Klimakrise og teknologiens makt

Møt TUs nye spaltister her.

I april lanserte FNs klimapanel sin rapport som dreier seg om hvordan vi kan nå Parisavtalens 1,5-gradersmål. I korte trekk sier den at vi ikke er i rute, og at det må drastiske endringer til raskt dersom vi skal nå mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Endringene vil koste, men det vil koste vesentlig mer dersom man venter ytterligere.

Det må gjøres enorme tiltak overalt, men særlig energisektoren er sentral. Som elkraftingeniør som til daglig jobber med å sikre vår elektriske fremtid, har dette for meg vært åpenbart og var noe av grunnen til at jeg valgte meg en utdanning som plasserte meg midt i utfordringene.

Det har lenge vært klart at verden må bruke vesentlig mindre fossil energi og for å fjerne den fossile energien fra dagens miks, må vi også finne løsninger for å kutte utslipp i eksisterende energibruk. Vi vet også at elektrisitet er en fantastisk effektiv energibærer og ingen teknologier har bedre virkningsgrad enn en helelektrisk verdikjede basert på fornybar energi. At verden elektrifiserer samfunnet og bruker fornybar kraft i stadig nye sektorer fører til at kraftforbruket vokser, men den totale energibruken blir vesentlig redusert. Elektrifisering er rett og slett verdens beste ENØK-tiltak.

Historisk har man i dagligtalen snakket om energisystemet og kraftsystemet som delvis adskilte, hvor energisystemet har vært mye mer omfattende da det har inkludert all annen energibruk enn kun elektrisitet. Det vi nå ser er at kraftsystemet vokser, det blir altomfattende og er i ferd med å bli det nye energisystemet.

Vil bli tapsprosjekter

Klimarapporten peker på flere ting og trekker frem at energisystemet må være netto nullutslipp i alle land innen 2050 og utslippene må reduseres med 50 prosent innen 2030, men at tilnærmingen og sammensetning av teknologier vil ta utgangspunkt i de ulike landenes forutsetninger. Disse konklusjonene er også i tråd med norske politiske mål for 2030 og 2050. Et annet av rapportens momenter er at å begrense oppvarmingen til 1,5 grader vil føre til at deler av infrastruktur og fossile energiressurser som allerede er utviklet, vil ende opp som tapsprosjekter.

Hvordan dette slår ut her hjemme gjenstår å se, men den politiske utviklingen over de siste årene globalt, regionalt og også til dels nasjonalt, peker i retning av at store investeringer i ny infrastruktur for fossil energi blir mer usikkert. Det er en ikke ubetydelig økonomisk risiko, men også teknologisk tenker jeg som ung ingeniør at man på sikt vil ha problemer med rekruttering av talenter til fossil-bransjen, selv om man kan motivere en del med at de kan være med på å løse de store utfordringene som har oppstått.

Den gode nyheten

Den gode nyheten er at store deler av teknologien vi behøver allerede er på plass, nå er det behov for handlekraft og rask skalering. Overskriftene etter at rapporten ble sluppet sa «det er nå eller aldri», og det ble slått fast at utslippene må nå toppen innen 2025. For at dette skal kunne skje må teknologi tas i bruk.

I kraftsektoren ser man at prisene for fornybar energi har stupt enormt det siste tiåret og dette utkonkurrerer nå alle andre former for ny energiproduksjon med tanke på pris, dette gjelder særlig sol og vind på land. Man vil i de fleste tilfeller ikke ha behov for økonomisk støtte for å realisere viktige prosjekter, hvilket gir en helt annen dynamikk og muligheter for større hastighet enn tidligere.

Det slås fast at overgangen til et energisystem uten utslipp åpenbart vil flytte investeringer fra fossil over til karbonfangst- og lagring, fornybar energi, kraftnett, energilagring og atomkraft, samtidig som dette skiftet skaper nye økonomiske muligheter.

Det kommenteres også at et kraftsystem basert kun på fornybar energi (mest vind og sol), vil være vanskelig å håndtere og at man må supplere med hydrogen både for balansering av kraftsystemet, men også for å kutte utslipp i eksempelvis skips- og luftfart. I tillegg kommer behovet for batterier.

Jeg er ikke alene

I Norge løser vannkraften en del av utfordringene som finnes andre steder, men det ligger også store industrimuligheter knyttet til hydrogen og batterier, både med tanke på fremstilling basert på utslippsfri kraft, men også for bruk av hydrogen i industriprosesser og transport. Norge har nok engang store muligheter for å ta del i global verdiskaping basert på våre energiressurser og vår kompetanse.

Min (og rapportens) konklusjon er at det fortsatt er mulighet til å begrense global oppvarming til 1,5 grader. For meg som teknolog og teknologioptimist merker jeg et sterkt engasjement for å bidra til teknologiske løsninger som skaper en bedre verden. Her vet jeg at jeg ikke er alene.

Med et svært alvorlig bakteppe er det åpenbart at alle kloke hoder må forene kreftene for å skape et grønt skifte, sammen.