får vi et forsprang. Med dagens statsbudsjett går vi glipp av en mulighet til å utvikle kompetanse og infrastruktur som kan bygge morgendagens industri.
Norge må selvsagt bidra til globale utslippskutt, men den viktigste jobben må skje her. Myndighetene må spille på lag med bedrifter som ønsker å omstille, modernisere og bygge grønn infrastruktur. Den muligheten forsvinner hvis vi bruker milliarder på å kjøpe tid.
Regjeringen må bruke statsbudsjettet som et redskap for fornyelse, ikke som et regneark for utslippsbalanse.
Norge risikerer å tape batterikappløpet
