Kompetanse i Distrikts-Norge

Her er bygda som knakk kompetansekoden

Sivilingeniør-paret Ingeborg Lunde (32) og Tor Martin Iversen (35) ble lei timer i kø for å komme hjem til Bergen etter helgene på fjellet. Derfor flyttet de like gjerne jobbene til fjells.

Tor Martin Iversen og Ingeborg Lunde ville at barna Kjersti (4) og Johannes (2) skulle få den samme landlige oppveksten som de selv hadde. – Her har vi funnet en base som er hjemme, og nær naturen og alle aktivitetene vi er glade i å drive med, sier de.
Tor Martin Iversen og Ingeborg Lunde ville at barna Kjersti (4) og Johannes (2) skulle få den samme landlige oppveksten som de selv hadde. – Her har vi funnet en base som er hjemme, og nær naturen og alle aktivitetene vi er glade i å drive med, sier de. (Foto: Hallgrim Rogn)

Sivilingeniør-paret Ingeborg Lunde (32) og Tor Martin Iversen (35) ble lei timer i kø for å komme hjem til Bergen etter helgene på fjellet. Derfor flyttet de like gjerne jobbene til fjells.

Vang: Midt mellom Oslo og Bergen ligger Vang i Valdres, med E16 som hovedvei gjennom et sentrum det tar fire minutter å passere. Minutter kanskje mange på gjennomreise helst benytter til å skue utover fjellene i Jotunheimen mot nord-øst, og Filefjell mot vest. Dette er ei fjellbygd med knapt 1600 innbyggere, flere hytter enn fastboende og svakt negativ netto innflytting – som mange andre små innlandskommuner. Men der stopper også de statistiske likhetene.

Siden år 2000 har andelen innbyggere med utdanning på universitets- og høyskolenivå økt med 14 prosent i Vang, og i fjor regnet TUs søsternettsted digi.no seg frem til at kommunen hadde høyest tetthet av IT- og telekom-bedrifter etter folketall i hele landet, med Oslo på andreplass.

Bygda oser av positivitet, og både kommune og næringsliv merker at stillingene med høyest kompetansekrav er de det er enklest å besette. Det gjelder ikke minst ingeniørstillingene.

Så hva er det Vang gjør riktig? For å forstå det, besøker vi ingeniørene som har flyttet dit.

År i kø

Den første snøen har kommet, og Kjersti (4) og Johannes (2) er ivrige snømann-byggere ute i hagen på den to mål store tomta foreldrene deres har kjøpt på en liten høyde to kilometer sørvest for Vang sentrum. Kjersti vet det nok ikke selv ennå, men foreldrene Ingeborg Lunde og Tor Martin Iversen tok henne med hit på flyttelasset fra Bergen da hun var 1,5 år gammel for å gi henne det som i deres øyne er best mulig oppvekstsvilkår. Johannes er født her, og kjenner ingen annen virkelighet enn å være omgitt av fjell, med kuer og sauer inntil gjerdet på hver side av egen hage.

Ingeborg og Tor Martin møttes ved NTNU i Trondheim, hvor de begge tok en master i energi og miljø, spesialisert i retning elkraftteknikk. Tor Martin hadde tilbud om jobb i Siemens i Trondheim da de avsluttet studiet, men fordi Ingeborg fikk jobb hos Småkraft i Bergen, byttet han avdeling til Bergen og ble med sørover. Men hver helg satte de kursen til fjells for å gå turer enten på beina eller på ski, og hver søndag stampet de i kø tilbake til Bergen for å komme hjem.

– Da vi hadde vært i Bergen i fem år, og fått vårt første barn, fant vi ut at vi måtte prøve å komme oss ut av byen og nærmere de aktivitetene vi brukte alle helgene våre på, sier Tor Martin.

Ungt miljø og ting skjer

Mens de bodde i Bergen dro de ofte til hans foreldre i Overhalla i Trøndelag, eller til Ingeborgs families støl på Filefjell allerede torsdag, og jobbet kvelder gjennom helgene for å få mest mulig ut av dagene i fjellet. Men med et barn å ta hensyn til ble de ikke like mobile.

– Da hun ble født ble vi mer opptatt av å finne en base som var hjemme, og nærere aktivitetene vi er glade i å drive med, så vi slapp å bo i en bag mellom hver helg. Drømmen for oss begge var å finne et sted hvor vi kunne tenne bål og slå opp telt i hagen eller klatre og gå på ski rett utenfor døra. Det var da vi begynte å lage lister over hvor vi kunne tenke oss å bo, med plusser og minuser for hvert sted, sier Ingeborg.

Nå er jeg med på alle prosesser og alt som skjer i hele kommunen, og er ikke bare en dråpe i havet lenger

Ingeborg Lunde, arealplanlegger

Selv om hun er oppvokst i Vang, har hun ikke hatt noen sterk oppfatning om at hun skulle tilbake hit. Men hun har visst at hun ikke vil bo i byen. Tor Martin som kommer fra Overhalla, med 3800 innbyggere, har vært av samme oppfatning. Dermed begynte de å vurdere de to stedene, og et par andre steder som raskt ble plukket bort fordi de ikke hadde fordelen av besteforeldre i nærheten.

– Overhalla og Vang kom veldig likt ut, fordi det er like typer bygder og har mange av de samme kvalitetene. Det er bygder hvor det skjer ting, hvor det er et ungt miljø og hvor vi møter andre som er i samme situasjon som oss. Det var viktig for oss, sier Ingeborg.

– Det var ingen tvil om hvilken bygd det var blest om. Selv før jeg ble sammen med Ingeborg hadde jeg vært i Vang på Vinjerock flere år med en gjeng fra NTNU. Vi var et stort «allværsjakke-miljø» på ingeniørstudiene, og gikk gjerne i Jotunheimen en uke før vi endte opp på den festivalen. I Vang satser de på de unge. Kommunen bygget ny skole, og en flerbrukshall med stor klatrevegg. Det ble etter hvert veldig mange pluss for oss, som klatret mye både i Trondheim og Bergen, legger Tor Martin til.

Les også

Søkte samme jobb

Men det var først da de ble med på en Fredagskos i Vang at ting løsnet. Fredagskos er en sosial samling for alle over 18 år i bygda, og arrangeres noen ganger i året. Her blir nye innbyggere introdusert, samtidig som alle får en møteplass for å skape og pleie nettverk og relasjoner. Her møtte de «Innovangsjonsminister» Hallgrim Rogn, som du også vil møte senere i denne saken.

– Han ble veldig ivrig når vi fortalte at vi vurderte å flytte hit.  Sammenlignet med i de store byene, så er det lenger mellom stillingsutlysningene innen elkraftteknikk i Vang, men plutselig dukket det opp en jobbmulighet i det lokale e-verket, Vang Energiverk. Da begynte ballen virkelig å rulle, sier Tor Martin.

Både han og Ingeborg søkte på den ledige jobben som energiingeniør i E-verket. Samtidig gikk de til sjefene sine i Bergen og spurte om det kunne være mulig å fjernjobbe fra Vang permanent, med turer til Bergen noen få ganger i måneden.

– Vi visste at bare en av oss kunne få stillingen i E-verket, og måtte finne ut om den andre kunne ta med seg jobben vi allerede hadde. Det fikk vi lov til begge to! Dermed viste det seg at det vi hadde sett på som en forutsetning, nemlig at vi begge fikk jobb lokalt, ikke var nødvendig, sier Ingeborg.

Tor Martin fikk jobben som energiingeniør i Vang Energiverk, mens Ingeborg tok med seg jobben sin som prosjektingeniør i Småkraft Utbygging og flyttet inn i kontorfellesskapet 1724 midt i Vang sentrum.

– Sjefen min i Småkraft var opptatt av at jeg skulle trives på jobb, ha et miljø rundt meg og noen å spise lunsj med. Det er veldig bra at små bygder kan tilby et slik kontorfellesskap, så man kommer seg på jobb om morgenen og får følelsen av å ha kolleger selv om de du sitter sammen med har helt andre arbeidsoppgaver. Ved 1724 var det flere fra NTNU, og flere med teknisk kompetanse fra ulike fagfelt, så jeg følte meg virkelig ikke alene, sier Ingeborg.

Hvert menneske teller

Hun trivdes godt på fjernkontor for Småkraft i Vang, men da det dukket opp en ledig stilling som arealplanlegger i Vang kommune, valgte hun å søke – og fikk jobben.

– Da vi bodde i Bergen følte jeg meg som en dråpe i havet. Jeg fikk ikke med meg hva som skjedde i kommunen og hvilke saker som var viktige politisk, fordi det var så stort. Jeg savnet tilhørighet til stedet. Når jeg nå har fått jobb som arealplanlegger, føler jeg alt har falt på plass, sier Ingeborg, og får støtte av mannen:

kke vent på at det dukker opp en jobb – ta med deg den du har. Vi gruet oss begge til å spørre sjefene våre, men reaksjonen var kjempepositiv

– I Vang er det ikke større enn at hvert menneske teller. Du blir sett når du møter opp på dugnad i barnehagen, og du blir savnet om du ikke kommer på klatretrening en kveld, sier han.

Når vi spør hva som er det beste med å bo og jobbe i Vang, forteller de om impulsive toppturer etter lunsj midt i uka på dager med mye nysnø, et stort miljø med jevnaldrende med samme friluftsinteresse som dem selv, og mange aktivitetstilbud for hele familien. De slipper trafikk, kø, forurensning og andre stressmomenter i hverdagen, og føler en større frihet.

– Så hva er deres råd til andre ingeniører som drømmer om å flytte til bygda?

– Ikke vent på at det dukker opp en jobb – ta med deg den du har. Vi gruet oss begge til å spørre sjefene våre, men reaksjonen var kjempepositiv. Jeg tror veldig mange arbeidsgivere vil strekke seg langt for at ansatte de vil beholde skal trives både i jobben og på fritiden. Nå som så mange er pålagt hjemmekontor, er jo det en unik mulighet til å prøve å sitte et annet sted, sier Tor Martin.

Drømmen

15 minutter lenger sør, på motsatt side av Vangsmjøsa, står Halvor Eggen Pettersen i sola og kikker lengselsfullt opp mot de snødekte fjellene som omkranser bygda.

34-åringen er avdelingsingeniør for vann og avløp i Vang kommune. Fra det nyoppussede fjøset bak ham kan du svakt høre lydene fra buskapen: 180 melkegeiter, 60 killinger og 35 sau. For oss som aldri har møtt Halvor før, er første tanke at han alltid har vært her. Det er den roen og selvfølgelige tilhørigheten han utstråler. Men egentlig kommer han fra Sande i Vestfold, og flyttet hit da han fikk det han drømte om – en ingeniørjobb i ei fjellbygd – for ni år siden.

Gården er det samboeren Randi Ødegården som driver, og det gjør hun så godt at hun nå i november var en av tre finalister i den nasjonale kåringen «Årets unge bonde».

– Jeg studerte vann og miljøteknikk på Ås, og hadde sommerjobber i et konsulentfirma i Drammen, men det var ikke min greie. Faren min var også VA-ingeniør i kommunen, og jeg syntes det virket spennende med de varierte oppgavene han hadde. Samtidig ville jeg være nær naturen og fjellet, og ha mer plass. Da jeg var ferdig med studiene søkte jeg etter ingeniørjobber i fjellområder med ski- og friluftsmuligheter. Den gang var min eneste forbindelse til Vang at jeg kjente noen på Ås med tilknytning til bygda – og at jeg hadde forsøkt å få billetter til Vinjerock et par ganger uten å lykkes, sier Halvor.

At Vang har god økonomi, gir rom for spennende prosjekter som gjør det moro å gå på jobb. Å kunne tilby en interessant arbeidshverdag tror VA-ingeniør Halvor Eggen Pettersen er viktig for kommuner som vil holde på unge ingeniører. – Jeg føler meg veldig heldig som har fått en så fin jobb på en så fin plass, sier han. Foto: Mona Strande

Skaper møteplasser

Men nå har han lykkes. Et par år etter han flyttet til Vang møtte han Randi, og i 2018 tok de over familiegården hennes. De har fått to barn som nå er 2,5 år og 11 måneder, og bor på samme tun som hennes foreldre. Randi er bonde på fulltid, og akkurat nå benytter Halvor pappa-permen med besteforeldre som velvillige barnevakter vegg-i-vegg til å bytte ut ventilasjonsanlegget i fjøset.

– Da jeg flyttet hit tenkte jeg kanskje å bli her noen år for å gå på tur og prøve litt, men etter jeg møtte henne har det blitt for å bli, sier Halvor, og smiler til Randi.

Som tilflytter uten forbindelser til bygda fra før, var det kanskje viktigere for ham med egeninnsats for å bli inkludert.

– De første månedene var det fortsatt ganske stille her, men det var noe stort på gang. Allerede i 2012 begynte det å flytte en del jevnaldrende folk hit, hvorav mange delte mine friluftsinteresser og hadde tilnærmet lik utdannelse. Samtidig begynte Innovangsjon å skape møteplasser uten aldersinndeling. Det var konserter, quiz-kvelder, fester og middager, slik at du fikk en god anledning til å bli kjent med bygda og innbyggerne, forteller han. For å få et kontaktnett, ble han med på alt som var gøy.

Les også

Kraftkommunens gleder

På jobb fulgte han samme tankegang. Han valgte å jobbe hardt i starten og legge ned en egeninnsats for å forme arbeidshverdagen slik han ønsket den skulle være.

– Når du flytter til bygda blir du ikke en del av et stort ingeniørteam på ti personer. Det er maks én eller to som har den samme stillingen som deg. Da kan du ikke sitte og vente på at alt blir slengt i fanget på deg. Det er et stort steg for en nyutdannet, men om du legger ned den jobben får du enormt mye tilbake, sier han.

Selv om vann og avløp er selvfinansiert, legger han ikke skjul på at det er en fordel å være ansatt i en kraftkommune. Vang kommune eier 100% av Vang Energiverk, som har nær 2300 abonnenter og produserer 22 GWh årlig.

– Når den øvrige kommuneøkonomien er såpass romslig, gir det rom for prosjekter som gjør arbeidshverdagen interessant, skaper utvikling og gjør at det er moro å gå på jobb. Det tror jeg er avgjørende for å holde på unge ingeniører. Bare i høst har vi hatt oppstart av to nye vannverk, og selv om det ikke er verdens største vannverk så er prosessen og ingeniørbiten like spennende. For en VA-ingeniør er det kanskje det ultimate – å følge et slik prosjekt helt til det renner vann i kranene, sier Halvor, som har jobbet noen uker gjennom høsten selv i pappa-perm for å få med seg oppstartene.

Nærheten til naturen – især Jotunheimen – er ett av de største trekkplastrene Vang i Valdres kan lokke med. Foto: Mona Strande

Godt omdømme avgjørende

– Hva mener du andre bygder kan lære av Vang for å få unge med høy utdanning til å flytte dit?

– Det er utrolig viktig å ha et godt omdømme, for det skaper tilhørighet og identitet. Du må snakke positivt om bygda. Her i Vang gjør Innovangsjon en formidabel jobb med å fremsnakke bygda, samtidig som de står på for å prøve å få nye bedrifter til å etablere seg her, sier Halvor.

– Hva med Vang var mest tiltrekkende for deg?

– Når du stripper bort alt annet, sitter du igjen med et postkortbilde av Vangsmjøsa med fjellene og de trivelige menneskene rundt. Det selger. Vang er i alle fall den kommunen i Valdres du må til om du skal kjøre på ski og drive med artig og bratt friluftsliv. Nærheten til Jotunheimen er nøkkelen til det hele.

Artikkelen ble først publisert i Teknisk Ukeblads månedsmagasin 10/2020.

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå