Det er 17 år siden Thomas Eckey og Jon Erik Borgen startet opp Inocean med blant annet en drøm om å designe det aller tøffeste de kunne tenke seg i offshoreverden – boreskip.
Oppstarten fant sted i det som blir omtalt som et lurvete bakgårdskontor på Skøyen i Oslo, før de forflyttet seg til et av Oslo havns skur i sjøkanten ved Akershus festning.
Utviklingen gikk sakte, men sikkert fremover. Et lite selskap – med store ambisjoner.
Les også: Arnhild bestiger fjelltopper, Bjørn maler og Knut kjører rally i Russland
Danket ut store aktører
I dag holder i overkant av 40 ingeniører det gående i et lyst og luftig kontor på Aker Brygge. På veggen i resepsjonsområdet henger det plakater; InNorway. InPoland. InSweden. InBrazil. InChina. InOcean. Totalt på alle kontorene er de omkring 80 ansatte.
17 år etter oppstarten, i september i år, står Jon Erik Borgen i de samme lokalene med tårer i øynene, og en beskjed ringende i ørene fra Statoil.
De har, som underdogs i kontraktkampen, blitt tildelt det som karakteriseres som den viktigste kontrakten i selskapets historie: Kontrakten med å utvikle Statoils arktiske boreskip, også kjent som Cat I-prosjektet.
I tillegg til Inocean var det til slutt de to veletablerte aktørene Gusto MSC og Ulstein Sea of Solutions som kjempet om kontrakten for konsept- og feed-fasen (Front End Engineering and Design), dette etter at noen av de største aktørene i bransjen, som Aker Solutions og andre, hadde vært med i de innledende rundene.
– Det føltes godt å komme ut som den mest attraktive kandidaten for Statoil, sier Frode Kaafjeld, kommunikasjonssjef i Inocean.
– Vi vil jobbe med dette prosjektet ut 2014. Dette vil åpne mange nye dører og vil være en endelig anerkjennelse for designkompetansen vi har her på huset, sier Kaafjeld.
Les også: Slik gjør du deg attraktiv på LinkedIn
God miks
Et prosjekt som designen av Cat I, krever en bred ingeniørkompetanse.
Og hos Inocean har de samlet både godt voksne og erfarne ingeniører, samt relativt nyutdannede og unge ingeniører.
I siste kategorien finner man blant annet leder for topside-arbeidet Thomas Skorpen (28), 3D-tegner Olle Boman (30), hydrodynamiker Espen Engebretsen (25) og Ingrid Slevikmoen (30) som jobber med forankringsanalyser og vinterisering. De har alle blitt kastet på dypt vann med Cat I-prosjektet.
– Vi har svært mange erfarne folk rundt oss som vi kan støtte oss på. Det er veldig viktig, sier Thomas Skorpen.
Han mener det er en god miks mellom de erfarne og de unge. Samtidig er prosjektet såpass nytt, både for Statoil og for Inocean, at både de unge og de erfarne får mer enn nok å bryne seg på.
– Med den erfaringen som finnes på huset, er det lett å finne ut hvordan man har løst ting fra tidligere prosjekter. Det er veldig kult å være med på noe så nytt som dette, der nye løsninger kreves, sier Olle Boman.
Også skipsingeniør Ingrid Slevikmoen føler hun blir utfordret av Cat I-prosjektet.
– Jeg synes dette er stas. Jeg føler meg veldig heldig. Det er et kult prosjekt å jobbe med, sier hun.
Les også: Hun var gründer og adm. dir. Nå er hun tilbake «på gølvet»
Drømte løsningen
At prosjektet er altoppslukende for ingeniørene er også noe som merkes tydelig. En av dem som har med seg jobben hjem er Thomas Skorpen.
– Det har hendt at jeg har våknet på natta og drømt løsningen på problemstillinger, sier han.
Men løsningene er enn så lenge ikke for offentlighetens lys.
– Vi kan si noe om utfordringene, men løsningene bør vi vente litt med, sier Frode Kaafjeld.
Les også: Dette sjekker arbeidsgiveren før du får jobben
Hårete mål
Gjennombruddet for Inocean kom da de var med å ferdigstille designen av riggene Eirik Raude og Leiv Eiriksson på slutten av 90-tallet. Da talte selskapet 7–8 personer. Selskapet har også jobbet mye med utvikling av flytende produksjonsenheter (FPSO).
– Det var FPSO-boomen på begynnelsen av 2000-tallet som gjorde at vi virkelig vokste, forteller Frode Kaafjeld.
– Vi har brukt store ressurser på å utvikle boreriggen Giant 10k og boreskipet INO 80, og på å få disse ut på markedet, forteller Engineering Manager for Cat I-prosjektet, Jonas Rekstad.
– Det er INO 80-designen vi har basert oss på også i utviklingen av Cat I, sier han videre.
Kaafjeld legger til at det hele tiden har ligget hårete mål fra gründernes side.
– Vi har vel vært eksponenter for en viss form for galskap på den måten at vi er et lite selskap som ikke er redde for å gå løs på store prosjekter. Dette kombinert med mye stahet og lidenskap, gjør nok at denne kontrakten føles ekstra sterkt, sier Kaafjeld, til Teknisk Ukeblad.
Les også: – Viktigere med flere ingeniører enn bedre ingeniører
En godtepose
For Statoils del er Cat I-prosjektet det som skal ta over der Cat D-prosjektet stopper.
– Cat I er en del av vår arktiske step-up. Riggen skal kunne operere i opp til 1,2 meter is med 7/10 managed ice, som vil si 70 prosent is, støttet av isbrytere. Mens Cat D vil kunne operere opp til isen, vil Cat I-riggen gå inn i isen, forklarte Statoils visepresident for mobile nybygg, Geir Ove Eikkil, tidligere i år.
De utfordringene dette fører med seg, er ifølge Inocean svært spennende.
– For en ingeniør er dette en godtepose. Det er så teknisk det kan få blitt. Det er en hel haug av tekniske utfordringer, knyttet til blant annet isbelastningen på skroget, temperatur og ventilasjon, samt de belastningene som mannskapet blir utsatt for i form at kulde, is og mørke, sier Rekstad.
Les også: Dette er de beste teknologiselskapene å jobbe i
Grønt fotspor
Cat I skal som nevnt kunne operere i omkring 1,2 meter med is – et steg mot virksomhet i arktiske strøk.
Dette er et tema som allerede debatteres eksplisitt i offentligheten. I Inocean understreker man at det ikke er meningen at Cat I skal ligge i isen og bore hele året.
– Det er ikke ment at denne skal jobbe i isen året rundt. Den er designet til å kunne jobbe andre steder, men den skal kunne tåle is, og den skal kunne tåle lavere temperaturer, sier Rekstad.
Mer karrierestoff:
Dette er tegn på at du kan miste jobben
