Er konsekvensen av å elektrifisere sokkelen godt nok utredet? Vil vi ha nok strøm til elektrifiseringen på land? Eller styrer vi inn i en kraftkrise der folk flest må betale dyrt?
Regjeringens målsetting om å øke CO2-avgiftene for oljesektoren til to tusen kroner per tonn, har utløst en nødvendig debatt om klokskapen i å elektrifisere sokkelen. Debatten er viktig og henger nært sammen med utbyggingen og utviklingen av kraftsystemet.
Norge har internasjonale klimaforpliktelser, og for å nå 2030-målet er det nødvendig med et «klimakrafttak». Det er få tiltak som på kort sikt er enkle, og ikke minst populære i befolkningen.
Selv om elektrifisering av sokkelen i dag fremstår som «det enkleste» tiltaket for å nå våre nasjonale klimamål, er det flere dilemma og målkonflikter.
Ingen timeplan for å innlemme EUs lov om nullutslipp i EØS
Ormen Lange økte kraftprisene
La oss gå tilbake til 2005, da Bondevik-regjeringen vedtok ilandføring av gass fra Ormen Lange-feltet på Aukra utenfor Molde. Elektrifisering ble besluttet uten konsekvensutredning for forsyningssikkerheten.
.jpg)
Utbyggingen medførte et økt kraftforbruk i Midt-Norge på knapt 10 prosent, med den effekten at forsyningssikkerheten i regionen ble satt under ekstremt press. Midt-Norge fikk meget høye kraftpriser – en merkostnad innbyggerne i regionen har for betalt i 15 år.
Forsyningssikkerheten ble så dårlig at et reserve-gasskraftverk ble utplassert, og det var en reell risiko for rasjonering av strømforbruket i regionen. Først ti år senere ble sentralnettet forsterket (det tar så lang tid). Først 15 år senere ble det bygd ny produksjonskapasitet i regionen.
Med dette som bakteppe er det viktig å stoppe opp, og spørre om det denne gangen er gjennomført tilstrekkelige konsekvensutredninger en omfattende elektrifisering vil ha for kraftsystemet. Nå gjelder det ikke bare Midt-Norge, men hele Norge.
Avveining mellom klima og naturvern
Vindkraftdebatten har gått høylytt det siste året. Trønderenergi er Norges nest største aktør innen vindkraft. Vi har stått i spenningsfeltet mellom sikker kraftforsyning, fornuftige kraftpriser til forbrukere og industri – og bruk av våre naturressurser i klimaets tjeneste (ref. fornybardirektivet).
Våre beslutninger er basert på bedriftsøkonomiske prinsipper, men vi har også et viktig samfunnsansvar. Vi må se flere tiår frem når vi tar beslutninger om nye kraftutbygginger. I krystallkula ser vi er en økende innenlands etterspørsel etter fornybar kraft.
Det er et stort potensial i Norge til å utvikle ny landbasert industri basert på konkurransedyktig fornybar kraft. Med dette bakteppet er det med bekymring vi ser på at en massiv elektrifisering av sokkelen kan skje, uten at konsekvensene er godt nok utredet. Dette er spesielt kritisk når Stortinget «har satt på nødbremsen» for utbygging av ny fornybar kraft.
Elektrifisering av sokkelen handler – som vindkraftutbyggingen – om avveiningen mellom klima og naturvern. Det som foreslås nå vil bli et virkelig hett tema etter at dagens kraftoverskudd er oppbrukt. Det er derfor forståelig at naturverninteressene er imot elektrifisering av sokkelen. Å bruke kraftoverskuddet for å elektrifisere oljevirksomheten, vil før eller senere gi et økt behov for nye vann- eller vindkraftkonsesjoner.
Lyser ut nye områder for CO2-lagring
Rasjonelt for Equinor
Equinor argumenterer med at elektrifisering er lønnsomt. Ja, med en politisk vedtatt firedobling av CO2-prisen er det bedriftsøkonomisk lønnsomt med strøm fra land.
Med en firedobling av avgiftene på fossilt drivstoff, ville det vært lønnsomt også å transformere transportsektoren til fornybare alternativ. Men det ville vært upopulært og for kostbart for mange. Ikke minst ville transportnæringen på kort sikt fått konkurransemessige utfordringer.
For oljenæringen er ikke dette en problemstilling; 50 milliarder er en veldig liten andel av de gjenstående oljeinntektene, samtidig vil de spare titalls milliarder i CO2-avgifter til staten når tiltaket er gjennomført. Det er med andre ord en næring som tåler denne kostnaden, spesielt når 80 prosent av investeringen dekkes av felleskapets formue.
En utslippsfri sokkel vil i tillegg bidra til at oljeselskapenes bærekrafts-regnskap får en markant forbedring, som igjen vil bety en lavere kapitalkostnad for selskapene. Så at dette tiltaket er rasjonelt for Equinor er ganske åpenbart.
Kan være feil bruk av strømmen
For oss i Trønderenergi vil økt kraftforbruk gi en økt kraftpris og dermed et større utbytte for våre kommunale eiere. Vi har samtidig et ansvar for å si fra om dilemmaene vi står overfor. Kraftbransjen er, og vil være, en del av klimaløsningen. Men vi har flere hensyn å ta, ikke minst kraftbalansen på lang sikt.
Den vil – som etter Ormen Lange-utbyggingen – kunne bli krevende uten tildeling av nye kraftkonsesjoner. Et annet viktig forhold er å utvikle ny landbasert industri basert på fornybar verdiskapning. Det er avgjørende å sikre nok fornybar kraft til den elektrifiseringen som skal skje innenlands. Denne vil på sikt vil gi den samme klimaeffekten som elektrifisering av sokkelen.
Hvis fellesskapet skal delta på klimadugnaden fremover, bør myndighetene (som for Fornybardirektivet) etablere samfunnsøkonomiske mekanismer som stimulerer til utvikling og bruk av de mest effektive teknologiene.
Forslaget om å benytte produksjonsøkningen fra vindkraftutbyggingen «for andre gang» – men nå til å elektrifisere sokkelen – kan være feil bruk av strømmen. Samt være en reell fare for flatt batteri i klimaarbeidet på land.
Havvind-milliarder: – En investering for Norge
