Her skal brukte tekstiler bli nye fibre

Under et halvt år etter at Norsk Tekstilgjenvinning fikk 22 millioner i miljøteknologitilskudd fra Innovasjon Norge, er deres forsknings- og demonstrasjonsanlegg for mekanisk gjenvinning av tekstiler ferdig bygget og klart for testproduksjon.

Midt i Pindsle næringsområde i Sandefjord har de ikke rukket å skilte til bedriften eller henge opp logoer på fasaden, men de har brukt over 1500 timer på å hanke inn store millionbeløp fra Handelens Miljøfond, SkatteFUNN og Innovasjon Norge – og de har montert sammen åtte fulle semitrailerlass med en 35 meter lang og 75 tonn tung produksjonslinje på fire uker.

Før vi rekker å parkere, blir vi møtt av en energisk mann med et stort glis. Pål Erik Haraldsen er daglig leder og gründer i Norsk Tekstilgjenvinning. I snart 20 år har han jobbet i tekstilbransjen med import og salg av arbeidsklær til helsevesenet gjennom sitt eget selskap Health Workers. For to år siden startet de med å sy om noe brukt arbeidstøy til hårstrikker og vesker, men det monnet ikke.

– Denne ideen kom fordi vi så at det var et stort behov for å gjenvinne klærne vi solgte. Alt ble brent. Selv om vi sydde om en andel til nye salgbare produkter, ble det likevel mer avfall enn produkt ut av det. Samtidig tenkte jeg at vi er nødt til å ta hånd om vårt eget tekstilavfall her i Norge, vi kan ikke fortsette med å eksportere problemet ut av landet. Det var da jeg møtte Rune i baksetet av en taxi i Frankrike, sier Haraldsen.

Treffer planken

Rune Larsen har 50 års erfaring i gjenvinningsindustrien og er mest kjent som en av de som var med på å bygge opp det som i dag er Norsk Gjenvinning, hvor han også hadde ledende stillinger i mange år.

– Innenfor gjenvinningsindustrien treffer vi jo planken mye bedre enn noe av det andre jeg har vært med på å bygge opp i Norge. Opposisjonen og markedet er med, forskriftene kommer i 2025, og timingen for å få tekstilgjenvinningen industrialisert er veldig god, sier Larsen, som nå er deleier, styremedlem og strategisk rådgiver i Norsk Tekstilgjenvinning.

For å komplettere teamet fikk de med seg Steffen Johannessen, som kan teknologien. Han har like lang bransjeerfaring som Larsen og eier Steco Miljø som leverer gjenvinningsanlegg og andre løsninger for sirkulær økonomi og resirkulering. Siden har de fylt på med et solid styre, en stor prosjektgruppe med bred kompetanse og noen få ansatte til å lede FoU-arbeid og teknisk drift. I tillegg til et stort nettverk av samarbeidspartnere.

– Vi har kommet frem til at det er cirka 100 mennesker og selskaper som er involvert totalt. Det er virkelig mange som har like stor tro på dette som oss, sier Johannessen.

Selskapets formål er å realisere en bærekraftig verdikjede for materialgjenvinning og oppsirkulering av brukte tekstiler. Oppsirkulering betyr at de skal lage noe nytt med høyere verdi av det de gjenvinner. Det er derfor de vil lage nye fibre det kan spinnes ny tråd og lages nye tekstiler av, istedenfor å male opp tekstilene slik at de kun kan bli engangs-industrikluter eller isolasjon.

– Vår oppgave i FoU-prosjektet er å komme frem til en resept for hvordan mekanisk tekstil-til-tekstil-gjenvinning skal foregå, både med rene kvaliteter og blandingskvaliteter. Alt vi gjør, hvordan vi henter ut fiberen og hva vi bruker den til skal dokumenteres, så vi tar ingen snarveier. I utgangspunktet er det et vanskelig prosjekt, sier Larsen.

Bedre miljøavtrykk

FoU-anlegget (forskning og utvikling) i Sandefjord er en totalinvestering på cirka 70 millioner kroner i prosjektperioden 2023-2025. I tillegg til miljøteknologitilskuddet på 22 mill. har de fått 7 mill. i grønt vekstlån fra Innovasjon Norge. Handelens miljøfond har støttet dem med 10 mill. kroner, og resten finansieres av SkatteFUNN og private investorer.

Det er flere grunner til at de velger mekanisk gjenvinning fremfor kjemisk, og hovedårsaken er det mye lavere miljøavtrykket. I den kjemiske prosessen løses fibrenes polymerer opp til molekylærnivå ved hjelp av kjemikalier. Det krever mye energi, enda mer vann og i tillegg trengs kjemikaliehåndtering av spillvannet etterpå. Mekanisk gjenvinning gir ingen avfallsstoffer, de har ingen utslipp, vannbehovet begrenser seg til desiliterne nødvendig for at tåkesystemet skal holde luftfuktigheten konstant mellom 60 og 70 prosent i produksjonslokalet, og produksjonsanlegget trenger lite strøm – selv om det blir mer enn hva solcellene på taket kan produsere.

– 580 kWh er fullt installert kraftforbruk, men etter oppstartsprosessen faller det med cirka 60 prosent i driftsfasen, sier Steffen Johannessen. Han vil ikke gå i detaljer fordi løsningen er del av en patenteringsprosess.

Christoffer Lindhagen har nettopp gått fra Kongsberg-Gruppen, hvor han har drevet med maskinering og FoU, til ny jobb som teknisk leder i Norsk Tekstilgjenvinning. Det er han som skal sørge for at forsknings- og demonstrasjonsanlegget fungerer som det skal når testproduksjonen kommer i gang nå før jul.

– Det er veldig spennende å få starte med blanke ark. Her er det ingen satte prosesser eller tungvinte systemer som er til hinder. Isteden kan jeg plukke de beste elementene fra prosesser jeg kan. Jeg liker at eierne tenker innovasjon, og at de ønsker å satse på teknologi for å nå målet, sier Lindhagen.

Vil industrialisere

Og sjefen sjøl, Pål Erik Haraldsen, er full av ideer og initiativ. Målet er å industrialisere Norsk Tekstilgjenvinning med flere anlegg for å oppnå kapasitet på 30.000 tonn. Samtidig har han opprettet datterselskapet Norsk Tekstilsortering, hvor de også skal sette opp en testlinje for sortering med hyperspektrale kameraer og roboter nå før jul. I dag sorteres tøyet manuelt.

– Vi tror på en reindustrialisering av tekstilindustrien i Norge. Hvis vi kan sortere med roboter, gjenvinne fibre med minimalt miljøavtrykk og én operatør på jobb, spinne tråd med helautomatiske spinnemaskiner og produsere nye tekstiler i automatiserte prosesser, da finnes det ikke lenger et eneste argument for at vi her i Norge skal eksportere 97 prosent av eget tekstilavfall istedenfor å gjøre industri av det, sier Haraldsen.

Men først må selskapet få resultater ut av FoU-prosjektet sitt. I første omgang skal de gjenvinne tekstilavfall fra helseindustri og hotellnæring. Årsaken til at de starter her, er at det generelt er tekstiler av høy kvalitet, men som ikke har noen bærekraftig markedsstrøm i dag. Gamle hotellaken og brukte sykepleier-tunikaer selges ikke på Fretex.

Operativ leder og forsker Silja Meier forklarer at forskningsprosjektet fokuserer på blandingstekstiler, fordi det er det man vet minst om hvordan man kan gjenvinne mekanisk i dag. Det er også det det er mest av fra helse- og hotellbransjen.

– Mye av disse tekstilene er en blanding av bomull og polyester, derfor er det et ideelt materiale for vårt prosjekt. Det er ingen som har gjort dette før, så det er mye vi må finne ut av. Hvilke innstillinger skal vi bruke? Er det ulike tekstiler som bør blandes sammen eller absolutt ikke kan blandes sammen for å få fibre av høy kvalitet? Vil tøyets innfarging påvirke? Kan vi kombinere tettvevde og strikkede tekstiler i samme runde, eller må de gå i adskilte kjøringer? Og når vi finner det vi mener er en god fiber: Beholder den kvaliteten nedover i verdikjeden, via spinning, veving og som ferdig produkt? Alt dette håper vi å finne svar på, nå som vi endelig kan starte anlegget vårt, sier hun med et smil.

Ny standard fra 2025

Produksjon og forbruk av tekstiler er en av Europas største klima- og miljøutfordringer. Det er årsaken til at EU-kommisjonen nå reviderer sitt rammedirektiv for avfall, noe som også betyr endrede regler her hjemme fra 1. januar 2025. Miljødirektoratet har hatt forslaget ute på høring i høst.

– Den største endringen folk vil merke er at kommunene vil være forpliktet til å samle inn tekstilavfall fra husholdningene som en egen fraksjon. I dag er det ideelle innsamlere som samler inn 30.000 tonn hvert år, og 90 prosent av dette sendes videre ut av landet. Samtidig går 50.000 tonn i restavfallet årlig. Dette vil bli en ny stor avfallsstrøm vi må rigge oss for, sier bærekraftansvarlig Gro Haram i NF&TA, klyngen for tekstilnæringen i Norge.

I samme direktiv ønsker EU at tekstilprodusentene skal ta ansvar for produktene også etter de er solgt – såkalt utvidet produsentansvar. Det inkluderer ansvar for innsamling, sortering og materialgjenvinning, og at de skal finansiere utviklingen av sorterings- og materialgjenvinningsteknologi.

I tillegg kommer økodesignforordningen, hvor EU ønsker å redusere miljøpåvirkningen til blant annet tekstilprodukter som settes på det europeiske markedet.

– Utfordringen her er at det ikke finnes en forent definisjon av hva et bærekraftig tekstil er. Å vurdere miljøpåvirkningen av forskjellige tekstilfibre er ikke enkelt, og kritikerne mener at polyester kommer uforholdsmessig heldig ut i EUs livsløpsanalyser, selv om det er plastbasert og blant annet fører til mikroplastutslipp. Her har EU et stykke arbeid igjen å gjøre, sier bærekraftsjefen.

– Så hva kan vi gjøre her hjemme?

– Vi må få på plass sorterings- og materialgjenvinningsanlegg lokalt. Om vi bare sender ressurser ut av landet vil vi gå glipp av de store mulighetene som ligger i sirkulærøkonomien. Selv om etableringen vil koste penger, mener vi det vil komme oss til gode på sikt, sier Haram, og fortsetter:

– Jeg synes vi burde starte transformasjonen selv, istedenfor å vente på EU. Det er utfordrende for tekstilprodusentene når det ikke er tilrettelagt for å være bærekraftig før EU trer kravene over hodene på dem, sier Haram.

NF&TA heier på Norsk Tekstilgjenvinning, og mener selskapets utspring som leverandør av klær til helsenæringen gir dem god forståelse av hvordan sirkulærøkonomien kan fungere i praksis:

– Vi trenger aktører som får ting gjort og går foran som gode eksempler. Innsikten de har er gull verdt når vi skal i gang med å etablere sirkulære kretsløp for tekstilindustrien, sier Haram.

Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 7/8 2023