Vi blir fortalt en vakker historie om den utslippsfrie fremtiden: Elbilen er bærekraftig fordi batteriet kan gjenvinnes i et evig, lukket kretsløp. Bilprodusenter og industriaktører overbyr hverandre i pressemeldinger som lover bortimot 100 prosent gjenvinning av batteriene. Sannheten er langt mer nyansert, teknisk gjenstridig og har juridiske smutthull. Vi lar oss blende av visjoner, mens den harde virkeligheten tåkelegges.
Ta forvekslingen av ordene «mål» og «krav» i EUs regulering av batterier og kritiske batterimetaller. Det skapes et inntrykk av at gjenvinningsanlegg over natten vil bli stengt i 2031 om de ikke henter ut 80 prosent av litiumet. Slik fungerer ikke EUs rammeverk. Dette er overordnede målsetninger lagt på medlemslandene for å «bygge opp kapasitet».
Et annet stort smutthull ligger i hva som regnes som «resirkulert materiale». Når EU krever at nye batterier skal inneholde seks prosent resirkulert litium i 2031, vil ikke dette materialet stamme fra gamle elbilbatterier. Det vil i stor grad være produksjonsskrap – metallavkapp og defekte celler fra batterifabrikkene. Industriens eget avfall fra ny produksjon vaskes om til en grønn og sirkulær suksesshistorie, mens de store volumene av kritiske batterimetaller i utrangerte elbiler møter en fortsatt uviss skjebne. Markedet vil fortsatt oversvømmes av nye og billige elbiler med enorme miljøkonsekvenser. Mer av alt. Stadig raskere.
Samle sukker fra bløtekake
Litium er periodesystemets letteste metall, med kun tre protoner i kjernen. Fordi det er så lite og veier forsvinnende lite sammenlignet med tunge naboer som nikkel og kobolt er gjenvinningen ekstremt vanskelig og kostbar. Litiumet ligger oppløst i en flytende elektrolytt og når battericellene kvernes, spres litiumet som tynne salter over absolutt alt annet, derav navnet «sort masse». Å hente det ut igjen er som å prøve å samle opp sukkeret fra en ferdig dynket bløtkake. Joda, metallurgisk industri kan få til mye. Men til hvilken kostnad og med hvilket energi- og kjemikaliebruk, utslipp og andre fotavtrykk?
Litium er dessuten kjemisk hyperaktivt. Det binder seg umiddelbart til luft og vann. Forskere som Stefan Freunberger ved ISTA i Østerrike påpeker at urenheter på ppm-nivå (deler per million) i gjenvunnet litium kan føre til mikrokortslutninger og kapasitetssvikt i nye batterier. Å rense litium fra et eldre elbilbatteri opp til den påkrevde renhetsgraden på 99,5 prosent er en svært energikrevende og kjemikalie-tung prosess som ikke eksisterer i kommersiell storskala.
Sporer av
Når vi ukritisk svelger narrativet om det evige kretsløpet, sporer klimapolitikken av. Det gis enorme offentlige subsidier til elbiler og batterifabrikker basert på en illusjon om sirkularitet. Dette tar oppmerksomheten bort fra det ubehagelige, men helt nødvendige spørsmålet: reell systemendring og redusert eller tilstrekkelig forbruk (sufficiency).
Verken teknologien, EU eller teknologioptimistiske miljøorganisasjoner kan trylle bort fysikkens lover. Vi må slutte å tro at vi kan forbruke oss ut av klimakrisen og at EUs eller norsk politikk for elektrifisering er synonymt med kutt av utslipp og bærekraft.
Nå er batteriet flatt
